Fødselen starter
Jeg hadde termin 21. juni, og tirsdag 11. juni på formiddagen, begynte jeg å kjenne at fødselen nærmet seg. Jeg gikk med maserier i to døgn og fikk ikke sove. Ventingen føltes uendelig. Torsdag 13. juni kjente jeg at tålmodigheten begynte å minske, og jeg var uendelig trøtt. Svigerinnen og niesen min skulle holde meg selskap mens jeg ventet, og da gikk ting plutselig kjempefort.
Halv tolv gikk vannet, og jeg ringte føden. Der fikk jeg beskjed om å fortsette å vente, og trengte ikke å ringe tilbake før det var rundt fem minutter mellom riene. Det tok bare én time, og jeg ringte opp igjen. Da fikk jeg beskjed om at det var fullt på føden, og om riene var så korte som 45 sekunder, så var jeg ikke kommet nok igang. Det var da mindre enn fem minutter mellom riene. Fortvilet la jeg på og gikk inn til svigerinnen min i stuen. Hun insisterte på at jeg skulle ringe opp igjen for forlange å komme inn for en sjekk. Hun syntes ikke det var rett at jeg skulle gå hjemme og vente slik formen min var. Jeg måtte krangle meg opp på fødem, og den sure og gretne jordmoren sa at vi måtte regne med å bli sendt hjem igjen. Jeg ringte samboeren min på jobb, og han møtte meg på sykehuset.
Babyen har det ikke bra
Jeg var på sykehuset klokken 13:30, og klarte så vidt å stå oppreist. Etter en kort sjekk, fikk jeg beskjed om at det var gode fire centimeter åpning. Da de hadde lest journalen min, fikk jeg et stort, fint føderom og egen jordmor. Legen jeg hadde hatt alle kontrollene hos i svangerskapet hadde gjort det klart at jeg skulle ha dette.
De fant fort ut at babyen ikke hadde det bra i magen. Fostervannnet var veldig ureint og hjertelyden var uregelmessig og falt drastisk med jevne mellomrom. Riene var intense og jeg åpnet meg fort. Etter en liten time stabiliserte hjerterytmen til babyen seg, og ting roet ned.
Tar blodprøve for å sjekke
Siden babyen hadde ligget i grumsete vann og hjertelyden hadde vært ustabil, tok de en blodprøve for sikkerhets skyld for å se hvordan hun hadde det. Vi ble beroliget med at dette bare var rutine, og samboeren min ble sendt ut for å kjøpe seg en kaffe. På de få minuttene han var ute, falt hjerterytmen. Og prøvene viste at babyen måtte ut øyeblikkelig.
Jeg fikk ikke med meg så mye av hva som skjedde videre, men jeg ble sendt av gårde i hui og hast og lagt i narkose på operasjonsbordet.
Får ikke vite noe om babyen
Noen timer senere våknet jeg og visste ikke helt hva som hadde skjedd. Det hadde bare tatt et par minutter fra de bestemte seg for keisersnitt til hun var ute. Hun pustet ikke da hun ble født, og måtte pumpes etter å ha svelgt mye fostervann. Hun fikk hjelp til å starte å puste, og hadde lavt blodsukker. Hun ble sendt rett til barneavdelingen, og det tok ett døgn før vi fikk se vår lille jente. Det var ingen kommunikasjon mellom barsel og fødeavdelingen, så vi fikk ikke vite hvordan det gikk med henne. Men vi fikk beskjed om at de ikke hadde hørt noe, og at det var et godt tegn!
Dagen etter fikk jeg henne levert i armene når jeg var alene på rommet. Og så gikk de. Det føltes urealistisk og jeg hadde ingen morsfølelse der jeg plutselig lå med en baby i armene. Hun kunne jo vært hvem som helst sin!
Les også disse fødselshistoriene:
Jeg trodde fødselen skulle være overkommelig
Ungen må ut med én gang!
Glad fødselen gikk så fort
Det gikk bra
Alt gikk bra med lillejenta vår. Hun er en blid og aktiv liten jente, men hadde jeg ikke kranglet meg til den sjekken, kunne det gått veldig galt. Det er helt feil at førstegangsfødende må krangle seg inn på føden på den måten.
Tusen takk til svigerinnen min som insisterte på at jeg burde sjekkes. Hadde jeg blitt hjemme lenger, hadde nok dette gått virkelig galt.
