Hva gjør jeg?Det er mange måter å takle vanskelige situasjoner på, men mitt råd er at du aller først minner deg selv om hvem som er hovedpersonene her: Det er BABYEN og DEG! Ikke den fraværende far (selv om han også har rett til å bli hørt og til å spille en rolle!) Ikke moren din. Ikke sjefen din. Ikke bestevenninnen. Hvis du er klar til å bli alenemor, så hipp hurra for deg! Vi vet jo at i våre dager kan en alenemor til og med få prinsen og hele kongeriket, så ikke la noen innbille deg at alle dører lukkes selv om du havner i denne kategorien.
Hvis frykten tar oss og oppgaven virker uoverkommelig, er handling ofte det som skal til for å lette presset. Jeg anbefaler å ta kontakt med en organisasjon som heter Amathea. Denne organisasjonen arbeider i forhold til uplanlagt graviditet. De har kontorer rundt omkring i landet, og hvis du ikke bor i nærheten av noen av dem, kan du få en telefonkonsultasjon.
Hos Amathea vil du få hjelp til å finne ut av hva slags rettigheter du har med hensyn til stønader osv., og de veileder deg i skjemaveldet både når det gjelder permisjon fra jobben, bidrag fra far og alt annet papirarbeid som følger med det å få barn. Det finnes også alenemammasvangerskapskurs for dem som synes at familielykken kan bli litt vel påtrengende på et vanlig svangerskapskurs.
Noen steder driver de til og med barnevaktformidling, så hvis du er riktig heldig, kan du få en «godkjent» barnevakt et par ganger i måneden uten å betale noe for det. Men det viktigste av alt er kanskje at i Amathea-sammenheng er du helt normal og gjennomsnittlig. Kommer du inn i lokalene der, er det ikke en lykkelig gift gravid å se! Derimot kan du treffe mange som er i samme situasjon som deg.
Ensom?De praktiske forberedelsene til å bli mor er én ting, de følelsesmessige en annen. Hvis du er deprimert og såret og føler deg redd og hjelpeløs, må du ikke glemme at dette kan skje med alle gravide, uansett sivilstatus. Mange gravide gråter som fontener selv om de har praktfulle ektemenn, så det er bare å la tårene strømme og tenke på at alt er en fase!
Når du er gravid uten noen pappa i bildet, er det naturligvis vanskelig å unngå at du av og til kan føle deg alene om opplevelsen, alene om ansvaret, alene om avgjørelsene. Kanskje ser du for deg et ensomt liv etter fødselen, atskilt både fra den ansvarsløse ungdomsverdenen og fra den lykkelige kjernefamilieverdenen. Men selv om du synes at du ser lykkelige par over alt, er det faktisk slik at ganske mange av de lykkelige fruene du ser rundt deg, kommer til å bli alenemødre i løpet av det neste tiåret. Det er ikke så hyggelig å tenke på, men det er et nyttig perspektiv for den som føler seg «unormal».
Og la meg forresten komme med en påminnelse: Du kommer ikke til å være alene!!! Du kommer til å få din egen, lille følgesvenn i livet. Din største beundrer og mest lojale forsvarer ligger i magen din og venter på å få komme ut! For nesten uansett hvilke feiltrinn vi foreldre begår, så kan vi ikke endre på det faktum at barna våre elsker oss. Omsider vil du møte et menneske som virkelig vet å sette pris på deg!
Jobb?Når skal jeg begynne å jobbe? Hvor mye kan jeg jobbe? Disse spørsmålene er det umulig å svare på før du har blitt ordentlig kjent med barnet ditt. Det finnes ingen fasitsvar her, og det er ikke nødvendig å «ordne opp» i dette i svangerskapstiden. Du må planlegge for fleksibilitet, med andre ord kan det hende at du må tenke alternativt hvis du har en jobb som forutsetter full stilling og vel så det. Det er mange måter å gjøre det på. Det finnes dagmammaer. Det finnes barnehager. Det finnes kontantstøtte. Det finnes praktikanter. Det finnes overgangsstønad. Det finnes utdanningsstønad.
Det er fint at du tenker gjennom situasjonen din mens du går gravid, men prøv å slå deg til ro med at du ikke trenger å ta alle avgjørelser nå. I permisjonstiden vil du ha god tid til å vurdere alle aspekter ved ditt nye liv. Og kanskje oppdager du, slik jeg gjorde, at det er når valgmulighetene er blitt litt mer begrenset, at du virkelig finner ut hva du har lyst til å gjøre. Kanskje blir dette et vendepunkt for deg når det gjelder jobb også?
Forholdet til farKanskje har du et avklart og godt forhold til barnefaren selv om dere ikke har noe ønske eller planer om å være kjernefamilie. Ingen ting er bedre enn det! Men mange alenegravide har et temmelig anstrengt forhold til barnefaren. Ikke la det ødelegge svangerskapstiden for deg! Hvis du er i noenlunde god form, kan dette være en fantastisk tid også for deg som er alene.
Selv om du ikke får den omsorgen og følelsesmessige og praktiske støtten som (noen) gifte/samboende får av sine menn, er det fullt mulig å være glad og forventningsfull i denne perioden. Et svangerskap er akkurat like spennende og magisk selv om pappaen ikke er med på reisen. Man kan hente støtte hos familie og venner, og hos andre alenemammaer.
Hvis pappaen har trukket seg helt unna, skal du være forsiktig med mas og anklager, mest for din egen skyld. Dette er ikke tiden for de opprivende scener. Dette er tiden for å oppleve livets største under, kanskje er dette den eneste gangen i livet du får være med på det. Hvis du ønsker kontakt mellom far og barn, så gi uttrykk for det. Men ikke la tanken på den håpløse far forsure tilværelsen fullstendig. Prøv å tenke at hvis pappaen ikke vil være med på dette, er det faktisk verst for ham selv! Det er ikke ditt ansvar å få ham til å ta ansvar. Gjør det du kan og orker, men ikke gjør dette til et spørsmål om liv eller død.
Det er ingen automatikk i at en gutt blir voldelig narkoman når han vokser opp uten far, selv om man av og til kan få inntrykk av det når man leser avisen. Alle vet selvfølgelig at det beste for barn er å ha et nært forhold til begge foreldrene, men i de tilfellene det ikke går, får du finne andre løsninger. Som bevisst mor kan du sørge for at barnet ditt får andre menn å forholde seg til: en onkel, en bestefar, en nabo, en førskolelærer.
Kanskje kommer far tuslende inn på arenaen på et senere tidspunkt. Da skal du ønske ham velkommen! Mange har erfart at «håpløse» fedre blir mindre håpløse etter hvert som tiden går, og selv om farskapet får en dårlig start, kan det skapes sterke og tette bånd senere som vil være til stor glede og nytte både for barnet og deg.
Hvis pappaen har avvist deg og såret deg, men gjerne vil ha kontakt med barnet, oppstår en svært krevende situasjon. Her kan du virkelig få testet din modenhet til det ytterste. Du mener kanskje at han er en drittsekk som har behandlet deg på en uakseptabel måte. Er det en god grunn til å nekte ham kontakt med barnet sitt? Nei! Dessverre, vil kanskje noen si. Men det er nå en gang slik at en mann faktisk kan bli en utmerket far selv om han er en ubrukelig kjæreste eller en uforbederlig rundbrenner.
Og det beste du kan gjøre for barnet ditt er å prøve å se de gode egenskapene hos barnefaren og vise ham at du mener at han vil bli en god far! Dette kan kreve en raushet som ligger helt på grensen av det et menneske kan yte, men til gjengjeld kan du og barnet ditt få tifold tilbake i årene som kommer.
Så forsøk å denge på sofaputene i stedet for på barnefaren, gråt i dusjen til du ikke har flere tårer, beklag deg gjerne høylytt til venninnene dine, skriv illsinte brev til ham – men det er ikke så lurt å sende dem! Har du en gang gitt åpenhjertig uttrykk for hva du mener om ham, er det ingen vits i å gjenta det til det kjedsommelige. Prøv å opptre sivilisert og sjenerøst. Greier du ikke vennlig, så prøv i det minste forretningsmessig.
Bærer du innerst inne på et ønske om hevn over mannen som har behandlet deg så dårlig? Ikke la barnet ditt bli offeret. Husk at suksess er den beste hevn! Sett deg som mål å bli en lykkelig alenemor!
Dagen er kommetDu gjør lurt i tenke nøye igjennom om du vil ha med deg noen på fødselen, og hvem det eventuelt skal være. Har du et komplisert forhold til pappaen, bør du være forsiktig med å dra ham inn på fødestuen. Det du minst av alt trenger denne dagen, er en følelse av nederlag. Hvis du ikke vil føde alene, bør du ha med deg noen som gir deg uforbeholden støtte og behandler deg som den heltinnen du er! Mange vil se det som en ære at du spør om de vil være med på fødselen, men du må også være forberedt på at ikke alle har nerver til det.
Har du bestemt deg for å greie deg alene, kan det allikevel være greit å ha noen som sitter i beredskap. Hvis fødselen trekker ut, eller hvis du får helt andre reaksjoner enn du forventet, kan du bli svært glad for å se et kjent og kjært ansikt i døren til fødestuen.
Selv gikk jeg to uker over termin, og jeg kom alene i drosje til sykehuset den dagen det var avtalt at jeg skulle settes på «kur». Jeg bar bagen min inn selv, og så at damen som vagget i korridoren – med sin bleke og nervøse mann ved sin side – syntes synd på meg der jeg kom. Men det gjorde ikke jeg! Jeg var veldig stolt og veldig spent og veldig glad og veldig redd, og jeg følte at nå når dagen var kommet, kunne en blek mann gjøre lite fra eller til i dette store dramaet. Nå var det en oppgave for meg og Gud og personalet på fødeavdelingen.
Andre vil sikkert føle det annerledes. Men som alenefødende vil du sannsynligvis få litt ekstraservice på fødeavdelingen, og klapp på skulderen og beundrende blikk i tillegg. Du kan også be om å få bli en ekstra dag på barselavdelingen hvis du føler behov for det.
Kanskje vil du føle deg litt trist og mislykket når du forlater sykehuset sammen med en venninne i stedet for en stolt far, eller kanskje du til og med drar alene hjem i drosje. I en slik situasjon er det normalt å være lei seg, og det er normalt å være redd. Men min spådom er at en annen følelse vil være enda sterkere: Du forlater sykehuset med vissheten om at det var du som vant førstepremien og fikk den fineste babyen på hele avdelingen. Og nå begynner eventyret for alvor!
Hjemme igjenDu bør tenke igjennom hvordan situasjonen hjemme blir den første tiden, og hvis du bor alene, bør du nok sørge for en eller annen form for beredskap. Ikke vær for stolt til å be om hjelp hvis du synes at du trenger det. Du blir for eksempel fort lei av bare å spise middager som kan lages og inntas med en hånd, så du kan gjerne invitere noen til middag og be dem ta seg av matlagingen. Og kanskje trenger du å gå en liten tur helt alene for å få frisk luft og slenge med armene.
Hvis noen tilbyr seg å handle for deg, så si ja takk, for sleping på tunge bæreposer er ikke noe særlig før underlivet begynner å ligne sitt gamle jeg. Er du desperat etter søvn, finnes det kanskje noen som ikke har noe imot å ta en våkenatt. Små tjenester kan bety mye i denne tiden, og ofte er det sånn at de som er hjelperne dine i denne fasen, får et ekstra nært og godt forhold til barnet ditt i mange år framover.
Den lille familienDe aller fleste av oss bærer innerst inne på drømmen om den lykkelige kjernefamilie. Og det er allment akseptert i vårt samfunn at det er lettere å skape et godt oppvekstmiljø for barn når både mor og far er til stede. I mange tilfeller er det slik. Men husk at det er mange andre faktorer enn antall foreldre som spiller inn når man skal legge grunnlaget for en god barndom. Den viktigste av dem alle er kjærlighet. Og kjærlighet kan du gi barnet ditt i ubegrensede mengder selv om omstendighetene ellers ikke er helt ideelle.
Som alenemor har du dessuten en større påvirkningsmulighet når det gjelder stemningen i hjemmet enn det andre mødre har. Det er ikke lett å gi barnet en hverdag preget av vennlighet og varme hvis det er en annen voksen i huset som dominerer med andre humørtyper og holdninger. Eller hvis forholdet mellom mor og far er anspent (som det ikke så sjelden er like etter en barnefødsel).
Hvis du er frisk og noenlunde opplagt etter fødselen, er det også lettere for deg enn for mange andre å skape en rolig og trygg atmosfære i barnets første leveuker. Med bare én omsorgsperson blir tilværelsen svært forutsigbar, og det gir barnet trygghet. Du selv får ro til å tolke barnets signaler uten å måtte konferere og diskutere med en annen som er like meningsberettiget som deg. Er barnet sultent? Trett? Trenger det oppmerksomhet? Trenger det ro? Har det mageknip? Er det for mange kuldegrader ute til at vi kan trille tur i dag? Blir det for varmt å ta på ull? Blir det for bråkete for babyen i det selskapet dere er invitert i?
Par kan diskutere slike spørsmål i det uendelige, til tårene renner i strie strømmer fra mor, og far går ut og slår med døren. Men du er kompetent til og berettiget til å ta disse avgjørelsene alene, for ingen kjenner barnet bedre enn deg. Det er selvfølgelig lurt å søke råde hos mer erfarne foreldre når du føler behov for det, eller hos barnefaren hvis det er aktuelt, men det er du som avgjør om du skal følge dem.
Føler du deg ikke suveren i disse situasjonene, så lat allikevel som du er det! Prøv å møte barnet ditt med trygge smil, og overbevis den lille og deg selv om at dette går bra. Legg forholdene til rette for at barnet skal knytte seg til pappaen hvis det er mulig, og husk også at barnet (og du!) trenger annen voksenkontakt. Sørg for at dere begge har et sosialt liv etter hvert. Gled deg over at du har greid deg så langt, og prøv å ha tillit til at det skal gå bra i fortsettelsen også. Vær stolt av den lille familien din!
Noen ubestridelige fordeler ved å være alenemamma (det må være lov å si det)
- Du slipper å krangle om temperaturen på badevannet til barnet ditt.
- Du slipper å bli skuffet og indignert over at pappaen ikke hører at babyen gråter om natten.
- Ingen har rett til å blande seg borti når du skal begynne å jobbe igjen.
- Hvis du får en sønn, har du muligheten til å lære ham å legge ned toalettsetet og skru på korken på tannkremtuben siden det ikke finnes noen mannlig rollemodell i huset.
- Du slipper å bite tennene sammen og gå ut med en baby som har på seg et håpløst antrekk fordi pappaen tok morgenstellet.
- Alle spor av mindre heldige egenskaper hos barnet kan du tillegge pappaen og hans familie, for han er ikke der til å motsi deg.
- Når andre beundrer babyen din, kan du sole deg i glansen og ta hele æren alene!
