Det ER lettere andre gangen!

Vi møtte opp på Føde B på Ullevål sykehus, og fikk hilse på jordmor. Det viste seg at det var hun jeg hadde hulket foran tidligere i svangerskapet på grunn av alle mine bekymringer.

Første modningspille ble kort tid etter satt.Jeg lå en time med CTG-registrering, og etterpå trasket vi rundt i gangene på Ullevål sykehus mens vi ventet. Og ventet... I 14-tiden ble det satt en ny modningspille, og fire nye timer med trasking ventet på oss. Tålmodigheten fikk virkelig tøyd seg. Jordmor1 gikk av vakt, og jordmor 2 kom på vakt. En ny modningspille ble satt, og nok en gang trasket vi rundt på sykehuset.

Noe er i gang
Da kvelden kom dukket svigermor og Benedickte opp på sykehuset med mat til oss. Like etter at de hadde dratt, begynte riene. De var ikke vonde, men noe var i gang. Jordmor tullet med at det var tre modningspiller og en pepperbiff som måtte til i mitt tilfelle.

Like etterpå kom jordmor3 på vakt. Riene tok seg ikke opp, men brant godt. Jeg fikk varmeflasker og beskjed om å sove. Kjæresten fikk en ekstraseng trillet inn på fødestuen, og like etterpå sov vi begge to. Den natten ble det én time søvn på meg - fra 02:30 til 03:30. Da våknet jeg opp og var forbanna. Nå var jeg drittlei. Den ungen skulle ut - NÅ! Jordmor3 gikk for å hente dryppet. Og mens hun var borte, braket det løs. Klokken var cirka fire om natten, og heisann, det var sånn det kjentes ut med rier, ja.

Riene kom regelmessig og var vonde. På dette tidspunktet hadde jeg fire centimeter åpning, og jeg så for meg mange timer med smerte foran meg. Etter en stund gikk jeg i dusjen. Der satt jeg på en stol med varmt vann mot magen og hodet presset mot veggen, mens kjæresten min masserte ryggen min under hver rie. Han jobbet med meg gjennom hele fødselen.

Garantert siste gang
Jeg pustet meg gjennom riene, og lovet meg selv at dette garantert var siste gang. Jeg lovet for så vidt Nicklas det samme, og han ga meg et bekymret blikk. Han hadde jo allerede bestilt nummer tre (han er gal!).

Etter to timer i dusjen sjekket jordmor meg igjen - fem centimeter åpning. Hun spurte om jeg ville ha epidural, og jeg sa nei. Etter dette kom riene som perler på en snor, og jeg begynte å miste kontrollen over kroppen min og riene. Jordmor sjekket meg igjen, og jeg hadde seks centimeter åpning. Jeg bestilte epidural, og mens vi ventet tok riene seg enda et hakk opp. Jeg klamret meg fast i senga og hulket og pustet om hverandre. Jeg kjente det presset på.

På dette tidspunktet overlappet riene hverandre, og det var en helt annen smerte enn jeg noen gang hadde kjent før (også med tanke på forrige fødsel). Jeg var desperat!

Les også:

– Riene blir ikke verre og verre, men bedre og bedre

Når trykketrangen melder seg

Vent med å klippe navlestrengen!

Nå går det kjapt
Klokken 08:00 ble epiduralen satt. Jordmor3 gikk av vakt, og jordmor1 kom inn på fødestuen igjen - til min store glede. Hun var perfekt å ha med seg i innspurten. Hun så at riene var intense, og det sprengte godt nedentil. Hun sjekket meg like etterpå, og til hennes store overraskelse hadde jeg full åpning. Jeg gikk fra seks centimeter til ti centimeter på under en halvtime, og hadde trolig kjempet mot pressriene en liten stund allerede. Ikke rart det var intenst! Epiduralen som ble satt var med andre ord rimelig bortkastet.

Da begynte innspurten. Det var en befrielse å endelig få lov til å presse. Under riene presset jeg alt jeg klarte, og kjente at babyjenta kom lenger og lenger ned. En utrolig spesiell følelse! Jeg jobbet med kroppen min, noe som ikke var mulig under forrige fødsel. De første 20 minuttene med pressing opplevde jeg ikke som veldig vondt. Det var bare godt å endelig få tilbake kontrollen. Siste del ble derimot mye mer intens, men da nærmet jeg meg jo målstreken, og det er verdens største motivasjon til å holde ut.

Mia blir født
Da hodet sto i åpningen, fikk jeg beskjed om å holde igjen. Å holde igjen i over ett minutt under en pressrie når hele kroppen skriker at den vil presse, og det sprenger på som verst, er det vondeste og vanskeligste jeg har opplevd i mitt liv! Men jeg klarte det. Sekunder senere, klokken 08:48 onsdag 3. april, kom en velskapt og perfekt liten jente til verden. Vår lille Mia.

Fra første vonde rie til det var overstått gikk det i underkant av fem timer. Det var fem intense timer, der jeg hele tiden var 100 prosent til stede. Jeg husker omtrent hver eneste rie nå i ettertid. Men selv om det var utrolig smertefullt, var det en fin fødsel. Det klarer jeg å si nå, et par dager etterpå og det hele har sunket inn. Når jeg nå titter på den fine premien vi hat fått, var ni måneders ubehag og fem timers smerte uten tvil verdt det. Nå er jeg en lykkelig tobarnsmamma til to flotte barn!

Kontrast i forhold til forrige barseltid
Etter forrige fødsel klarte jeg ikke å gå. Jeg klarte ikke å sitte, og tisset ukontrollert på meg i to uker. Jeg var regelrett banket opp nedentil og blødde i mange uker. Denne gangen var jeg forberedt på at tiden etter ville være både smertefull og ubehagelig. Men jeg har fått meg en positiv overraskelse. Jeg har ikke vært hoven i ett sekund! Jeg klarte å knipe tissestrålen etter bare to timer. Og har allerede nesten sluttet å blø. Annet enn at kroppen min er litt øm, kjenner jeg ikke at det er bare tre dager siden jeg fødte.