Vi hadde keisersnitt-forberedende time fire dager før planlagt snitt. Fikk masse informasjon om hvordan dagen ville forløpe seg og hva jeg måtte gjøre før jeg kom på sykehuset. Fikk også en utvendig undersøkelse av barnet, og det lå fortsatt i seteleie.
Da jeg kom hjem begynte jeg å få veldig vondt i magen. Stod helt bøyd. Akkurat som skikkelig menstrasjonsmerter. Jeg ringte samboer som var tilbake på jobb og fortalte om smertene, men at vi skulle se an litt før han kom hjemover. Jeg gikk å la meg litt, og da jeg våknet var smertene borte. Falsk alarm, tenkte jeg.
På kvelden fikk jeg det for meg at jeg skulle pakke ferdig sykehusbaggen og gjøre de siste forberedelsene før jeg tok kvelden. Jeg var i seng ved 23-tiden og da begynte HELE magen å bevege seg. Har aldri sett den slik før. Var en morsom følelse når det humpet opp og ned inni der. Fikk ikke sove med det første da, ble liggende en times tid å se på magen. Da klokken passerte tolv, sendte jeg tekstmelding til min mormor : ”Gratulerer med dagen. Får håpe den lille tassen kommer på dagen din, da.” Så sovet jeg.
Les også: Slik begynner fødselen
Vannet går!
Plutselig hørte jeg i det fjerne et høyt smell, klokka var rundt 03:00. Jeg tenkte at nå gikk vannet. Jeg lå på siden og turte nesten ikke røre meg, men flyttet litt på beinet og da kjente jeg vannet kom. Vekket samboeren min, men han skjønte ikke noe med en gang. Jeg sa til han ”Sett på lyset, jeg tror vannet har gått”. Han stod opp satte på lyset og vi så at vannet hadde gått, så slo han av lyset og gikk tilbake i senga. Da måtte jeg le litt, så sa jeg det engang til. Da skjønte han det og spratt opp lys våken og klar for å bli pappa.
Jeg ringte sykehuset som skulle sende ambulanse, siden babyen lå i seteleie og jeg ikke fikk lov til å reise meg opp før ungen var ute. Måtte jo også ringe min mormor og fortelle at prinsen kom til å komme på dagen hennes. Det var jo den beste bursdagsgaven hun kunne få.
Jeg måtte få hjelp til å kle på meg liggende i senga og samboeren løp rundt i huset for å ordne de siste tinga. Ambulansen kom 03:25.
Se filmene om smertelindring
Ambulansetur og rier
I ambulansen begynte jeg å få rier, og de ble veldig tette. Hadde tre minutter mellom hver rie, da satte ambulansen opp farta. Ettersom vi bor 40 minutter unna sykehuset, skulle samboeren kjøre egen bil rett etter oss.
Da jeg ankom sykehuset, var fortsatt riene hvert tredje minutt og hadde fem centimeter åpning. Barnet ble sjekket og hadde det veldig fint inni magen.
Jeg fikk fortsatt ikke lov til å reise meg opp, og fikk kateter med engang jeg kom. Å, det var godt å ikke måtte tisse.
Samboeren kom ca 10 min etter oss. Ja, han kjørte fort for å rekke dette.
Føde vanlig eller ha keisersnitt?
Jeg ble en siste gang spurt om jeg ikke ville føde vanlig, noe jeg var bestemt på at jeg ikke skulle. Da ble jeg klargjort til operasjon.
Da jeg kom inn på operasjonstua fikk jeg hilse på de som skulle utføre inngrepet. Jeg sa også ifra til anestesilegen at jeg har hatt problemer med bedøvelse tidligere, for eksempel hos tannlege. Men regnet jo med at de kunne jobben sin. Fikk nåler i begge hendene i tilfelle noe skulle skje, og epuduralen ble satt. Da var det bare å vente til den begynte å fungere. Samboeren kom inn i fult operasjonstøy, og jeg sa til han at han var utrolig kjekk og at dette kledde han. Da lo de andre litt. Nervøsiteten og uvissheten som snakket.
Les om planlagt keisersnitt
Klart til å skjære?
Mens jeg lå å ventet på at bedøvelsen skulle fungere lå jeg bevist å flyttet beina mine, så de skulle se at jeg ikke var ”lammet” skikkelig. De tok stikkprøver på magen for å se om det var klart, det var det ikke for jeg kjente alt de gjorde. Da var det bare å vente litt til da. Etter 15 minutter prøvde de igjen, og da tok de to forskjellige tester, en hardt og en løst. Jeg kjente begge, men den løse mest. Da mente legen at det var klart for å skjære i meg. Og det gjorde hun også. Noe jeg kjente godt. Det var helt forferdelig.
Jeg lå og skrek og vred meg i smerte. Hadde det helt forferdelig. Anestesilegen tok frem lystgassen og holdt den foran meg, men det hjalp jo selvfølgelig ingenting. Lystgass mot å bli skjært fungerer ikke! De forsatte og jeg fikk helt panikk.
Vanskelig å få barnet ut
Legene seg i mellom begynte å ble uenig om hvordan de skulle få ut barnet (barnet lå så langt ned at de ikke fikk ordentlig tak på han), og det hjalp jo ikke akkurat for å roe ned meg eller samboeren min. Den ene legen dro han i armen, mens den andre skrek "Du må ikke dra der!" Beroligende?
Etter mye frem og tilbake fikk de ut ungen ved å gå inn vaginalt å dytte ungen oppover igjen for å få fatt i han og ut. Klokka 06:07 var han endelig født. Verken jeg eller samboeren fikk med oss at ungen var ute, det eneste jeg husker er at en sykepleier sprøytet inn noe i begge nålene jeg hadde på hendene mine, og borte ble jeg.
Les også: Hva skjer under fødselen?
Medtatt liten gutt
Samboeren min fikk jo se han etter hvert, men barnet var i så dårlig form da han kom ut at han var mer eller mindre livløs. Han hadde fått en svart arm etter at de hadde dratt i han, og han hadde stygge kuttmerker på beinet etter at de skjært i han. Han ble lagt på barneintensiven i noen timer og ble undersøkt nøye. De måtte ta bilder av armen hans, ettersom de trodde den var brekt, noe den heldigvis ikke var.
Jeg ble lagt i narkose så fort ungen var ute, for jeg måtte operere. Siden jeg hadde hatt så store smerter under inngrepet hadde tarmene mine veltet ut av magen, og de hadde klart å klippe i den. Så måtte da bli operert av en gastrokirurg rett etter keisersnittet. Fikk ikke sett babyen min før 6 timer etter at han var født, noe som var utrolig trist.
Tre dager etter operasjonen hadde jeg fortsatt over 350 i CRP! Så var fryktelig dårlig. Heldigvis fikk vi enerom, og samboeren min fikk være der like lenge som meg.
Siden det tok mange timer før jeg så babyen for første gang, og at jeg var så dårlig, resulterte i at jeg ikke fikk melk og da ikke fikk ammet han.
Skryter av barsel og har det bra nå
Rikshospitalet skal få ros for en fantastisk barselavdeling. Helt fantastisk personale som virkelig hjalp meg gjennom de tunge stundene jeg hadde.
Vi dro hjem etter seks dager, med en sunn og frisk gutt som fikk en kjempetøff start på livet. Han er mamma og pappas lille prins!
Les flere fødselshistorier
Les også: Vanskelig med nakenhet under fødselen
Les også: Hvis du ikke rekker føden...
