Anette (25) fra Rogaland er på hytta med familien; samboeren Kenneth og barna Sofie (4) og Sindre (14 måneder). Utenfra ser de ut som en helt vanlig småbarnsfamilie på fire. I perioder er det så langt fra sannheten som det er mulig å komme.
– Når jeg har en dårlig periode, er det så mørkt som det kan få blitt. Det kan vare i flere uker, forteller Anette ærlig.
– Sykdommen har nok ligget i kroppen lenge
Hun var aldri alvorlig syk før hun ble gravid og mamma. Men hun vet nå at det hun trodde var normale hormonsvingninger i tenårene, var depresjoner.
– Når jeg tenker på det nå, har nok sykdommen ligget i kroppen lenge, men brøt for alvor ut først da jeg skulle ha Sofie. Da ble jeg kraftig deprimert og begynte å grine for små filleting.
Anette turte ikke å betro seg til legen sin om hvordan hun hadde det. Og kanskje var det bare hormonene som var årsaken til at hun følte som hun gjorde, tenkte hun. I dag vet hun at hun ble rammet av en kraftig svangerskapsdepresjon.
– Det var pyton. Grein i timevis. Etter hvert gråt jeg uten å vite hvorfor. Midt opp i det hele så jeg enormt fram til å bli mamma. Jeg lengtet veldig etter barnet som skulle komme og gledet meg også til fødselen.
Les også:
Følte ikke trang til å holde den nyfødte jenta
Fødselen ble helt annerledes enn hun hadde forestilt seg. Sofie ville ikke ut, og etter to døgn med rier og forsøk med både tang og sugekopp, måtte jenta forløses med hastekeisersnitt.
Jeg presset og presset i mer enn halvannen time. Da jeg åpnet øynene, var rommet helt fullt av folk. En vannmugge gikk i gulvet i tusen knas og det var hektisk stemning. Så bøyde jordmora seg ned til meg og sa: «Nå må vi forløse barnet ditt. Vi holder på å miste både deg og babyen. Vi håper vi får tid til å sette narkose». På en måte var jeg lettet over at smertene skulle ta slutt. Samtidig var jeg livredd.
Sofie ble forløst bare minutter senere.
– Da jeg våknet, kom Kenneth med Sofie. Hun var så skjønn! Men det var liksom helt greit at han holdt henne. Jeg hadde ikke noe behov for å ta henne inntil meg og klemme henne. Helt ulikt da jeg fødte Sindre. Da ville jeg helst ikke gi han fra meg, ler Anette.
To uker etter fødselen går Anette på en skikkelig smell
Kenneth hadde to uker permisjon etter fødselen og tok seg mye av Sofie. Anette hadde smerter i keisersnittsåret og siden jenta ville ligge til brystet «ustanselig» gjennom hele døgnet, ble det lite søvn på Anette.
– Barseltiden var et sjokk. Jeg ante ikke at det skulle være så travelt med ammingen og lite søvn. I tillegg var det vanskelig å få til ammingen.
Den nybakte pappaen og andre i familien var stadig ute på trilleturer slik at Anette skulle få ta igjen litt søvn, men Anette fikk ikke sove da heller.
Etter 14 dager begynte Kenneth å jobbe igjen
Kenneths 14 dager hjemme var over og begynte på jobb igjen. Da han kom hjem den første arbeidsdagen, ble han møtt av Anette i døråpningen.
– Jeg rakte Sofie over til han, og sprang ut. Jeg satte meg i garasjen og grein. Følte meg totalt mislykket.
Anette forsto hun trengte hjelp
Anette tok kontakt med helsestasjonen og en lege skrev ut antidepressiva da han forsto hvordan hun hadde det. Men allerede dagen etter erkjente Anette at hun trengte mer hjelp.
De ringte legevakten og samme kveld fikk hun plass ved akuttpsykiatrisk ved Stavanger Universitetssjukehus.
– Det første jeg ba om, var en røyk! Det hadde vært tøft å holde seg borte fra sigarettene gjennom svangerskapet og etter fødselen. Jeg hadde savnet pausene ute på trappa. Jeg tok en røyk, og så fikk jeg noe å sove på. Da hadde jeg ikke sovet på nesten 14 dager.
Dagen etter ble hun innlagt på Jæren Distriktspsykiatriske Senter som ligger nærmere hjemmet. Der ble hun i fire uker.
Kom på besøk med Sofie hver dag – for at de skulle bli kjent
– Kenneth og Sofie kom på daglige besøk. Litt av opplegget var at jeg skulle bli kjent med Sofie. Og få nok søvn. Hjemme på permisjon fikk jeg beskjed om å sove med ørepropper.
Besteforeldre og tanter hjalp og avlastet de nybakte foreldrene mye, og Anette sier at det ikke ville gått uten den hjelpen de ga dem.
Da datteren var rundt ett år gammel, fikk Anette diagnosen bipolar lidelse, tidligere kalt manisk depressiv. Hun syntes det var godt å få diagnosen, hun var ikke «bare gal i hodet». Sykdommen innebærer at Anette har tre typer perioder; normale, maniske og depressive.
– Når jeg er manisk er jeg verdensmester og setter i gang med mange ting. Og jeg vil ikke forstyrres, men fortsette til jeg er ferdig. Og selv om kroppen verker og sier stopp, fortsetter jeg. Da kan jeg også «glefse» etter de rundt meg. Når jeg er deprimert, kan det variere i fra at jeg er lei meg til sterke selvmordstanker.
Takket nei til planlagt keisersnitt med andremann
Da hun skulle ha Sindre for 14 måneder siden, fikk hun tilbud om planlagt keisersnitt på grunn av den tøffe førstefødselen. Anette avslo. Å føde hadde alltid vært en drøm, og hun ville prøve å få det til. Fødselen ble en god opplevelse.
– Jeg tror det å føde fremfor å ta keisersnitt, virket veldig positivt inn. Jeg knyttet meg raskere til babyen, enn da jeg måtte ha keisersnitt.
