Jeg hadde hatt et «kjedelig» normalt svangerskap, veldig likt det første, og denne gangen skulle det også bli ei jente. Gledet meg veldig til å oppleve enda en fødsel da den første gikk som en drøm.
Vannet går
Det var 29. april 2016, jeg var 37 uker pluss én dag på vei og hadde hatt omgangssyke hele dagen med oppkast og feber. Om kvelden begynte jeg å føle meg bedre, klokken var rundt 21:30 og etter å ha vært sengeliggende i over 12 timer følte jeg meg oppegående nok til å gå inn i stuen til mannen min som satt i sofaen. Han satt og koste seg med en øl og jeg la meg ned ved siden av han. Fikk omsider matlyst og hentet en Piano-yoghurt som var en av mine cravings i svangerskapet. Mannen befant seg nå på badet, og jeg satte meg ned i sofaen for å spise.
Jeg kjente noe vått i trusa, det rant litt, og da tenkte jeg at jeg hadde tissa meg ut. Så jeg reiste meg opp og her fosset det vann ned på gulvet. Klokken var da cirka 21:45 og innså at vannet var gått, jeg ropte til mannen om hva som hadde hendt og han kom løpende.
Kan velge å komme inn eller bli hjemme
Vi ringte til fødeavdelingen på UNN i Tromsø og det blir konkludert med at vi kan velge å vente hjemme til riene starter og/eller komme bort hvis jeg kjente lite liv. Mannen min er av den beskymra typen og ser seg ut alle mulige scenarier, så han bestemte at vi skulle inn å sjekke, og etter å ha fått samla meg litt blir jeg enig. Vi bor i nærheten av sykehuset så tenkte det var like greit å sjekke at alt var som det skulle.
Storesøster i huset på 6,5 år måtte vekkes og taxi ble ringt da mannen hadde som sagt hadde tatt seg øl. I mellomtiden hadde vi pakket en ryggsekk i all hast med det viktigste og uten hell prøvd å fått barnevakt til kommende storesøster. Svigermor, som egentlig skulle komme uka etterpå å være hos oss, kunne ikke komme før neste dag da hun måtte bli kjørt. Jeg informerte også min mor som for tiden var i Bodø og alle der var veldig spente.
Taxien kom og jeg hadde fått på meg en kjole som skjulte håndkleet i skrittet, og vi kom oss avgårde. Kjente noen smerter på turen og følte på meg at noe var på gang.
På sykehuset
Vi ankom sykehuset og vakta slapp oss inn. På føden fikk vi et rom og jeg ble kobla på en monitor for å sjekke både bevegelser og fosterlyd.
Ganske snart etter jeg tok dette bildet kjente jeg at smertene ble større. Da jordmor kom innsa jeg ifra og hun besluttet da å sjekke meg. En barnepleier tok med seg kommende storesøster ut for litt mat og drikke og så begynte jordmoren å sjekke.
