Da Thea ble tatt med katastrofesnitt!

Tirsdag kveld 5.mai 09 var jeg 6 dager på overtid og satt hos min mor og klaget meg over at ikke ”ungen” hadde kommet ennå. Min mor var sikker på at hun kom av seg selv før overtidstimen min førstkommende fredag, men jeg var ikke overbevist. Riktig nok hadde jeg hatt veldig uregelmessige menslignende smerter om dagen, men det var med flere timers mellomrom og ikke noe særlig vondt.

Jeg var førstegangsfødende og visste heller ikke helt hvordan disse riene skulle være. Når jeg kom hjem og fikk lagt meg i 24-tiden kjente jeg at disse menssmertene kom hyppigere og var såpass vonde at jeg våknet av de. De kom med ca 10 min gjennom hele natta, og et par ganger måtte jeg opp å sette meg i stua, klarte ikke å ligge i senga.

Kl 9 var riene kommet med 3-5 min mellomrom så jeg ringte føden og fikk beskjed om å komme. Jeg krysset fingre og tær for at jeg ikke skulle bli sendt hjem og lå spent på benken for registrering av riene og vente på at de skulle sjekke åpningen. Kl 10 sjekket de og da hadde jeg 3 cm åpning, endelig var det i gang! Vi ble vist inn på fødestua og jeg fikk på meg en av de lekre nettingtrusene med et gigantisk bind inni siden vannet mitt kunne gå når som helst, mente de. Jeg gikk frem og tilbake, opp og ned fra senga, hang i vinduskarmen og på stolen. Da klokka var 14 fikk jeg komme oppi badekaret og det var kjempedeilig. Veldig lindrende for ryggen og det tok vekk mye av riene. Lå der til vaktbytte og ny jordmor kom inn. Jeg fikk tørket meg og kledd på meg. Riene kom fortsatt med 2-3 min mellomrom.

 

Kl 17 sjekket hun åpningen igjen, og vi håpet at det nå i hvert fall kunne være 8 cm, men neida, fortsatt bare 4-5cm, etter 7 timer!!! Og vannet som liksom skulle gå så fort hadde heller ikke gått. Jordmor tilkalte legen da hun mente at det gikk litt i seneste laget. Legen kom og sjekket meg og bestemte seg for å sette meg på riestimulerende for å se om riene ble mer effektive.
Jenta mi hadde ennå ikke festet seg, så han ville ikke ta vannet ennå, siden hun da kunne komme skjevt ned i fødselskanalen. Jeg bestemte meg da for å få epidural før det riestimulerende. Dette var veldig befriende og både jeg og sambo sov en times tid. Kl 20 kom legen igjen og sjekket åpningen; fortsatt bare 6-7cm og han strippet kraftig for å få fremgang, noe som absolutt ikke var noe godt!! Det ble også snakk om at det kunne bli keisersnitt. Keisersnitt var noe jeg absolutt ikke hadde lyst til og var absolutt ikke for dette.

 

Kl 22 kom han igjen og fortsatt bare 8cm! Han strippet igjen noe så %&&//¤ at jeg trodde jeg virkelig skulle revne der nede, i tillegg tok han endelig vannet og jeg fikk ny tro på at nå måtte hun da komme snart! Jordmor forberedte meg mer og mer på keisersnitt, men jeg var fortsatt ikke klar for dette, jeg skulle få henne ut riktige veien!
Kl 23 kom 3. jordmor inn og legen kom igjen for å sjekke åpningen, fortsatt en kant igjen som måtte bort. Kl 24 fikk jeg akupunktur for åpning og bedøvelse. Synes ikke det fungerte noe særlig, nålene var bare i veien.

 

Nå begynte jeg å bli ekstremt sliten, riene kom ustanselig og jeg hadde ingen pause mellom, på dette tidspunktet hadde jeg også fått lystgass som jeg syntes funket veldig bra!
Nå var jeg klar for keisersnitt, jeg hadde ikke mer å gi til eventuelle pressrier som måtte komme…men legen ville ikke gi seg, han strippet meg nok engang og sa at dersom det nå ikke ble noen fremgang skulle han avgjøre om det ble keisersnitt eller ikke! Jeg ville absolutt ikke vente på det, jeg var nå drittlei hele fødselen og hadde lagt legen for hat.

 

Stakkars jordmor forsøkte gang på gang å tale min sak og mente han nå måtte ta keisersnitt da jeg var så sliten. På dette tidspunktet mistet jeg litt tid og sted og de neste 2-3 timene er veldig tåkete for meg, mye frem og tilbake med sjekking der nede og mye ”vi venter litt til og ser”. Jeg pustet stort sett inn lystgass hele tiden og drømte bare om at det hele skulle være over. Siste gang legen kom inn hadde jeg visst nok gitt han klar beskjed om at jeg ikke likte han lenger ifølge sambo. Da hadde jeg hatt full åpning en times tid uten at pressriene kom. Legen bestemte seg da for å prøve å ta henne med vakum/sugekopp noe som jeg absolutt ikke var enig i. Følte meg helt overgått og helt i ørska, skrek at han skulle stoppe og om å få mer lystgass.

 

På dette tidspunket var epiduralen min tom og jeg fikk kun oksygen i maska på grunn av dårlig hjertelyd hos jenta mi. Det var mange som stod rundt meg og alt føltes som et eneste kaos. Pluselig drar han ut sugekoppen og løper av gårde, jeg trodde at nå var hun endelig ute, jeg var endelig ferdig! Da lener jordmor seg over meg og sier; – Nå blir det keisersnitt! Hæ? Tenker jeg, er ikke ungen ute da? –Nå må du samarbeide! Sleng deg over på denne benken her! Det er veldig enkelt, tenkte jeg, ser dere ikke at jeg er diger som en elefant?! Gjorde så godt jeg kunne og var ikke før over på båra før de løp av gårde, jeg måtte holde meg fast på sidene for ikke å trille av. Husker jeg tenkte, hvordan går det med sambo nå? Kom inn i et rom som sikkert var operasjonssalen, med masse grønnkledde folk. Ei dame lener seg over meg og spør om jeg har hatt narkose før.  – Ja, en gang sier jeg. – Gikk det bra?, spør hun. -Ja, sier jeg og borte var jeg.

 

– Ikke redd for å føde igjen! Kl 02.58 7.mai 09 kom den mest perfekte jenta til verden og fikk sine første timer alene sammen med pappen sin.
Jeg våknet litt opp i 5-tida og fikk se henne for første gang, litt omtåket og synes selvfølgelig hun var noe av det vakreste i verden.

Det ble ikke slik som vi hadde tenkt det i det hele tatt og vi synes legen hadde dratt det litt vel langt, men resultatet ble uansett bra og jeg hadde ingen problemer i ettertid i det hele tatt. Til tross for at jeg ikke unner noen en slik fødsel, så er jeg ikke redd for å føde igjen for jeg vet at det ikke blir det samme neste gang.