Smerter i magen
Klokken 10:30 la jeg meg på sofaen. Men mye hvile ble det ikke. Jeg var veldig øm i magen. Plutselig gjorde det veldig vondt. Jeg var alene hjemme, og kjente at jeg bare ville gråte. Jeg logget meg på Facebook, og snakket med min mor. Jeg sa at jeg hadde vondt i bekkenet i dag, og hun ba meg ringe sykehuset. Jeg tok det ikke alvorlig, og hadde all verdens tid. Jeg visste ikke om jeg hadde rier heller.
Klokken 10:45 merket jeg at smertene i magen avtok og kom tilbake – det var rier. Jeg forberedte meg på mange timer med smerter. Jeg syntes det var for tidlig å ringe sykehuset. Jeg brukte en rieteller og tok tiden på riene. De varte i 40 sekunder, og kom cirka hvert femte minutt.
Les også: Da lillesøster kom i ekspressfart
Ringer sykehuset
Klokken 11:47 ringte jeg til sykehuset. De spurte om flere ting, blant annet om jeg var alene. Jeg gråt på telefonen mens jeg snakket, for jeg hadde en rie. Jeg fikk beskjed om å slutte å snakke, og heller telle riene og puste. Jeg kunne snakke når rien var over. Hun ville at jeg skulle ringe til en taxi og komme opp for en sjekk.
Klokken 12:09 ringte jeg etter taxi. Jeg trengte å manne meg opp for å snakke på telefonen – det var en utfordring med rier. Jeg fant fødebaggen, og pakket kamera, ipad og lader. Jeg ble kvalm av bevegelsen, og gikk på do og spydde i vasken.
Taxien ventet utenfor. Jeg matet katten, og gikk ut. Jeg brukte nok fem minutter ut døren. Sjåføren tok bagasjen i bilen. Jeg sendte min samboer en melding om at jeg var på vei til sykehuset.
Les også: En hard fødsel jeg ikke kommer til å glemme
Ubehagelig taxitur
Taxituren er den verste noen sinne. Vinduet gikk ikke an å åpne, og med rier kjentes det ut som det var 40 grader i bilen. Jeg var nedfor fordi det tok så lang tid, og følte meg elendig. Jeg tenkte at jeg ville be om smertelindring da vi kom frem.
Da jeg gikk ut av bilen, gikk vannet. Jeg betalte og haltet meg inn til skanken på kvinneklinikken. Jeg stod helt bøyd, og brukte tiden på å puste. Jeg fikk spørsmål om hva jeg het, og om noen skulle være med på fødselen. Jeg sa at samboeren min skulle være med. Hun lurte på om jeg ville vente på ham, og jeg sa "NEI!" Jeg fikk tildelt en fødestue og la meg ned for å slappe av. Jordmor leste på papirene mine, og ba om en urinprøve. Jeg fikk ut på badet, og så både fostervann og blod.
Pappaen måtte skynde seg
Jordmor gikk ut på gangen, og kom inn igjen og bekreftet at vannet hadde gått. Hun ville sjekke meg. Klokken var 13:15 og jeg hadde full åpning. Riene var svake og kom fremdeles hvert femte minutt. Hun var sjokkert over at jeg hadde så få og uregelmessige rier. Jordmoren sa at hvis noen skulle være med på fødselen, måtte de komme med én gang. Jeg sendte melding til samboeren min om dette.
Klokken 13:25 var han på plass. Da hadde jeg blitt spurt om jeg kunne presse litt, for å få babyen lengre ned i bekkenet. Jordmoren kunne kjenne hodet til babyen. Jeg fikk beskjed om at jeg snart kunne presse, og brukte tiden på å puste mye mens de fortalte hvordan det ville foregå. Jeg var helt rolig, og hadde veldig rolige og greie jordmødre. Jeg var kjempetørst, så samboeren min hold en vannmugge med sugerør mot munnen min.
Les også: Kunne heller født to ganger enn å gå gravid igjen
Tør ikke presse skikkelig
Når rien kom, skulle jeg presse. Jeg pustet og pustet, og presset lite. Jeg fikk ros for pustingen min, og de sa jeg var flink, men nå måtte jeg samarbeide og jobbe. Etter en stund turte jeg å presse litt mer. De holdt beina mine oppe, og da sparket jeg til hun ene som var der, i stedet for å presse ut babyen. Jeg ville ikke.
Når jeg først begynte å samarbeide, gikk det veldig greit. Jeg hadde bare svakt nedpress, så etter riene måtte jeg fortsette å jobbe. Jeg måtte også presse på kommando fra jordmor. Da hodet kom ut, var det litt vondt. Jeg skrek ikke én eneste gang, og smertelindring hadde jeg heller ikke fått. Men det var ikke så ille. Da hodet var kommet ut, fikk jeg beskjed om at ved neste rie, skulle de dra ham ut og legge ham på magen min.
Pål kommer til verden
Jeg følte meg så bra, og hadde skikkelig adrenalin i kroppen. Jeg følte at jeg kunne gjort det igjen, og at jeg kunne løpt maraton. Jeg merket ikke engang om han skrek rett etter at han kom ut. Det var så deilig å være ferdig. Og fødselen var langt mindre ille enn jeg trodde på forhånd.
Klokken 13:55 var Pål født. Han var 3125 gram og 49 centimeter lang. Fødselen tok tre og en halv time fra første rie.
Jeg lå lenge og bare så på den lille babyen på brystet mitt. Han føltes ikke så blodig eller skitten heller.
Les også: – Jordmor måtte fange ungen i lufta!
Ikke helt ferdig likevel
Jeg ble litt nedfor da jordmor sa at jeg ikke var ferdig likevel. Jeg hadde noen overfladiske rifter som skulle sys, og morkaken skulle ut. Morkaken var ikke så ille å få ut, og den så rar ut da jeg så oppi bøtten der den lå. Da jordmoren skulle sy, måtte hun gi meg bedøvelse. Det føltes ut som sprit på et åpent sår. Da skrek jeg. Da de begynte å sy, gjorde det vondt noen ganger.
En halvtime etter fødslen ringte telefonen. Det var min mor, og selvfølgelig tok samboeren min den mens jeg lå og ble sydd. Jeg sa "au" og at jeg syntes det var litt dumt å ta telefonen før vi var kommet ut av fødestuen. Ettersom min mor var sammen med sine søsken, fikk de vite om fødselen. Jeg fikk melding fra tanten min, og måtte derfor ringe til svigers også. Så alle fikk vite om fødselen mens jeg ble sydd. Flott...
Neste gang får han ikke lov til å ta telefonen før etterpå. Jeg måtte ligge i ro i to timer, og fikk ikke engang lov til å gå på do. De presset hele tiden på magen min, for å se om livmoren hadde trukket seg sammen. Da jeg fikk lov til å gå på do, ble jeg kjørt i rullestol inn.
Mer blod enn forventet
Det var ømt nedentil, og jeg fikk sykehustruser og bind. Jeg har aldri sett så mye blod! Når man hører om fødsler, er det aldri blodet de neste dagene man snakker om.
De nybakte besteforeldrene kom på besøk på kvelden, men jeg lå i ro i sengen min på familierommet resten av kvelden. Å sitte gjorde vondt. Samboeren min bar Pål bort til meg hele tiden, og jeg fikk slappe av. Det var godt å ta det med ro sammen med den skjønne gutten vår.
Etter to dager fikk vi dra hjem. Da begynte ammingen å gå seg til, og jeg fikk endelig helt ro.
Les også: Alle sier det var en drømmefødsel
