På ettermiddagen kom riene oftere og oftere, men de var ikke så vonde. Mens jeg leste nattaeventyr for ungene, måtte jeg ha en del pustepauser. Ungene syntes det var veldig gøy, for det betød at lillebror snart skulle ut.
Pappa ringte og lurte på om han rakk en tur innom Ikea før de skulle komme. Med mine erfaringer med lange fødsler, sa jeg at han bare måtte dra til Ikea, for det kom ikke til å skje noe på lenge ennå. Men pappa hørte på pustingen min og bestemte seg for å vente med Ikea-turen.
Okei, dette er vondt
Og godt var det. For rundt 20:30 begynte det å gjøre veldig vondt. Jeg kunne ikke sitte lengre, men måtte opp og gå. Jeg pustet meg gjennom riene, og hadde heldigvis pauser mellom. Magnus begynte å pakke fødebagen helt ferdig, og var litt stressa. Etter enda en time, ringte han til foreldrene mine. Nå var det på tide å komme. På det tidspunktet varte riene lenge. Jeg eller Magnus (jeg husker faktisk ikke) ringte føden og ga beskjed om at vi var på vei.
Vi kom til sykehuset rundt klokken 22, og måtte vente en stund før vi fikk jordmor og rom. Det var vonde minutter, det! Jeg hadde heldigvis fortsatt små pauser mellom riene, og var derfor ganske pessimistisk med tanke på åpning. Det hadde tross alt tatt en evighet med de to andre.
Inne på føderommet hilste vi på Petra og en jordmorstudent som jeg ikke husker navnet på. Studenten skulle ha hovedansvaret for oss, med Petra som backup. De sjekket meg, og jeg hadde 6-7 centimeter åpning. Hurra! Over halve jobben unnagjort allerede? Det var for seint med epidural, og jeg hadde SÅ vondt. Og nå var det dårlig med pauser mellom riene også.
Heldigvis kunne de sette spinalbedøvelse, og ifølge anestesilegen var det bedre enn epidural, for den fungerte umiddelbart uten å sinke fødselen. Okei, «hit me», tenkte (og antakelig sa) jeg. Jeg pustet godt, og var veldig flink. Jeg fikk mye skryt.
Spinalen skulle også gjøre at føttene mine ble helt lammet, så jeg ikke fikk gå rundt. Problemet med spinalen var at den ikke fungerte. Altså, mulig den tok noe av smertene, men jeg hadde fortsatt så sterke rier at jeg måtte puste meg gjennom dem. Ikke hadde jeg problemer med å stå i senga eller gå rundt heller. Jordmoren bare ristet på hodet og sa «Liksom fått spinal du? Ser ikke sånn ut, nei…»
Her går det unna!
Vel, det tok litt lenger enn forventet å komme til 10 centimeter. Det vil si, det tok lenger tid enn forventet for jordmødrene, Ikke for Magnus og meg. Men den lille i magen begynte å bli sliten. Hjerterytmen sank noen ganger, så de festet en elektrode på hodet hans. Petra fulgte godt med fra pulten sin ute i gangen.
Plutselig endret smertene seg, og gikk i ett. Det var fortsatt uhyre vondt, så vondt at man ikke tror man overlever. Men så endret det seg sakte til pressrier. Den overgangen var svært smertefull og slitsom. Du vil liksom ikke presse når man fortsatt har «rievondt» på en måte.
Babyen har det ikke bra
Plutselig ble rommet fullt av folk. De presenterte seg, men gudene vet hva de het. Jeg var ikke akkurat mottakelig for utveksling av høflighetsfraser. «Babyen må ut», sa Petra. «Han har det ikke bra».
De andre legene og jordmødrene holdt opp føttene mine, og jeg skjønte at her var det bare å presse. Jeg tok i alt jeg hadde. Ungen måtte ut!
På første press kunne de skimte hodet, og jeg hørte hun ene si «Okei, hun presser så bra at her trengs ikke jeg.» Så gikk hun. Hennes rolle var å hjelpe til med vakuum eller tang hvis det ble nødvendig, fikk jeg vite i ettertid.
Ulik blir født
På andre press kom hodet ut. Mens vi ventet på tredje rie sa jeg «Huff, det kjennes ut som det brenner der nede». En av jordmødrene svarte «Du, det er ikke så rart».
På tredje press kom resten av kroppen ut. Åh, den følelsen er så ubeskrivelig herlig! Ett øyeblikk er man i et smertehelvete av en annen verden, og i det neste er det hele over. Himmelen åpenbarer seg, og det er helt fantastisk! Kjenner jeg blir blank i øynene bare av tanken på det øyeblikket smertene endelig var over.
Ulriken min
Klokken 01:15 lørdagsnatten kom lille Ulrik til verden med sine 3760 gram og 50 centimeter. Han var helt nydelig! Jeg lo da han endelig kom ut, og Magnus gråt. Jeg lo fordi smerten var over, og fordi gutten min hadde det bra. Magnus klippet navlesnoren. Morkaken kom ut av seg selv (hurr! Den måtte gjernees kirurgisk sist) og jeg slapp unna sying – ingen rifter!
Så var det roligtid på fødestuen. Fire lykkelige timer. Jeg var utslitt, men Ulriken var våken og søkte etter pupp. Vi to lå og koste oss i fødesengen mens pappaen lå og snorket i «pappasengen». Mat ble servert med det obligatoriske norske flagget, og det var koselig.
Dårlig utstyr?
Så skulle det bestilles portør som skulle frakte oss over på barselhotellet. Jordmorstudenten skulle bare måle metningen i blodet til Ulrik først, det var standard prosedyre. Metningen ble målt til 82 prosent, som er altfor lavt. Hun sa det rett og slett kunne være fordi målingen ble dårlig fordi Ulrik krøllet foten sin så mye. Hun prøvde flere ganger, men metningen kom aldri over 88 prosent. Den skal være minst 95 prosent for nyfødte.
De bestilte legekontroll, og sa de hadde mye bedre utstyr til å måle sånt. Dessuten kunne legen ta den generelle tilstandssjekken som alle nyfødte måtte gjennom iløpet av det første døgnet uansett. Så kunne vi bare slappe av og kose oss på hotellet uten forstyrrelser etter det.
På nyfødtintensiven målte og sjekket de gutten min. De tok også blodprøver. Den vesle sønnen min var bare noen timer gammel, og så helt frisk ut. De slet med å få ut blod, og flere måtte hjelpe å stikke. De stappet inn en smokk og noe sukkervann, og det hjalp. 
år man skal ta ambulansefly er det ikke vanlige flyplassrutiner som gjelder. Det er ikke vanlig innsjekking eller sikkerhetskontroll, men en vakt som tok meg med gjennom en liten sikkerhetskontroll og over i følgebilen som viste vei for ambulansen bort til ambulanseflyet. 
eg skulle egentlig pumpe meg hver tredje time, men våknet ikke før klokken ni neste morgen. Jordmødrene mente det var viktigere at jeg sov enn pumpet med tanke på tilstanden jeg var i kvelden før.
Vi fikk vite at operasjonen skulle skje allerede neste dag, mandag. Magnus kom til sykehuset i 19-tiden og en kontaktsykepleier for hjertesyke barn og kirurgen som skulle operere Ulrik snakket med oss. De sa også at de pleide å anbefale at foreldrene forlater sykehuset under operasjonen. Det var ingenting vi kunne gjøre fra eller til, og timene ville føles mye lenger hvis man bare sitter og venter. Ulrik skulle opereres rundt 12-tiden neste dag. På kvelden fikk storesøsknene komme inn og titte litt på den nye lillebroren sin.
En intensivsykepleier sa det var rutine å spørre foreldrene om de ville døpe babyen før operasjonen. For oss var det et rart spørsmål å få. Å tenke på religion midt oppi alt? Vi bestemte oss for å takke nei. Vi valgte å fokusere vår tro på de fantastiske kirurgene.
Endelig hjem!