5. oktober skjer det noe
Vi skulle bo i det nye huset vårt fra 6. oktober. Vi hadde bodd hos svigers den siste måneden. Det siste døgnet hadde jeg reagert mer på maten og hatt mer vondt. Det var 5. oktober og den siste dagen i flyttingen. Jeg sa ifra om smerten til mannen min, men det var ikke vondere enn fem på en smerteskala fra en til ti.
Klokken 18 hadde vi spist svigermors nydelige hjemmelagde kjøttkaker og kålstuing. Ti minutter senere var smertene en nier på skalaen. Jeg svettet og tarmene tømte seg i begge retninger. Jeg rev av meg klærne, og begynte å kaste opp. Jeg fikk ropt på mannen da jeg hadde rømt til soverommet vårt for at ungene ikke skulle se hvor syk jeg var.
Ringer etter ambulanse
Det eneste jeg sa var "Ambulanse". Jeg klarte ikke mer – smertene var uutholdelige. Svigermor og mannen min lurte på om jeg hadde spist for mye, men jeg orket ikke å svare. Mannen min vimset rundt meg, og jeg brølte "Hva faen gjør du?" Han lette etter dongeribuksa si. Jeg sa "Ring 113, nå spyr jeg!"
Han ringte, og jeg klarte ikke å holde noen smerteul. Svigermor hysjet på meg, og minstejenta skjønte at noe var galt, og begynte å gråte.
Full fart mot sykehuset
Ambulansen kom med sirene, og papiret fra gastrokirurgen ga klar beskjed om hvor jeg skulle, og hva som skulle skje. Jeg fikk ikke smertestillende fordi da jeg fikk det i forrige gang dette skjedde, ble babyens hjertelyd så svak, og morfinen ikke hjalp uansett. Jeg spydde og hadde store smerter, og klarte ikke å svare på et eneste spørsmål på veien mot sykehuset.
På sykehuset var det allerede kriseberedskap da jeg og et barn kom inn samtidig. Noe av det som skjer videre her har jeg blitt fortalt av mannen min. Det ble ropt og løpt i gangen. Gastrokirurg, jordmor, anestesi og gynekolog ble tilkalt.
Jeg ble spurt om det er greit at de tar ut babyen, og jeg gir blaffen. "Narkose, hjelp meg!" var vel de eneste ordene jeg sa.
Iver kommer til verden
Klokken 20 ble jeg lagt i narkose på et operasjonsrom på akutten. Et katastrofesnitt som ikke ser ut i månelys ble lagt fra skamben til brystben. Baby Iver ble tatt ut i en forrykende fart, og gastrokirurgen overtok. Jeg lå på operasjonsbordet fram til midnatt.
I ettertid har jeg fått vite at jeg er heldig som ikke har pose på magen. Hele tynntarmen min var misfarget og hadde begynnende nekroser. De klarte å redde hele, og den er festet veldig godt nå.
Tøff start for mor og barn
Lille Iver fikk komme i armene til pappaen sin i noen minutter etter fødselen. Så ble han i så dårlig form at han måtte på nyfødtintensiven. Han hadde en punktert lunge og måtte ligge med C-PAP pustehjelp.
Det ble mange dager hvor både jeg og Iver var i dårlig form og fikk medisiner. Tarmene mine ble ikke bra før 11 dager etter fødselen. Da fikk jeg flytte over på familierom på nyfødtintensiven hvor Iver fortsatt lå med pustehjelp.
Neste dag var Iver klar for å komme av C-PAPen. Og på dag 14 fikk vi reise hjem. Iver hadde sonde. Den tøffe starten ga oss ikke noe godt utgangspunkt for amming, men vi prøvde.
Jeg er både trist og lettet over fødselshistorien min.
Les flere fødselshistorier:
Dette kunne gått veldig galt
En traumatisk fødselsopplevelse
Keisersnitt 14 dager på overtid
