En doula forteller

Det var noen år etter at jeg fødte min egen sønn at jeg bestemte meg for å bli doula. Jeg hadde en bra fødselsopplevelse, jeg fikk flott kontakt med sønnen min umiddelbart. Det var det beste jeg hadde gjort i hele mitt liv! Opplevelsen styrket meg og ga meg en følelse av mestring.

Men så fikk jeg høre helt andre historier i barselsgruppene i ettertid. Det handlet om kvinner som sammenlignet fødslene sine med voldtekt. De følte seg krenket, overgitt – mange fortalte at det var den verste dagen i deres liv. Jeg funderte på hvordan det kunne være så stor forskjell, og kjente at jeg måtte gjøre noe. Hvordan kunne jeg hjelpe? Dengang visste jeg ikke engang at det var noe som het doula. Men jeg kom i kontakt med en organisasjon for doulaer og begynte på utdannelsen.

Les:  Lisa fødte med doula

Hvis det var større ressurser i svangerskapsomsorgen, ville doulaer vært overflødige da?
Omsorgen ville vært bedre om det var flere ressurser og personell, men det ville likevel ikke kunne erstatte doulaene. Jordmødrene sjekker hvordan det står til med babyen, kurvene på vekstskjemaet og det medisinske. Slik som svangerskapsomsorgen er bygget opp møter gravide kvinner en eller flere jordmødre under graviditeten, og deretter en eller flere under selve fødselen. Helt avhengig av hvem som er på jobb akkurat da.

Jeg forsøker å få til en helhet: bygge opp under tillit og kontinuitet, lære å kjenne behovene hos den enkelte kvinne og parteren, og deretter støtte dem ut fra disse behovene. Jeg er der før og under hele fødselen, uansett tid på døgnet og uansett hvor lang tid det tar. Som doula er jeg der bare for kvinnen og hennes partner, og kan derfor hjelpe henne gjennom hver eneste rie. Vi jobber med pust, stillinger, berøring, mentalt fokus, teknikker for å håndtere smerter og redsel. Da trenger hun ofte ikke medikamentell smertelindring.

Les: Hvem skal være din ledsager under fødselen?

Hvem er den typsike klienten?
Det er veldig variert. Mange førstegangsfødende, mange kvinner som har hatt en negativ fødselsopplevelse tidligere. Kvinner som har hatt en grei fødsel, men som nå ønsker å ha en anderledes fødsel. Enslige, kvinner med fødselsangst, kvinner som vil føde naturlig og bruker meg som alternativ smertelindring.

Hva er partnerens rolle når du er med?
Jeg, den vordende mammaen og partneren er et team som jobber sammen. Jeg har aldri til hensikt å ta rollen til partneren. Jo roligere partneren er, jo mer støtte kan han eller hun gi sin kvinne. Jeg tipser om hvordan partnere kan støtte, for eksempel hvordan han kan massere. Jeg støtter ham ut fra hans behov og jeg kan også avlaste dersom partneren trenger en pause. Studier viser at partneren kjenner seg mer delaktige når en doula er med.

Opplever du det som at vi har blitt mer redde for å føde?
Jeg tror det. Det har aldri vært så sikkert som å føde som nå. Likevel er mange så redde. Jeg tror det handler om at vi er vant til å ha kontroll over alt – man vil vite hva som skal skje og det kan man ikke med en fødsel. Her handler det om at man må slippe kontrollen og gå inn i sin kropp, stole på den. Det er en utfordring for mange kvinner i dag.

Doulaen med et av barna hun har hjulpet til verden

Hvordan vil du beskrive en god fødsel?
Min erfaring er at hvis kvinnen kjenner seg trygg, rolig, involvert, sett og hørt så blir det en god fødsel uansett hva som skjer. Jeg møtte for eksempel en kvinne som under sin første fødsel fikk vakuum og opplevde det som veldig traumatisk og smertefullt. Etterpå brøt pappaen sammen og gråt fordi han ikke kunne beskytte og hjelpe sin kvinne, han hadde følt seg helt maktesløs.

Under den neste fødselen, da jeg var med, ble det av ulike omstendigheter brukt vakuum igjen, men denne gangen hadde begge en helt annen opplevelse. Hun kjente at vi samarbeidet, hun var trygg og at hun selv fødte sitt barn. Pappaen kjente at han kunne hjelpe og støtte sin kvinne, at det ble en fin opplevelse for ham og at han kunne knytte seg til barnet på en bedre måte.

Hva gir deg deg å være en doula?
Å se en glad mamma med babyen på magen sin! Når hun kjenner at hun gjorde det, hun kunne det – hun kan gjøre hva som helst! Hvis man har en slik opplevelse med seg så tror jeg at man alltid vil våge å kjempe det lille ekstra i livet, for seg selv og sine barn. Det samme gjelder partneren: å bære med seg følelsen av at man har støttet sin kvinne. Det styrker deres forhold, og også forholdet og tilknytningen til barnet når man har fått en positiv start.

Mange pappaer og partnere har fortalt meg hvor forskjellige deres opplevelse har vært: etter den første fødselen satt de igjen med en følelse av å være sjeleglad det hele var over. Den andre gangen, når vi jobbet sammen kjente de en lykkerus, «Wow – vi har gjort dette sammen!»