”Pål” og ”Kari” har to barn sammen (navnene er endret for å beskytte familiene og barna, journ.anm.). Etter at det første barnet ble født, flyttet faren ut. Siden har de hatt store problemer med å samarbeide om barna.
– Pål savner barna sine. Han har ikke sett dem på fire år. Jeg vil også gjerne ha dem mer hos oss, forteller Påls nye partner, ”Lise”. Hun er fortvilet over å sitte på sidelinjen og vil gjerne fortelle historien om en far som har kjempet for samværsrett, slik hun kjenner den.
– Kari hadde psykiske problemer, og ble innlagt på et psykiatrisk sykehus. Etter hvert ble hun skrevet ut, og vi dro på besøk for å møte datteren til Pål. Han spurte om han fikk trille en tur med henne, men Kari sa nei, forteller Lise.
Barna er mye hos søsteren til Kari, og søsteren gir Pål lov til å møte sønnen og datteren. Men når Kari finner ut at de treffes, blir det slutt på samværet.
– Vi hadde samvær med barna hans på dagtid i et par år, men da mor plutselig fant ut at far fikk se ungene, stoppet hun det. Etter det har vi ikke sett dem og dette er nå fire år siden. Far har etter hvert innfunnet seg med at han ikke får se ungene, men han håper at de har sett at han er glad i dem den tiden han har vært med dem og at de tar kontakt etter hvert som de blir eldre. Det hender de ringer ham. Men han kan ikke ringe dem, for da tar mor telefonen fra dem.
– Hva tror barna om meg?
Lise forteller at Pål er veldig bekymret for hva mor kan ha sagt om far.
– Tanken på at hun kan ha sagt så mye negativt om han at barna ikke ønsker å ha kontakt med ham når de blir voksne er ganske trist. Og tror de kanskje at det er han som ikke har villet være med dem? spør Lise seg selv.
Pål og Kari har vært til megling både hos familievernkontor og advokat, men foreløpig har det ikke ført til en løsning.
En annen historie: Vold og rus gjorde samvær umulig
Men Pål og Kari er ikke alene om å ha samarbeidsproblemer og et konfliktfylt forhold. Camilla (navn endret, journ.anm.) er 33 år gammel og forteller om en ektemann som ble voldelig og som ruset seg. Men problemene var ikke over da hun endelig klarte å flytte fra ham.
– Faren misbrukte narkotika, og var på ingen måte rustet til å ha samvær. Etter første omgang i retten ble utrolig nok jeg oppnevnt som tilsynsfører under samværene. Det var helt grusomt. Far var mer opptatt av å snakke med meg enn å være med barnet. Etter ett års tid skulle barnet til far annenhver lørdag uten tilsyn. Dette ble gjennomført en periode mot barnets vilje. Resultatet var at barnet vårt utviklet angst.
Da stoppet Camilla samværet, selv om avtalen mellom foreldrene var rettskraftig. Hun forteller at gutten ble bedre med èn gang. De neste årene var samværet med faren uregelmessig.
– I perioder hadde de to et godt samvær, og det siste året har gutten vår hatt et stort ønske om å treffe far regelmessig. Jeg tror oppriktig – selv om det kan høres motstridende ut – at angsten han sliter med hadde blitt mildere om han hadde fått truffet far. Jeg er ikke redd far lenger, og ser behovet til gutten. Sønnen vår han trenger pappaen sin. Tross alt, slår Camilla fast.
Hun forteller at det foreløpig ikke er mulig å gjennomføre regelmessig samvær, selv om både hun og sønnen ønsker det. Samarbeidet mellom de to foreldrene fungerer ikke.
– Vi klarte å få til en avtale hvor de to gikk på kafé og handlesenter en gang, og gutten svevde! Det ble avtalt samvær tre dager etterpå, men da møtte ikke far opp. Etter denne episoden har gutten sagt at han ikke ønsker at vi skal snakke om far. Det gjør for vondt for ham, forteller Camilla.
Camilla ønsker seg ingenting mer enn at samarbeidet mellom henne og eksmannen fungerer.
– Tross vår historie og fortid er det største ønsket mitt at det hadde fungert. For sønnen vår er ikke hel uten at pappaen er til stede i livet hans.
PS! Dette er ikke den samme Camilla som i artikkelen «Camilla fødte med voldsalarm».
