Klokken 10:00 – Ringte til fødeavdelingen
"Hei. Jeg tror jeg føder" var de første ordene som kom ut av munnen min. Haha. Damen på telefonen hørte heldigvis ikke helt hva jeg sa, så jeg fikk gjort om litt på setningen og det ble heller til: "Hei, jeg tror jeg har rier."

Hun spurte hvor lang tid det var mellom riene, og jeg selv om jeg hadde prøvd meg på denne her rietellerappen – så var jeg ikke helt sikker. Verken jeg eller Kai forstod så mye av den. Hun hørtes skeptisk ut, og spurte om jeg ville vente litt, sikkert fordi jeg hørtes helt grei ut i telefonen. Men jeg sa at jeg hadde veldig vondt og vi fikk da avtalt at vi kunne komme inn. Spenningen i kroppen steg mer og mer, men jeg klarte fortsatt ikke helt tro at dette var den dagen vi hadde ventet så lenge på.

Vi tok oss god tid og begynte å pakke ned de siste tingene vi skulle ha med på sykehuset. Jeg klarte fortsatt ikke helt tro at det var rier – selv om det var sykt vondt, og jeg var faktisk litt redd for at vi skulle bli sendt hjem fra sykehuset etter vi hadde ankommet. Plutselig begynte jeg å kjenne at smertene ble enda vondere, og jeg måtte puste meg gjennom riene. Da kjente jeg at det var på tide å raske på litt, så vi hev med oss de siste tingene i fødebagen og satte oss i bilen. Jeg hadde sagt at jeg egentlig ville innom en tur på Kiwi for å kjøpe frokost, men smertene hadde eskalert så fort nå og matlysten var heller ikke til stede, så vi bestemte oss for å kjøre direkte til sykehuset.

Til å begynne med gikk det veldig fint i bilen, men etterhvert ble smertene enda vondere – så vonde at jeg kjente behov for å kaste opp. Jeg tok opp det første jeg fant som var en gammel mcdonalds papirpose, og begynte å spy som en gal. Vi hadde da nettopp kommet ut på motorveien, og jeg så på Kai med tårer i øynene mens jeg sa på godt gammeldags jærsk at han måtte "FÅ GANG!!"

Resten av turen innover gikk rimelig fort, og snart så var vi der inne. Mens jeg gikk ut av bilen var jeg nesten glad for at fødselen ikke hadde startet der, for det kunne vel ikke bli stort verre enn dette? Men der tok jeg feil.

Da vi kom frem til sykehuset skyndtet jeg meg utav bilen og gikk som en skikkelig surpromp inn sykehusets inngangsdører. Jeg tror ikke det var vanskelig for folk rundt meg å se at jeg holdt på og føde, for jeg gikk fremmoverlent, med hånda på ryggen, et ubehagelig uttrykk i ansiktet mens jeg lagde typiske føde-pustelyder. Jeg gikk så fort jeg kunne gjennom lobbyen med Kai hengende med all bagasjen etter meg. Vi kom til heisen, og deretter opp til fødeloftet.

Klokken 11:30 – 4 centimeter åpning
Da vi kom opp til fødeloftet husker jeg at jeg var så spent! Spent på om det faktisk var nå det skjedde og også skikkelig redd for å bli sendt hjem igjen. Jeg kunne forstatt ikke helt tro at det var rier, og var redd for at det var falsk alarm.

Vi gikk innover en lang gang før vi kom til et rom med en åpen dør. Her satt det en hel gjeng med jordmødre, noen strikket og noen spiste brødskiver med alt slags godt pålegg på. Akkurat i det de fikk øye på oss fikk jeg en ri og endte opp med å bare stå der og gape mens jeg presset knyttneven inn i korsryggen for å lindre smertene. Da så det ut til at de fikk litt mer gang, og fulgte meg inn til et rom for å bli koblet til en CT-scan som skjekker at alt er fint med barnet. Etter jeg hadde ligget her i cirka 20 minutter, kom jordmor inn for å skjekke åpning. Da var jeg allerede 4 centimeter åpen.

Klokken 12:15 – Gikk i badekaret
Etter at CT-scannen var ferdig, som forresten så helt bra ut, ble vi fulgt inn i et eget rom hvor fødselen egentlig skulle skje. Jeg fikk komme oppi badekaret med en gang, og etter noen få minutter fikk jeg spørsmål om jeg ville ha lystgass, noe jeg takket fort ja til.

Mens jordmor gikk for å hente lystgassen gikk Kai for å sette brusen vår i kjøleskapet, og de få minuttene der hvor jeg var helt alene var helt forj*$3@6. Jeg trodde seriøst at jeg skulle dø så vondt jeg hadde det, og jeg visste nesten ikke hvor jeg skulle gjøre av meg.

Da jordmor endelig kom tilbake fikk jeg lystgass som jeg følte hjalp litt, men smertene ble bare verre og verre, og etter en liten stund spurte jordmor meg faktisk, om jeg ville ha epidural. Jeg avslo først fordi jeg tenkte at jeg skulle være "sterk" og klare meg uten, men da hun spurte meg for andre gang hadde jeg så vondt at jeg nesten ropte det etter henne.

Jeg vridde meg opp og ut av badekaret og satt meg ned på sengen som var der for å kle på meg, men riene og smertene kom som bare det og jeg ble sittende der og hyle i en liten stund før jeg fikk på meg sykehustrøya. Jordmor kom etterhvert med rullestol og trillet meg ned til første etasje.

Vi fikk beskjed om at anestesilegen var opptatt og at jeg måtte vente med å få epidural til de var klare. Her husker jeg ikke så mye men jeg husker at jeg hadde så vondt at jeg nesten slengte meg selv ut av sykehussenga og at jeg hørte en jordmor si i det fjerne at noen måtte passe på slik at jeg ikke skadet meg selv.