– Jeg har aldri vært så sint på noe menneske noen gang som da han fortalte, nærmest i en bisetning, at han skulle flytte, sier Hanne.
Av hensyn til familien er alle navnene i artikkelen endret.
Hanne og Geir har to tenåringer og et barnehagebarn sammen. Da de gikk fra hverandre for noen år siden, var det den mellomste som tok det tyngst.
– Hun syntes synd på faren som ble alene. Det var først da han fikk seg kjæreste at hun fikk det bedre, forteller Hanne.
Geir har hatt sine utfordringer, og har ikke like stort nettverk som Hanne. Hun tror det er noe av årsaken til at deres mellomste barn syntes synd på faren. Geir har innskrenket samværsrett, men så barna et par dager i uken etter skoletid. Hanne satte som betingelse da de gikk fra hverandre at han ble boende i samme skolekrets, og det var også noe Geir selv ønsket.
– Ideelt sett bør foreldrene bo i nærheten av hverandre, sier barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen.
Hun skulle egentlig flytte
Hanne hadde et godt inntrykk av Geirs nye kjæreste Marie, og syntes det var hyggelig at hun og sønnen skulle flytte til byen. Men så ble Marie gravid. Og planene endret.
– Ungene reagerte ganske sterkt. Den minste er så liten ennå, og sier ikke så mye. Men de to eldste reagerte. Først og fremst følte de seg sveket, men den eldste reagerte også med raseri, sier Hanne.
Hun forteller at hun alltid har kjempet for ungene sine med nebb og klør – som regel med et godt resultat. Men denne gangen hjalp ingenting. Dette kunne hun ikke styre.
– Klart jeg var i harnisk for å si det mildt. Jeg tar viktige avgjørelser ut fra mine barns behov, og det gjorde ikke han. Det er klart det blir et dilemma når en velger å få flere barn. Men utsletter den nye babyen de eldre barnas rett til en far, spør Hanne.
Selv om Geir ikke var veldig mye til stede i barnas liv, ville flytting få store konsekvenser.
– Først og fremst betyr det at han ikke kan ta del i daglige aktiviteter og situasjoner lenger. Det blir også vanskeligere for meg som reiser en del i jobben min. Tidligere kunne han ha dem og sørge for at de kom seg på skolen og i barnehagen, det går ikke lenger, sier Hanne.
Les også:
Snakk med barna om flyttingen
Barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen forteller at mange barn kan tolke det som at far foretrekker kjæresten framfor dem når han velger å flytte bort. Da er det viktig å prate med dem om at begge foreldrene fortsatt er like glad i dem.
– Til barnehagebarn kan man forklare at selv om man kan slutte å være kjærester eller venner, så kan man aldri slutte å være mamma eller pappa. At det rett og slett ikke går an, sier Gerhardsen.
Hun sier at barn i barneskolealder er i en grublealder hvor de lett kan komme til konklusjonen at ting er deres feil.
– Ikke undervurder skyldfølelsen. Barn i denne alderen vil trenge å bli fortalt mange ganger at dette skjer på tross av dem, ikke på grunn av dem. Mange vil også tenke at når man sier at det ikke er deres skyld, så er det bare noe man sier for å trøste. Så bruk tid på dette, råder Gerhardsen.
Tenåringsbarn vil ofte forstå mer av situasjonen og være mer praktisk rettet.
– Men mange ungdommer er mentalt litt på vei ut av huset. Når en av de voksne flytter, stjeler de på en måte ungdommens rolle. Det var de som skulle bryte opp fra det vante. Det kan kjennes sårt, sier Gerhardsen.
Økonomi brukt som argument
Geir begrunnet flyttingen med økonomi. Det har Hanne og de to eldste barna problemer med å skjønne.
– Jeg har ingen forståelse for at han kan bruke det som argument. Det finnes alltid en løsning. Jeg har selv byttet jobb flere ganger for å få mer lønn. Hvorfor kunne ikke han også tenke sånn? Det finnes jo alltid en løsning om man virkelig vil, mener hun.
Hanne har forsøkt å skåne barna for så mye som mulig av diskusjonen, og har ikke diskutert argumentet med økonomi med dem.
– Men de to eldste snakket sammen om det, og de resonnerte selv fram til at det umulig kunne stemme at Geir og hans nye familie ikke hadde råd til å flytte hit. Men de har heldigvis ikke trukket andre konklusjoner, forteller Hanne.
Han er ikke far lenger
Etter at Geir flyttet, ser det ut til at han ikke treffer barna oftere enn hver tredje helg.
– På sikt tenker jeg at han ikke er far for dem lenger. Valget han har tatt forhindrer ham i å være der for barna sine. Det blir i beste fall en slags onkelrelasjon, sier Hanne.
Hun opplever at Geir først og fremst har forlatt minstemann, for han husker knapt hvordan det var å ha en mor og en far som begge deltok aktivt i livet hans.
– Jeg lurer på hvordan det blir når Geir får en ny sønn, sier Hanne.
Imens prøver Hanne å kompensere for mangelen på en far i sønnens hverdag. Hun har økt kontakten med sin far og bror, og har lært seg fotball. Sønnen oppsøker også i større grad mannlige arbeidere i barnehagen.
– Han er blitt mer følsom etter at faren flyttet. Nå vokser han jo opp med bare jenter rundt seg i hverdagen. Jeg føler jeg må ta på meg farsrollen og, og lære meg de macho tingene, sier Hanne.
Nytt søsken kan styrke relasjonen
Når det kommer et nytt barn inn i familien, vil som regel den som ikke lenger er minst være den som blir mest sjalu. Når det kun er far som får en baby, slipper barnet at begge foreldrene er oppslukt av den lille nye, men når de ikke bor med far bør han være ekstra påpasselig med å forklare at ikke de barna han har fra før er mindre viktige selv om det er kommet en ny.
– Ofte ser vi at bonussøsken styrker relasjonen mellom barna og fars nye kjæreste. Da er hun ikke lenger en tilfeldig kjæreste, men moren til broren min. Det blir et ubrytelig familiebånd. Likevel er det viktig å bruke tid på å etablere seg på nytt, slik at ikke babyen kommer før barna har vent seg til fars nye kjæreste, sier Gerhardsen.
Han kan fortsatt være far
Gerhardsen mener at det går an å opprettholde en like god relasjon med far selv om han har flyttet langt bort.
– Men det er viktig å holde kontakten. Særlig yngre barn kan synes det er vanskelig å prate i telefon, og trenger å se den voksne. Da kan Skype være en god løsning. For da kan barnehagebarnet vise fram de nye lekene sine, eller premien han fikk hos tannlegen i går. Og han får sett den andre forelderen, sier hun.