Jeg kom ut fra badet og sa til mannen min «Tenk om det er tvillinger da!» Da var jeg i uke 10. Han tittet opp bak boka og sa med ubekymret mine. «Nei da, slapp av, du har bare fått litt stor mage litt fort, siden det ikke er så lenge siden sist kjære». Jeg var fryktelig dårlig, kvalm og kastet opp flere ganger om dagen. Var så trøtt som om jeg hadde vært i graven i hundre år. Det gikk ikke an å skjule at jeg var gravid på jobben heller. En dag fikk jeg kommentaren fra en mor til en av elevene mine; «Neimen er du gravid?» «Nei da!» svarte jeg raskt og fikk samtalen over på noe annet. Da var jeg bare 11 uker på vei…
Vi var veldig spente da vi skulle på ordinær ultralyd. Og jo da, vi så det med en gang.
To hoder! Det var to babyer, to fine gutter sprellet aktivt der inne. Jeg hadde rett i mine mistanker. Fredagen før hadde jeg vært hos jordmor og hun sa mistenksomt «Ja her var det mye liv…» Jeg fikk klar beskjed om å ringe henne etter ultralyden og bekrefte om det var to stykker hun hadde hørt der inne. Hun lo og gratulerte oss med dobbel lykke. Jeg følte ingen dobbel lykke i det hele tatt. Jeg skulle jo ha jente jeg, nå andre gangen. Ikke gutt, og i alle fall ikke to!
Les også: Oj – det er to!
Hvorfor meg?
Etter å ha spredt nyheten til familie og venner, kom alle følelser veltende inn over oss. Vi satt i sofaen hjemme og gråt, og lurte på hvordan vi skulle klare dette. Følelsene raste inni meg og jeg klarte ikke å glede meg over de som var i magen min. Det ble ikke bedre etter som tiden gikk heller. Jeg syns det var et ork hele greia! Jeg spurte meg selv mange ganger: Hvorfor meg? Hvorfor to stykker, og hvorfor to gutter da? Hvordan skal jeg klare det? Ny bil, to sprinkelsenger, to bilseter, tre faktisk. Måtte jo oppgradere til eldstemann som ikke var to år enda en gang. To vippestoler. Tvillingvogn. Ja det var et ork alt sammen. Jeg kjente ingen glede og hadde ikke lyst på dette.
