Trebarnspappa Eivind Eidslott innrømmer at han felte en tåre da hans tre barn på 4, 6 og 8 år kom seg opp på Norges høyeste fjell for egen maskin. Spesielt stolt var han av datteren Marikken, som har Down syndrom.
Eivind Eidslott har alltid vært glad i friluftsliv, og hans spreke kone Katrine deler samme interesse. Da de for ni år siden ble foreldre for første gang, var de derfor enige om at de hadde lyst til å fortsette med å nyte turer i naturen. Spørsmålet var bare hvor aktive de kunne være.
Rikere opplevelser med barn
– Det viser seg at friluftslivet er mye rikere nå som vi har fått barn. Spennvidden på opplevelsene er mye større. Før handlet det stort sett om krevende løyper, klatreturer, bratte heng på ski og lange fjorder i kajakk. Nå kan faktisk turer i den helt andre enden av skalaen være like fine opplevelser, sier Eivind.
Eivind Eidslotts bok «Fjellbarna» ble kåret til årets fjellbok i 2011. Familien blogger også om friluftsliv på bloggen Fjellbarna.no
Gjendine er i dag ni år, Marikken sju og Ea snart seks. Helt fra de har vært bitte små har jentene blitt tatt med på turer. Et eksempel fra i fjor viser godt at pappa Eivinds innstilling og forventninger har forandret seg.
– På en av sommerturene våre i fjor kom vi faktisk ikke lenger enn 20 meter. Da fant barna en nydelig blomstereng, og ville ikke gå videre. Før i tiden ville jeg aldri vært fornøyd. Men jeg så at også dette hadde en verdi. For på skolen, i barnehagen og med venninner lærer jo barna ting jeg ikke kan – som for eksempel å lage blomsterkranser til å ha på hodet. Nå er det ofte slik at barna lærer meg noe nytt, sier Eivind.
Han går så langt som å kalle kombinasjonen friluftsliv og barn et eventyr.
– Barna lærer oss mye. De viser oss verdien av å stoppe opp og ikke alltid jage framover, sier Eivind.
Familien Eidslott kan trygt sies å være over gjennomsnittet interessert i natur og friluftsliv. En opptelling Eivind nylig gjorde, viste at familien i fjor tilbragte 130 av årets 365 døgn på hytta i Jotunheimen – hvor de også går mange turer. I tillegg var de mange ganger i Marka i hjembyen Oslo, og noen turer på Vestlandet, siden Eivind opprinnelig er fra Ålesund og Katrine fra Bergen.
FjellbarnaI 2010 ga Eivind ut boka «Fjellbarna», som ble kåret til årets fjellbok 2011 under Fjellitteraturfestivalen på Finse. Her deler han familiens erfaringer, og gir inspirasjon til andre småbarnsfamilier til å begynne med friluftsliv allerede mens barna er små.
Familiens merittliste er lang. Eivind kan fortelle om yngstejenta Ea som sto på alpinski i 3800 meters høyde i Zermatt i Alpene allerede som treåring. Familien har gått fotturer i Chamonix i Frankrike, de har vandret i Jotunheimen og i Sunnmørsalpene, besteget Galdhøpiggen, klatret ute og inne, padlet kano og overnattet mye i telt.– En slik oppramsing av meritter er overhodet ikke viktig for oss. Det er opplevelsene og stemningen underveis på turen som betyr noe, sier han.
Eivind felte en tåre da hele familien sto samlet på Galdhøpiggen i fjor sommer.
Magi på GaldhøpiggenDet mest magiske øyeblikket trebarnsfaren kan minnes, er da hele familien på fem i fjor sommer sto sammen på toppen av Galdhøpiggen.– Det er kanskje en klisjéfylt topp som svært mange bestiger, men likevel. Alle de tre jentene våre kom seg opp for egen maskin, og humøret var på topp. Jeg måtte rett og slett felle en tåre der og da – ikke minst på vegne av den mellomste jenta vår Marikken, som er født med Down syndrom. På denne turen brøt hun en barriere som vi nesten ikke trodde var mulig, forteller Eivind.
Da Marikken kom til verden for sju år siden, fikk Eivind og Katrine vite at Down kunne være begrensende for familiens aktiviteter. Down-barna får ofte litt slappere muskulatur enn andre barn, og familien så for seg at de endre på ambisjonsnivået i friluftslivet sitt.
Trodde Downs ville begrense livetEivind innrømmer at det var et sjokk å få et barn med Down syndrom.– Jeg trodde vi måtte slutte med alt vi var så glade i. Jeg hadde jobbet med barn med Down tidligere, og så at mange hadde begrenset fysikk. Men det viser seg jo at det vi som foreldre velger å gjøre, betyr alt. Siden vi er så glade i friluftsliv, har Marikken også blitt det.
– Vi fikk råd fra en eldre kvinnelig lege om å leve som før, og se hvor lenge datteren vår klarte å følge vårt aktivitetsnivå. Hun trengte all den motoriske treningen hun kunne få. Du kan si at vi fulgte dette rådet, sier Eivind.
– Øyeblikket på Galdhøpiggen var magisk for deg. Var det slik for Marikken også?– Jeg tror nok hun skjønte at hun hadde gjort en fantastisk innsats. Hun har stor mestringsglede, men der og da var hun nok mer opptatt av at søsteren hadde funnet en kiosk på Norges høyeste fjell, ler Eivind.I dag har Marikken en utholdenhet som er minst like god som søstrenes. Hun går på langrenn, står på alpinski og liker fotturer i skogen og på fjellet. Og når de er i klatreveggen, er det Marikken som ofte holder ut lengst.– Det handler om å fokusere mindre på begrensninger, og mer på muligheter, mener Eivind.
Minstejenta Ea. Snart seks år, og med mange store turer bak seg allerede.
Aldri for sent å begynneGjendine, Marikken og Ea elsker å være på fjellet. Utenfor hytta i Jotunheimen leker de med det de finner av for eksempel gress og mose, steiner, trær, vann og snø.
– Nå nettopp brukte de flere timer på å lage musehull, slik at musene kunne ha et sted å være til vinteren, smiler Eivind.
Det er mange som lurer på hvordan familien klarer å reise så ofte de tre og en halv timene det tar å komme seg til hytta. Og om barna synes det er greit å være så mye borte og gå lange turer.– Våre barn vet ikke om noe annet. Og vi er ofte sammen med andre familier, slik at døtrene våre har mange lekekamerater både i byen og på fjellet, sier Eivind.Men han tror det er mulig å få også større barn med på turer.
– Det er aldri for seint å begynne, bare ikke begynn for hardt. Start med små turer og øk gradvis. Hvis alle trives, kan dere komme oppsiktsvekkende langt. Barn har en utrolig utholdenhet og styrke i kroppen, men alt handler egentlig om motivasjon, tror Eivind.
Ting tar tidFor dagens småbarnsfamilier er vant til et høyt tempo. Vi stiller krav til at ting skal gå fort, og ønsker at det skal være god stemning når vi finner på noe sammen.– Men vi må være realistiske og huske på at ting tar tid. Vi må som foreldre hente tålmodighet i oss selv, sier trebarnsfaren.Selv ikke for den turglade familien på fem går alt knirkefritt. Også de har turer som har gått i vasken. Faktisk har Eivind viet et helt kapittel i boka si til dårlige turminner.– Vi må tåle litt motstand. Og vi lærer oss at livet ikke går så fort som ellers i hverdagen. Det er nyttig for alle, mener Eivind.Samhold og tid til hverandreKanskje er det nettopp det at ting tar tid som er det eksotiske med friluftsliv.– Noe av det barna våre elsker mest, er teltturer. Det er en magisk følelse når du bærer ditt eget hus på ryggen. Bagasjen blir strippet ned til et minimum, og det er ikke plass til TV, DVD, Nintendo eller laptop. I fjor gikk vi på telttur i Jotunheimen, og hadde kun med noen terninger og en god, gammeldags yatzyblokk. Dette er noe av det barna husker best fra sommeren. Vi spilte hver kveld, og hele gjengen var i soveposen klokken halv åtte om kvelden. Det er sjelden vi har så god tid til hverandre som på telttur. Alle er til stede der og da, sier Eivind.
Snart får barna andre interesserBoka «Fjellbarna» gikk greit å skrive. Vanskeligere blir det nok å komme med fortsettelsen «Fjelltenåringene», tror Eivind Eidslott. For selv om alle i dag koser seg på tur, er han forberedt på at barna etter hvert vil få sterkere meninger om hvordan helger og fritid skal disponeres. Kanskje vil livet i hovedstaden etter hvert bli mer fristende.– Men vi vil fortsette med friluftsliv så lenge vi lever og har anledning, og håper at barna har lyst til å være med oss en god stund til, sier Eivind.Til sommeren drømmer familien blant annet om å komme seg opp på Glittertind. Norges nest høyeste fjell er en utfordring for små føtter, men Eivind tror de er klar for det.
