Ikke til barnets besteDet var et rettsmøte i juli i fjor, hvor både sakkyndige og dommeren var enige i at flytteplanene ikke var til barnets beste. Likevel talte paragrafen om hovedomsorgshavers rett tyngre, og eks-samboeren fikk klarsignal til å flytte.
Paragrafen sier at hovedomsorgshaveren kan bestemme hvor i landet barnet skal bo.
– Så kanskje jeg burde vært glad hun ikke flyttet til Kautokeino, fleiper Atle.
Fram til da var han ikke klar over hva han hadde sagt fra deg da datteren bare var 2 ½ år gammel.
– De færreste vet forskjellen på vanlig samvær og delt bosted. Jeg oppdaget at folk som hadde jobbet med slike saker i 35 år ble overrasket over hvordan ting hang sammen. Nå legger de om slik at reglene skal være til barnets beste, men det skjer heller ikke uten kamp, sier han.
For hadde han og eks-samboeren gått inn for delt bosted, ville hun ikke kunne ha flyttet sammen med datteren uten at Atle gikk med på det.
Eks-samboerens argument var ifølge Atle at hun nå kunne skape en familie for datteren, og hun kunne jobbe redusert når datteren begynte på skolen.
– Men hva med den biologiske familien hun hadde fra før? Hva med vennene fra barnehagen, kusiner, tanter, onkler og besteforeldre som alle bodde i nærheten. Jeg som pappa var tydeligvis helt irrelevant, sier Atle.
Får bare se datteren hver tredje helgAtle kunne ikke skjønne at eks-samboeren kunne få lov til å flytte når dommen konkluderte med at det ikke var til det beste for datteren.
– Hvor er barnas rettsvern? Spør han.
I forbindelse med at eks-samboeren fikk klarsignal til å flytte, fikk Atle også beskjed om at hans samvær ville minke. Med fem timer reisevei kunne ingen forvente at hun skulle være hos pappa én dag i uken, og annenhver helg. Tilbudet han fikk var å ha datteren hver tredje helg.
– Da ville jeg blitt han som tok henne med på sirkus, lekeland og annet gøy. Da er du ikke pappa lenger. Jeg ville blitt en feriedestinasjon, sier Atle.
Han ønsket å følge datteren på svømming og turn, være tilstede ved arrangementer på skolen, gjøre lekser sammen med henne – helt vanlige pappating.
– Det er viktig både for henne og meg. Jeg ville være der når hun gjorde lekser. Jeg ville høre henne lese sitt første ord, sier Atle.
Tar et stort og vanskelig valg - kjaptDommen i saken kom 1. august. Jenta skulle begynne på skolen bare noen uker senere. Flyttingen måtte skje fort. Og Atle hadde lite tid til å fordøye resultatet.
– Jeg tenkte i to dager før jeg bestemte meg for å flytte etter, forteller han.
På kort varsel fikk han seg et sted å bo i nærheten av datteren, og flyttet. Han pendlet en del i begynnelsen for å avslutte prosjekter firmaet hans hadde i bergensområdet, men var alltid hjemme de dagene datteren skulle være hos ham.
– Jeg er heldig som hadde mulighet til å flytte. Og at jeg orket det. Men det endrer ikke det faktum at datteren min ble tvangsflyttet fra alt hun kjente. Vi savner begge venner og familie i Bergen. Det er mye feil med dette, sier Atle.
Han forteller at det ble mye nytt på en gang for datteren. Og det midt oppi skolestart. Forholdet mellom Atle og eks-samboeren var ganske godt fram til dette skjedde. Nå mener han at det er rimelig anstrengt.
– Jeg forstår ikke hva hun tenker på. Spesielt med tanke på datteren vår, sier han.
Opptatt av å informere foreldreAtle vet at det er lite han kan gjøre med situasjonen. Han mener han har gjort alt han kan. Men ønsker å fortelle om sin opplevelse for å informere andre foreldre om hvilke feller de bør unngå.
– I 2009 kom ”barnas beste” paragrafen inn i barneloven. Her står det at barnas beste skal veie tyngst i slike saker som vår. Likevel er det ikke det som skjer, sier han.
Han anbefaler alle som går gjennom samlivsbrudd der barn er involvert å sette seg godt inn i gjeldende regler – gjerne før den obligatoriske meklingen.
– Ikke signér før du vet hva du skriver under på, sier han.
Atle forteller at det ofte virker enklere enn det er – for midt oppi en kaotisk og presset situasjon tar man ofte informasjonen man får for ”god fisk”.
– Ikke gjør den samme tabben som meg og mange andre. Velger du feil, er det utrolig vanskelig å få reversert det, sier han.
Nytter ikke å få omgjort delt bostedDen endelige rettssaken var i januar i år. Men Atle hadde allerede tapt. Hans hovedmål var å unngå at datteren måtte flytte.
– Men jeg prøvde å få mer omsorg for henne. Jeg ville ha 50 prosent. Mor nektet selvfølgelig. Det er en lov hvor det står at man kan idømme delt bosted, men like under står det at denne paragrafen kun kan benyttes unntaksvis – og ikke ved en konflikt eller dårlig kommunikasjon mellom partene. Jeg har aldri hørt om at den har blitt brukt. Det er jo aldri en rettssak uten en konflikt, sier Atle.
Han er frustrert over at hovedomsorgshavers ord teller tyngre enn hans uansett hvor gode argumentene hans er.
– Selv om alle er enige med meg, vinner moren. Det er fortvilende, og hører ikke hjemme i en rettsstat, sier han.
Atle føler seg privilegertTidligere traff Atles datter besteforeldrene sine ofte. Alle bodde i nærheten, og det var lett å ta turen innom. Nå er de 6 ½ time unna. Med så lang reisevei blir besøkene sjeldne.
– Nå treffer hun dem i ferier, sier Atle.
Atle mener selv at han er privilegert som hadde muligheten til å bare slippe alt og flytte etter. Hadde han hatt en annen jobb eller en ny kjæreste, ville det vært mye vanskeligere.
– Jeg har gjort det jeg kunne. Det er ikke enkelt. Men foreldre gjør jo hva som helst for ungene sine. Det har kostet meg mye, men det var den eneste muligheten jeg hadde til å fortsette å være pappa, sier han.
Nå har han datteren fra onsdag til søndag annenhver uke. Hun har funnet seg godt til rette og fått nye venner i klassen.
– Hun klarer seg bra, og er utadvent og blid. Men så klart savner hun venner og familie, sier han.
Lever i uvisseSelv om Atle har funnet seg til rette på Ålgård, føler han likevel at han på mange måter har satt livet litt på pause.
– Jeg har fått større kontaktflate her siden nyttår, men det er ikke så lett å involvere seg for mye i andre i tilfelle hun bestemmer seg for å flytte igjen, sier han.
For på direkte spørsmål om hvor lenge eks-samboeren tror hun vil bli boende på Ålgård, svarer hun ifølge Atle unnvikende.
– Hun sier hun ikke vil bli gammel her. Men om det er snakk om ett, fem eller ti år aner jeg ikke. Vi får se. Men det er ikke så greit å forholde seg til en sånn usikkerhet, sier han.
Dermed holder han ett beinhardt fokus for tiden;
– Jeg prøver å være en god pappa, avslutter han.
Eks-samboeren kjenner seg ikke igjen i beskrivelseneFamilieverden har vært i kontakt med eks-samboeren til Atle. Hun ønsker ikke å uttale seg, men har følgende kommentar;
– Jeg har en annen opplevelse av saken. Men ønsker ikke å ta diskusjonen i media, sier hun.
Av hensyn til familien er ikke Atles etternavn brukt i artikkelen.
