Petter Andrésen hadde et sterkt ønske om å få egne barn, men var enslig og homofil. For snart fire år siden ble han likevel tvillingpappa – ved hjelp av surrogat i USA.
Da Petter Andrésen nærmet seg 30 år, fant han ut at tiden var inne for å gjøre noe hvis han skulle få oppfylt sitt største ønske.
– Jeg hadde hatt lyst på barn veldig lenge, og ønsket ble bare sterkere og sterkere. Det var noe som manglet i livet mitt. Alt lå godt til rette både med bolig og inntekt, og jeg hadde god støtte fra familie og venner, forteller han.
Men som homofil og enslig var det ikke bare bare å få drømmen til å gå i oppfyllelse.
– Jeg sjekket først litt rundt muligheten for å få barn med et lesbisk par, og luftet en del tanker og ideer. Det kunne kanskje vært en rask og enkel måte, men jeg hadde ikke lyst til å være bare helgepappa. Jeg ønsket å oppdra barna og ha min egen familie, sier Petter.
Gikk for surrogatiHan vurderte derfor surrogati som en mulig løsning.– Jeg visste ingen ting om hvordan surrogati fungerte, og det var lite informasjon å få tak i. Få hadde vært gjennom en slik prosess før, og de som hadde gjort det, var litt restriktive i forhold til hva de ville fortelle. Men jeg lærte mye gjennom to amerikanske nettforum, forteller Petter.
Han fikk forskudd på arv fra foreldrene sine, og kunne sette i gang prosessen. For å være sikker på at alt foregikk på en skikkelig måte, kontaktet han et amerikansk surrogatfirma. Det var langt dyrere enn å gjøre ting på egen hånd, men Petter ønsket å ha denne tryggheten.– På den måten visste jeg at jeg kunne slippe mange fallgruver, for her var det tilknyttet fagfolk som for eksempel psykiatere, leger og advokater, sier han.
To forsøkHøsten 2007 signerte Petter kontrakten med surrogatfirmaet, og deretter gikk det slag i slag. Kvinnen som skulle bære fram barnet hans ble gravid på første forsøk, men mistet barnet etter 10 uker. Etter anbefalinger fra firmaet måtte de i gang med en ny runde eggdonasjon før de kunne prøve på nytt igjen.
– Jeg valgte samme eggdonor, og denne gangen fikk surrogaten satt inn to embryoer. Jeg tenkte at hvis det var meningen med to barn, ja, så skjedde det, sier Petter.
Denne gangen gikk det bra – og Petter kunne glede seg over at han skulle bli tvillingpappa. Han holdt kontakt med surrogaten via mail og telefon, og da det var tid for ultralyd som kunne vise hvilket kjønn babyene hadde, reiste han over en tur.
Petter fikk selv være med på fødselen. Her foreviger han sine to nyfødte jenter Ava og Amelia.
Ble med på fødselen– Én måned før termin reiste jeg tilbake USA for å være sikker på at jeg fikk med meg fødselen. Hun gikk gravid så lenge legene mente det var tilrådelig, og fødte jentene mine med ektemannen sin, meg og leger og sykepleiere til stede, minnes Petter.
29. desember 2008 fikk han en fantastisk romjulsjulegave da han ble pappa til Ava og Amelia. Tvillinger, men helt ulike. Ava med lyst hår og blå øyne, Amelia helt mørk med mørke øyne.
Genuint ønske om å hjelpe andrePetter kan ikke få rost surrogaten. Synes hun er et fantastisk menneske.– I løpet av prosessen irriterte det meg hvilket syn folk har på surrogati. Mange tror at det bare er kvinner fra lavere kår som blir surrogater, og at de gjør det kun for å tjene penger. Samtlige damer jeg ble kjent med underveis hadde et genuint ønske om å hjelpe andre. Samtidig fikk vår surrogat økonomisk mulighet til å være hjemme med sine egne to barn, i stedet for å ha en deltidsjobb, forteller han.
Ava var 1.9 kg og Amelia 2.3 da de kom til verden. De var små, men friske og raske, og ble skrevet ut fra sykehuset etter bare fire dager.
Petter hadde en veldig god følelse, og sier at både surrogaten og han selv ville det samme.– Vi var like spente, gira og glade. Det var stort for oss begge, sier han.
Kontakt med surrogat også i dag– Men var det ikke vanskelig for henne å gi fra seg barna etter fødselen?– Hun hadde et veldig realistisk bilde av dette. Det var ingen genetisk forbindelse, selv om hun bar jentene fram. Men det er jo klart at det oppstår et spesielt bånd når du bærer barna i magen i nesten ni måneder. I dag snakker vi av og til med henne på Skype, og i fjor besøkte jeg henne i USA sammen med jentene. I november kommer hun på besøk til oss, sier Petter.
Han tror kanskje det var litt enklere å være surrogat for ham siden han var mann og alene.– Det var jo ingen kvinne involvert i mitt tilfelle. Vi kjente på glede og spenning, og hadde ikke en lang forhistorie med mye prøving, misting og redsel for alt som kunne gå galt, sier Petter.
Les historien til Sabrina, som bar fram Petters tvillinger:
Hjem til NorgeDa jentene var tre uker gamle kunne Petter ta med seg Ava og Amelia hjem til Norge. Selv om han ikke har noe å sammenligne med, tror han at han har vært veldig heldig.– Jeg kjenner jo par som blir utslitt av én baby. Jeg kom hjem alene med to nyfødte, men har sjelden følt meg sliten. De hadde heldigvis ikke noe magetrøbbel eller kolikk, og fulgte samme rytme hele tiden både i forhold til mat og søvn. Jeg har også fått masse god støtte av venner og familie, sier Petter.
Flere har sagt til ham at det virker som om hans rolige og avbalanserte vesen har smittet over på jentene.– Mange synes jeg gjør en god jobb. Jeg er alene, skal både hente og levere i barnehage, trene og ha et sosialt liv – og date, sier han.
Amelia og Ava har mye glede av hverandre.
Men det går fint. Takket være mye planlegging og gode rutiner. I slutten av desember blir jentene fire år. De er ennå ikke store nok til å forstå alt om hvordan de ble til, men Petter er så åpen som han kan.– Jeg har ikke lyst til å skjule noe for jentene mine. Jeg valgte åpen eggdonor, slik at de har mulighet til å ta kontakt med henne - hvis de selv ønsker det når de blir eldre. Jeg vil ikke ta fra dem den muligheten til å kjenne hennes identitet, selv om jeg på en måte har tatt fra dem muligheten til å ha en mor.Ava og Amelia har sett bilder av både eggdonor og surrogaten. De vet at de lå i magen til den ene, og at den andre er den virkelige mammaen, forteller Petter.
Bare positive tilbakemeldingerPetter sier han vet at han befinner seg i en etisk gråsone. Noen mener surrogati handler om å kjøpe barn. Reise og leie en livmor, for så å komme hjem med en baby.
– Jeg tror hele motviljen handler om at folk ikke vet nok om hvordan det foregår. Selv har jeg bare fått positive tilbakemeldinger på det jeg har gjort, men jeg vet det kan bli sett på både som positivt og negativt. Det som er sikkert er i alle fall at barna er fryktelig ønsket - over alt på jord. Og for meg har det vært ene og alene positivt. Jeg er pappa til to friske og vakre barn, sier Petter.
Tvillinger, men veldig forskjellige. Amelia er like mørk som Ava er lys.
Ulike personligheterJentene er like forskjellige i personlighet som i utseende.– Ava ligner meg da jeg var liten, både i temperament og utseende. Amelia er derimot veldig annerledes. Det er muligens arven fra eggdonor som slår gjennom hos henne. Det er veldig interessant å studere. Amelia var kanskje enklest som baby, men nå er det omvendt. Ava er den jeg kan snakke til, diskutere med og finne løsninger med, sier Petter.
Selv om jentene ikke vokser opp med en mor, mangler de ikke kvinnelige rollemodeller i livene sine.– De møter kvinner både i familien, barnehagen og blant venner. Men når de blir eldre vil det nok være enkelte ting som kunne vært lettere for dem å snakke med en mor om. Der må jeg på en måte fylle begge rollene selv. Men det er jo ikke fasitsvar på noe, og det går seg nok til, sier Petter. Og legger til at jentene har mye glede i hverandre.
Funnet kjærlighetenPetter har siden januar også hatt kjæreste. Med små barn er det en utfordring å finne nok tid til å pleie parforholdet, og han kjenner på at kjærestetid går på bekostning av tiden med jentene.– Men det har gått veldig fint. Alle parforhold trenger en innsats for å fungere, og vi tar det rolig. Det var nok spesielt for ham at jeg hadde eneansvar for to barn, men det har gått bra, sier Petter.
Han føler seg utrolig heldig. Drømmen om å bli pappa gikk i oppfyllelse.
