Hvem i Schönbecks oversikt er du? Sjekk listen:
Enebarnet:Som enebarn regnes barn som har vokst opp uten søsken. I tillegg har vi de såkalte funksjonelle enebarna, som har søsken som er fem til seks år yngre eller eldre. Også barn som vokser opp med handikappede eller syke søsken kan være i denne gruppen.
– Det råder en del fordommer om at enebarn er bortskjemt og egoistiske, men det trenger ikke alltid være tilfelle. Mange ledere og presidenter er enebarn. Bill Clinton og Barack Obama er funksjonelle enebarn, sier Schönbeck.
Enebarnet er og skal være alt. Barnet får all kjærlighet og oppmerksomhet, og blir ofte vant til å være midtpunktet. Men samtidig føler gjerne barnet at det er det eneste som kan oppfylle foreldres drømmer og videreføre familiens tradisjoner.
– På en ytterkant har vi det veslevoksne barnet som allerede som tre-fireåring lager frokost til mamma og pappa. Du glemmer nesten at barnet er barn. Enebarn er ofte veldig flinke barn, som for eksempel Tiger Woods. Allerede som toåring var han en dyktig golfspiller. Men enebarn får gjerne et stort press på seg, og har ofte et litt forsinket tenåringsopprør, sier Schönbeck.
Hun sier at enebarn ofte ikke er vant til å ta konflikter, siden de ikke har søsken til å diskutere og krangle med. Når familien skal på biltur slipper barnet å kjempe for vindusplassen i baksetet. I barnehagen går enebarnet gjerne bare bort når det er konflikter. De synes det er lettere å lede en gruppe enn å være en del av den.
– Mange enebarn mener de lett kjenner igjen andre enebarn, selv på en fest med femti deltakere dras de lettere mot hverandre. De forteller at de sender på samme frekvens og kjenner igjen andre som tenker likt, sier Schönbeck.
To søsken:Søsken velger gjerne ulike strategier for å få foreldrenes kjærlighet og oppmerksomhet, og de fleste beholder disse for resten av livet. Eldstebarna er gjerne lojale og hører etter autoriteter, de tar få sjanser og blir oftere boende i hjembygden enn småsøsknene. De er også opptatt av å bevare familietradisjoner, og går ofte i foreldrenes fotspor når det gjelder yrkesvalg. Siden de er vant til å ta ansvar siden de var små, får de ofte ledende posisjoner i samfunnet.
Småsøsken er oftere eventyrere. De gjør ikke som foreldrene sier, og lyder ikke autoriteter. Hvis noen av søsknene flytter til utlandet, er det trolig minstemann. De er ikke trent på å ta ansvar og lede andre, og synes gjerne det er viktigere å ha det gøy uten å anstrenge seg for mye.
– Idol-deltakere er som oftest småsøsken. De elsker å underholde både seg selv og andre, og lever mer i nuet, sier Schönbeck.
Ifølge Schönbeck er det forskjell på om to søsken er brødre eller søstre. Søstre er gjerne mer ivaretakende, mens brødre gjerne konkurrerer. Også aldersforskjellen spiller en rolle, for det kan hende at det egentlig handler om pseudotvillinger eller to enebarn. For at det skal være en vanlig søskenrelasjon regner Schönbeck tre til fire år mellom søsknene.
– En storesøster kan være flink til å ta vare på lillebror. Hun kler på ham og hjelper til med å få på skoene. Hadde samme gutt hatt en storebror, måtte han tidlig lære seg å knytte skoene sine for å rekke ut på lekeplassen og ta den siste husken før storebror kom, sier hun.
– Jenter konkurrerer oftere ut fra kvinnelighet. Ser du på hudterapeuter er det typisk lillesøster til en storesøster som har valgt dette yrket. 70 prosent av hudterapeutene har ikke brødre i det hele tatt, sier Schönbeck.
Pseudotvillinger:Den danske psykiateren Oluf Martensen-Larsen innførte begrepet pseudotvillinger om søsken som er født med inntil 18 måneders aldersforskjell. Men effekten kan også merkes på barn som det er inntil drøyt to år mellom. Når søsknene er så nær hverandre i alder, oppstår ofte en konkurransesituasjon, siden foreldrene kanskje ikke har tid til å gi begge barna det de behøver samtidig.
Gutt – jente:Den pseudotvillingen som kan få det aller tøffest er gutten som blir etterfulgt av en søster. Jenter utvikles ett til to år tidligere og raskere, og dermed kan hun gjerne raskt innta rollen som familiens store og flinke pike – en såkalt funksjonell storesøster.
– Likevel fortsetter kanskje foreldrene å se på storebror som størst, og blir imponert over de tingene lillesøster får til. De sier kanskje “Se så flink lillesøster er, se hva hun klarer, hun som er så liten” eller “Kan ikke du som er større og eldre greie det når lillesøster kan?” Storebrors selvtillit kan da falle, mens lillesøster blir stor og flink, sier Schönbeck.
Jente – gutt:Når jenta kommer først og etterfølges av en lillebror, kan aldersforskjellen virke større enn den er. Også storesøster er liten til å forstå at hun må dele foreldrenes kjærlighet og oppmerksomhet. Men hun kan gjerne lettere beholde forspranget på broren, og dermed holde på rollen som flink storesøster. Forholdet kommer til å ligne mer en vanlig storesøster-lillebror-relasjon.
Gutt – gutt:Konkurransen kan ofte bli knallhard, og forholdet mellom guttene kan bli spent. Storebror blir sammenlignet med lillebror, som på område etter område blir flinkere og flinkere og prøver å bli som eldstemann. Men samtidig har ikke foreldrene de samme forventningene til minstemann, og han får gjerne ros etter hvert som framskrittene kommer.
– Lillebrors framskritt og suksess kan knekke storebror, slik at han må leve med en følelse av alltid å være truet. Lillebror må gjerne bli flink, men foreldrene kan se til at han ikke blir flink på storebrors bekostning, sier Schönbeck.
Jente – jente:Også pseudotvillingsøstre får den samme tøffe konkurransen som brødrene, men jenter undertrykker oftere aggresjon og vender det innover i stedet. Søstre møtes gjerne på midten eller overlapper hverandre. Storesøster blir som oftest ikke like moderlig og omsorgsfull som en “vanlig” storesøster, og lillesøster heller ikke like fri og ukonvensjonell som en “vanlig” lillesøster. Jentene kan bli avhengige av hverandre og omgås som bestevenner, men like ofte konkurrerer de med hverandre.
Tre søsken:Med tre barn blir det et mellombarn i familien. Barnet er verken – eller, samtidig som det er både – og. Ifølge Schönbeck er mellombarn er ofte mer fleksible, de er meklere og liker seg midt i gruppen. De er flinke til å inngå kompromisser og finne løsninger alle er fornøyde med. Mellombarnet er mer sosialt og mer avhengig av sine lagspillere enn de eldre og yngre søsknene er.
– Mellombarnet er også barnet som ikke får alenetid med foreldrene. Eldstemann får alenetid den første tiden, mens minstemann får alenetid når de eldste søsknene flytter ut. Det er heller ikke bestemte forventninger til rollen i midten, og det gjør at det kanskje er lettere å snike seg unna, sier Schönbeck.
Hun tar et eksempel med tre søsken som leker på lekeplassen. Plutselig skjer det noe. Eldstemann går hjem og sladrer, han opptrer som politi. Yngstemann gråter mest og går hjem for å få trøst av mamma. Mellombarnet blir gjerne i stedet igjen med kameratene og vrir seg unna hele episoden.
Mellombarnet stikker seg ofte ikke ut i noen spesiell retning, og de kan føle seg overskygget av yngre og eldre søsken og oversett av foreldre.
– Som småbarnspedagog ser jeg gjerne at tre til fire års aldersforskjell mellom to søsken er det som fungerer best i teorien. Da er førstemann ferdig med sin individuelle fase, de har gått gjennom seperasjonsfasen og har fått en grunnleggende trygghet, sier Schönbeck.
Er det større aldersforskjell mellom hver av søsknene enn tre til fire år, er det gjerne snakk om flere funksjonelle enebarn. Med to tette og en etterpåklatt blir det pseudotvillinger og et funksjonelt enebarn.
Flere enn tre barn:Schönbeck sier det ikke er lett å beskrive de ulike familietypene med flere enn tre barn i generelle termer. Hun omtaler derfor dette samlet som storfamilie. Her kan det dreie seg om alt fra fem funksjonelle enebarn til en familie med pseudofemlinger. Jo flere barn, jo større er muligheten for at det er blanding av både søstre og brødre.
Barn i en storfamilie må mer enn noen lære seg å dele og ta hensyn. Her gjelder det å ha selvbeherskelse, vente på sin tur og slippe fram noen av søsknene som faktisk har samme rett til tid, plass og penger. Og mens enebarn må ta stilling alene mot foreldrene i en diskusjon eller krangel, har barn med mange søsken alltid noen som står opp for dem og kan hjelpe til med å få foreldrene til å se saken fra en annen side. En med mange søsken kan også føle det mye verre hvis han legger seg ut med søsknene enn om det skjer med foreldrene.
MyterProfessor i pedagogikk Stein Erik Ulvund mener det er veldig mange myter om temaet søsken og personlighetstyper. Han støtter seg til den britiske forskeren Judy Dunn.
– Noen kan kanskje si at “jeg var nummer tre, og derfor ble jeg sånn”. Og så innretter de livet etter dette, sier han.
Ulvund kan gå med på at noe forskning viser at nummer én i en søskenflokk ofte føler mer ansvar for yngre søsken, og spesielt dersom det er ei jente.
– Jeg har en artig episode med storesøster på 85 som ikke ville la lillesøster på 79 reise til Syden alene, fordi hun ikke kunne være alene. Så noen lar virkelig rollen bli hengende ved dem lenge, smiler Ulvund.
Det hender også at de yngste i en søskenflokk kan være litt mer egoistiske enn de som er eldre, men det er noe mer usikkert.
Han tar et eksempel med to søstre på tre og fem år. De har et felles miljø med ei musikalsk mor hjemme og en far som er mye ute på tur. Samtidig krangler mor en del med yngstejenta, og far har en autoritær tone overfor minstejenta for å unngå at hun overtar styringen hjemme. Storesøster er enkel og grei å ha med å gjøre, og hun får få irettesettelser.
– Det interessante er hvorfor søsken er så forskjellige. Søsken kan være like ulike som dine og andres barn. Den viktigste årsaken til dette er at barn får ulik behandling av foreldrene sine – bevisst eller ubevisst. Alle barn er født med en personlighet og ulik arvemessig utrustning. Og selv om foreldre har en filosofi, klarer de ikke å oppdra alle barna likt. Om de er nummer en eller nummer to er sterkt overdrevet og for mange en begravet myte. Men jeg vet mange blir irritert nå jeg sier dette, sier Ulvund.
– Tenk deg hva det gjør over en periode på 15 år. De har de samme foreldrene og har vokst opp i samme hus. Men den ene vil se tilbake på en tid med mye irettesettelse, mens den andre vil si at foreldrene bare var blide og imøtekommende, sier Ulvund.
Tilpass barn og oppdragelseSøsken behandles ofte ulikt. Og det sier Ulvund at du skal. Oppdragelsen skal tilpasses barnet og ikke omvendt, mener han.
– Det kan føles urettferdig for barnet, men du kan ikke ha de samme grensene for alle tenåringer. Barn med et enkelt temperament trenger ikke nødvendigvis faste innetider, og gir beskjed hvis det blir urimelig sent. Andre trenger faste innetider og det går nærmest sport i å komme for sent. Noen foreldre er ofte strengere enn det de egentlig ønsker å være, fordi de vil være tydelige. For det som ett barn kan oppfatte er et engangstilfelle når du gir etter, kan andre bruke mot deg ved enhver anledning, sier Ulvund.
Viktig å forstå selvElisabeth Schönbeck mener det er viktig for foreldre å kjenne til hvor lett deres oppførsel påvirker barnet.– Det er viktig å vite hvordan det oppstår ulike roller i familien, og at de voksne selv forstår hvorfor de har blitt som de har blitt, avslutter hun.
Søskensjalusi – er det vanlig? Hør podcast hvor psykolog Helge Holgersen er gjest:
– For å forklare litt, kan du i starten prøve å se for deg noen som blir foreldre for første gang. Barnet får mye omsorg, alt er nytt og ting blir forsiktig prøvd ut. Når et nytt søsken kommer, mister plutselig førstemann sin posisjon. Den førstefødte dras ned fra tronen, og en ny baby overtar mammas bryst og fang. Alt handler om å overleve. Og for å overleve, må vi bli elsket. Eldstemann er plutselig stor og flink, og finner raskt ut at det er måten å få være i bli elsket på. Han hjelper til og viser sine ferdigheter, og høster ros fra omgivelsene for det. Minstemann er søt og blir elsket – selv om han velter glasset, sier Schönbeck.
