Tør du ta den viktige samtalen?

Ikke alltid noe barnet sier som vekker bekymring
Det er ikke alltid at bekymringen dukker opp basert på det barna sier, men snarere hvordan de oppfører seg.

– Barna kan være engstelige, lei seg, aggressive eller tilbaketrukne. Når vi voksne er vitne til avvikende atferd, eller blir fortalt om noe som får en til å tvile på hvordan barnet har det, kan det være helt avgjørende for disse barna at noen våger å ta den vanskelige samtalen, sier hun.

Asbjørnsen foreslår å begynne samtalen med en beskrivelse: ”Jeg ser du er sint/trist/redd/lei deg. Hva har skjedd? Hvor var dere? Hvem var du sammen med?”

– Dersom barnet ikke vil svare, kan du for eksempel si: ”Når barn blir så sinte som du ble nå, er det ofte slik at de har mye vondt inni seg. Hva er det som plager deg?” Eller ”Noen barn som har sagt/gjort som du, har opplevd noe vanskelig som de ikke tør å fortelle om. De er redde for hva som kan skje hvis de forteller. Er det sånn for deg?” I slike samtaler kan det bli lange pauser, og de må man tåle. Gjenta gjerne det barnet sier, lytt, vis interesse og still utdypende spørsmål. Spør gjerne hvordan barnet opplevde situasjonen, råder Asbjørnsen.

Man bør også være forberedt på at å fortelle slike ting kan skape uro for barnet. Da kan det være nyttig at den voksne konkret oppsummerer samtalen, og roser barnet for at det har fortalt.

Fortsatt grunn til bekymring?
Etter samtalen kan det vise seg at frykten var grunnløs, og man kan kjenne seg beroliget. Å stille barn undrende spørsmål er heller ikke farlig. Andre ganger kommer det ikke fram noe, men bekymringen gnager fortsatt. Da går det an å ta opp tråden igjen etter noen dager. Det er viktig at samtalen avsluttes på en positiv måte, og at barnet ikke føler skam eller skyld.

Er du bekymret, så skal du melde fra uansett, skriver Barnevernet på sine nettsider. De fortsetter: Din bekymringsmelding kan være svært viktig for barnet det gjelder. Helsesykepleier Asbjørnsen er helt enig.

– Er det noe som tyder på omsorgssvikt, skal og må man kontakte lokalt barnevern. Å unnlate å melde fra, eller å spørre og undre seg når du blir bekymret, kan være skadelig for barnet, sier hun.

Vedvarer bekymringen, kan du gjerne snakke med barnet flere ganger. Kanskje var det bare denne ene gangen at barnet ønsket å åpne seg for deg, eller selv ta initiativet. Men du kan alltid gå tilbake til det og si: ”Jeg har tenkt på det du fortalte den dagen om at…”

Hva er alvorlig nok?
Det er vanlig å tenke at man sikkert overtolker eller overreagerer, og at man bare kan skape trøbbel for familien det gjelder. Men det er dét tryggest å overlate til Barnevernet å avgjøre. Du har plikt til å si ifra, og ønsker du det, kan det gjøres anonymt.

– Offentlige meldere, som barnehage og helsestasjon har en lovpålagt plikt om å melde fra, for privatpersoner er det mer en moralsk plikt, sier Svein Berg, jurist og seniorrådgiver i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Men du må ikke å ha bevis for å melde ifra til Barnevernet. Det er deres jobb å undersøke jobben nærmere, ikke din. Er du usikker på om det er grunnlag for din bekymring, kan du drøfte den over telefon med Barnevernet. Forsøk likevel å være konkret når du melder inn, da minsker risikoen for at saken blir henlagt hos barnevernet.

Barnevernet er helt avhengig av at folk melder fra
Mange tror kanskje barnevernet allerede vet om familien det dreier seg om. Kanskje er det riktig, kanskje ikke. Men flere meldinger om samme familie vil også ha mulighet til å styrke saken, eller sørge for at en henlagt sak blir tatt opp igjen.

– Det er ikke slik at barnevernet har oversikt over alle familier. Den kommunale barneverntjenesten er helt avhengig av å få inn meldinger, både fra offentlige meldere og privatpersoner, sier Berg.

Han forteller at tegn på sen utvikling, manglende trivsel, påfallende og/eller endret oppførsel og fysiske tegn på omsorgssvikt, som dårlig helse, manglende påkledning, manglende matpakke og lignende er vanlige årsaker til bekymringsmeldinger om barn.

Hva skjer videre?
Når bekymringsmeldingen er meldt inn til Barnevernet, enten via telefon, post eller annet, skal saksbehandleren i samråd med sine kolleger avgjøre om de skal sette i gang undersøkelser, eller om saken skal henlegges fordi de ikke vurderer den som alvorlig nok. Din jobb er i de fleste tilfeller over her. Innen tre uker skal du ha mottatt tilbakemelding på at meldingen er mottatt, men du får ikke beskjed om hva som skjer videre.

Hvis saken undersøkes videre, vil ansatte i Barnevernet snakke både med barnet det gjelder, og foreldrene. De kommer som regel på hjemmebesøk, og vil ofte også snakke med ansatte i barnehagen eller på skolen til barnet. Når undersøkelsen er ferdig, avgjør man hva som skal gjøres videre. Rundt halvparten av alle undersøkelser ender med tiltak. Åtte av ti barn får hjelp hjemme hos foreldrene sine.

Mange er redde for at foreldrene til barnet skal finne ut at det var de som ”tystet”. Selv om du kan være anonym i kontakt med Barnevernet, vil det ofte være mulig å forstå hvem som har sendt bekymringsmeldingen.

– Er saken svært alvorlig, vil barnevernet uansett ikke kunne bevare sin anonymitet overfor familien. Det du likevel må tenke på, er at det vil være til barnets beste at du som voksen melder fra, skriver Det kriminalforebyggende råd på sine nettsider.

Svein Berg i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet forteller at barnets foreldre har krav på å få se dokumentasjon i saken, også bekymringsmeldingen. Selv om du har bedt om å få være anonym, kan ikke barnevernet gi deg noen garanti for det.

I sjeldne tilfeller kan det bli snakk om at andre bør overta omsorgen for barnet. Da kan du bli innkalt som vitne, og har i så fall plikt til å møte. Men du vil ikke bli en part i saken.

Tør du la være å si ifra?
Selv om det kan føles overveldende å kanskje sette i gang et stort apparat basert på din magefølelse, tør du å la være?

– Man bør tørre, men jeg skjønner at det kan være vanskelig. Det er en terskel, og noen er redde for trusler. Foreldrene kan bli sinte, og det kan kjennes ubehagelig. Men en barnevernssak kan føre til at barnet får det bedre hjemme, sier Berg.

Alternativet kan ofte være mer skremmende.

– Det verste som kan skje, er at det barnet forsøker å fortelle oss gjennom utsagn og atferd blir oversett. I verste fall kan det føre til at barn lever under skadelige omsorgsforhold gjennom hele barndommen, og får livet sitt ødelagt, avslutter helsesøster Asbjørnsen.

Kilder: KRÅD og Barnevernet