Når ville du ha kontaktet barnevernet?

– Husk at når barneverntjenesten byr hjelpetiltak i hjemmet, er disse frivillige, og foreldrene kan dermed takke nei. I slike tilfeller er det viktig at omgivelsene rundt fanger opp eventuelt ytterligere bekymringer, og melder saken inn på nytt dersom situasjonen i hjemmet fortsatt er bekymringsfull.

Vil ha foreldre på kurs i grensesetting

– Hvordan vet man at man bør følge med videre i en slik situasjon?

– Taushetsplikten står sterkt i forhold til dette. Det er derfor ikke mulig for private personer å vite hvorvidt barneverntjenesten er inne i bildet, eller om de har trukket seg ut. Det blir dermed en vurdering i hvert enkelt tilfelle, men som tommelfingerregel bør en tenke at dersom situasjonen for det aktuelle barnet fortsatt er bekymringsfull eller har forverret seg selv en tid etter at en har meldt til barneverntjenesten, bør en vurdere å melde på nytt.

Hvor anonym kan man være?
 – Mange er redd for at det skal komme frem at det er akkurat dem som har sendt bekymringsmelding. Hvor anonym kan man være?
 – En har tre valg i forhold til anonymitet. Enten kan en fremstå med navn både overfor familien og barneverntjenesten. Da vil foreldrene i saken bli informert om at det er dere som melder.

– Det andre alternativet er at en velger å melde inn saken anonymt, slik at verken barnevern eller foreldre vet hvem som melder. Husk at familien får mulighet til å se meldingen, slik at dersom en eksempelvis skriver at du en er tante til dette barnet, kan en lett gjennomskue melderen.

– En tredje mulighet er å fremstå med navn overfor barneverntjenesten, men be om at dette ikke gjøres kjent for foreldrene. Dersom en velger dette alternativet, vil anonymiteten kunne bli opphevet dersom barneverntjenesten fører sak om omsorgsovertakelse, og saken må i retten.

Gi beskjed til skole/barnehage/helsestasjon?
– Holder det å gi beskjed til skole, barnehage eller helsestasjon dersom man er bekymret?

– I teorien har offentlige personer en plikt til å melde videre til barneverntjenesten ved bekymring, men det er opp til den enkelte offentlige person eller etat som vurderer alvorlighetsgraden og terskelen for å melde. Det kan derfor være at skolen eller helsestasjonen ikke deler din bekymring og derfor ikke sender bekymringsmelding. Derfor anbefaler vi den enkelte privatperson å melde uavhengig av hva andre måtte gjøre.

– Opplever dere at det er noen typer omsorgssvikt folk er for dårlige til å gi beskjed om?

– Uten å ha noen konkrete tall å forholde meg til er mitt inntrykk at det er lettere å melde fra om noe konkret, som at far har slått barnet, eller at foreldrene fremsto synlig ruset eller lignende. Det kan være vanskeligere å melde fra om forhold som for eksempel psykiske problemer hos foreldrene, depresjon og så videre. Det er viktig å påpeke at det her er store individuelle forskjeller, og det er en avveining i hvert enkelt tilfelle.
Det er også vanskelig å melde fra om saker hvor en bare har en del vage bekymringer og magefølelse, uten at en klarer å sette fingeren på noe konkret.

– Mange er gjerne redde for at barnevernet griper inn uten grunn, og at en bekymringsmelding dermed kan skade familiens omdømme eller selvfølelse?

– Ja, det er forståelig at folk kan kvie seg for å melde inn. Men en bør ha tillit til at de som jobber i barnevernet har en stor faglig kompetanse, og gjør nødvendige vurderinger på om familien har behov for hjelp eller ikke.

– Dette med å melde er for mange et stort skritt å ta, og jeg tror mange er redde for å ødelegge forholdet de har til denne familien, er redde for represalier eller redde for egen familie dersom de melder. Dette er forståelig, og det kan selvsagt oppstå kompliserte situasjoner i ettertid, men min erfaring er at dette stort sett går greit. Husk at alternativet til at du ikke melder, kan være at et barn fortsetter å leve i et utrygt hjem og vil bære preg av en vanskelig barndom hele livet sitt.

For mer informasjon om barns oppvekstvilkår og rettssikkerhet, og barnevernets oppgaver, se for eksempel www.bufetat.no eller www.barneombudet.no.