Inntil nå. Et drøyt år etter skilsmissen har femårige Sara forandret seg fra kosete og glad til kranglete og vanskelig.
– Hun sier stygge ting som at jeg er dårligere enn pappa, og vil ikke at jeg skal ta i henne. Når jeg forsøker å snakke med henne er hun sur og svarer kort. På kveldene hører jeg at hun noen ganger ligger og gråter i sengen sin. Men jeg får absolutt ikke lov til å trøste henne, hun sier bare at det er pappaen sin hun savner, sier Caroline.
Caroline har forsøkt alt. Ignorere, konfrontere, ta imot dritt, sette grenser. Hun har også pratet med barnehagepersonalet, men de kjenner ikke igjen beskrivelsen av Sara.
– På førskolen er hun glad og fungerer normalt. Og faren hennes har ikke merket noen forskjell. Jeg ser også hvor kjærlig hun er mot mormoren og morfaren sin.Reaksjonene kan komme mye senereBarnepsykolog Eva Tedgård mener at det kan variere fra barn til barn hvor lang tid de bruker før rekkevidden av skilsmissen går opp for dem. Og at de da reagerer på ulike måter. Man skal være glad for at barnet reagerer, for alternativet er at de holder følelsene sine inni seg.
– Barn er veldig egosentriske, og tror at alt som hender handler om noe de har gjort. Derfor er det viktig å fortelle barnet sitt at det er helt og holdent foreldrenes beslutning, at følelsene for barnet absolutt ikke har forandret seg, og å trøste og overbevise barnet om at livet kommer til å bli bra igjen likevel, sier Eva Tedgård.
At barnet tilsynelatende tar stilling og avviser en av foreldrene, handler som oftest om at følelsene må få utløp et sted.
– Følelsesreaksjonen er barnets måte å bearbeide skilsmissen på. Barnet kan bli utagerende eller vise sine negative følelser for den forelderen som det oppfatter kan bære dem. Da er også det viktig å forsøke å gjøre det, og vise tålmodighet og omsorg når det er som vanskeligst og barnet kanskje behandler deg urettferdig, sier Eva Tedgård.
Viktig at barnet har tilgang til begge foreldreneSkilsmisse er i de aller fleste tilfeller en smertefull og vanskelig prosess. Er det barn i relasjonen gjør det saken enda mer komplisert, både følelsesmessig og juridisk.
– Hvor mye barnet bor hos hver av foreldrene, må prøves nøye ut fra barn til barn. Barn er konservative og har godt av rutiner og kjente vaner. Bosituasjonen må derfor løses ut ifra hvordan barnet på best mulig måte klarer å håndtere sin tilværelse – og ikke etter hva som er «rettferdig» mellom de to voksne, sier Eva Tedgård.
Hva er det beste for barnet – å veksle mellom bosteder eller bare bo hos den ene forelderen?– Det finnes ikke noen omfattende forskning omkring hvordan småbarn takler å ha to hjem. Det man vet er at barn bygger sin trygghet på forvissningen om at foreldrene er tilgjengelige og forstår og svarer på barnets behov. Tilvenning i barnehagen er et eksempel på hvordan barn lærer seg å klare seg uten foreldrene et antall timer, og siden lærer at de kommer tilbake igjen.
P.S. Både Caroline og Sara har fått nye navn i artikkelen.
