Elias ble født 15. januar og familien hadde ikke mange dagene før kommet hjem fra ferie hos besteforeldre i Norge – vi bor for tiden i Sør-Tyskland. Svangerskapet hadde vært normalt, som det første – bare litt mer av alt. Mer kvalme, mer tretthet, mer ødemer, mer halsbrann og så videre…
Den 30. desember var jeg innom en lege i Oslo – en rutinekontroll før lang hjemreise med båt og bil. Denne legen fortalte at jeg hadde 2 cm åpning og frarådet meg å reise hjem den dagen. Da fødselen enda ikke hadde skjedd 04. januar og åpningen var den samme, bestemte mannen min og jeg oss for å reise hjem. På vei gjennom Tyskland ble jeg mer og mer bekymret siden jeg denne dagen og den foregående dagen på Kielfergen ikke hadde kjent tegn til liv. På et sykehus vi stoppet ved på veien ble jeg etter en grundig CTG og UL undersøkelse fortalt at det var masse bevegelse, at jeg hadde rier og at barnets hode allerede var 10cm i diameter – 17 dager før termin. Nyhetene betrygget meg, men gjorde meg også litt bekymret for den forestående fødselen, siden jeg hadde en subtotal ruptur da datteren vår ble født.
Den 13. januar var jeg til nok en kontroll hos min faste lege her i Tyskland og forklarte henne min bekymring i forhold til hodeomkrets. Etter en UL bestemte gynekologen seg for å sette igang fødselen neste dag.
Kl. 08.00 møtte jeg opp på det lokale sykehuset og fikk en tablett. Riene begynte greit og ble sterkere utover dagen for så å dabbe av. Kl. 17.00 fikk jeg en ny tablett som ikke hadde noen effekt i det hele tatt – jeg hadde overhodet ingen rier da jeg ble sendt hjem 2 timer senere med beskjed om å komme igjen neste morgen for å begynne på nytt.
Mamma, som var kommet fra Norge for å ta seg av eldstemann, min mann og jeg satt og så på TV da riene begynte igjen. De var inntil 1 minutt lange og med 7-8 minutters pause – altså ikke noe å bekymre seg over når man bare har 5 minutters vei til sykehuset. Da vi gikk og la oss ba jeg mannen min ta tiden på en ri – det var rien som satte igang alt… Den var 2 min lang og da den var ferdig følte jeg at jeg måtte på do…i det jeg reiste meg fra sengen gikk vannet.
 |
|
Elias sammen med storesøster. |
Jeg ba min mann om å skynde seg ned til mamma og si at nå måtte vi dra for dette føltes som om det ville gå fort! Kl. var 23.00. En halvtime senere var vi oppe på avdelingen hvor jeg fikk CTG båndene rundt magen. Smertene var noe jeg aldri har opplevd før – ikke engang da jeg hadde ordentlige maserier med førstemann – de ville liksom ikke slutte og gikk bare over i hverandre uten pause i mellom.
Jeg følte at jeg måtte på do, men ble fortalt at jordmor måtte ha 2 rier for å kunne lese av CTG´en og så kjenne etter åpning – gudskjelov var det ikke lenge mellom hver ri, men de varte desto lengre. Fra det sekund jeg kom på fødeavdelingen ropte jeg på epidural -noe som selvfølgelig var helt fånyttes, da det naturlig nok ikke var tid!
Det viste seg at jeg var dilatert med 6-7 cm allerede og bare noen minutter senere mens jeg satt på do – uten å få gjort noe – kjente jeg de første pressriene. De siste cm gikk veldig fort! Dermed ble jeg føyset inn på føderommet, fikk på meg CTG´en igjen og etter fire rier til, en sprøyte i låret som skulle ta vekk den siste «kanten» ved åpningen og et lite klipp, ble Elias født. Klokken var da blitt 00.14 – underkant av 45 min etter at vi kom til sykehuset og 1 time og 15 min etter at vannet gikk. Det merkelige var at jeg var langt mer sliten etter denne fødselen enn jeg var etter fødselen 2 år tidligere. Men aldri er det vel blitt født en mer nydelig baby!
Elias var en skjønn liten gutt på 3410 gram og 50 cm og med en APGAR score på 10-10 og alt så ut til å være perfekt. Jeg fikk tidlig melk og Lillegutt spiste godt.
Den andre dagen like før hjemreise, ved Følling prøven, fikk vi beskjed om at noe var galt. Lillegutt hadde fått et stort blåmerke da sykepleieren hadde holdt foten for å få ut blod til prøven, det hadde også tatt unormalt lang tid å få stanset blodet. Legen kom og sjekket Elias og fant 20-30 små blåmerker og petekkier i huden hans og blod ble tatt for utvidete blodprøver. På grunn av utstyrsmangel (ingen maskin til å lese enkelte baby blodprøver) og ingen nyfødt intensiv, ble vi sendt til en annen, større by – Ravensburg – for flere tester. Etter mye om og men fikk vi beskjed om at Elias hadde svært alvorlig trombocytopeni. Det vil si ekstremt lave blodplater – de som gjør at blodet koagulerer. Lillegutt hadde 6000 i plater mens det normale er 150000-450000
Elias fikk diagnosen NAIT – Neonatal Alloimmun Trombocytopeni. – en sykdom som fungerer på nesten lik måte som Rhesusimmunisering – mor overfører antistoffer til fosteret gjennom blodet som igjen tar livet av fosterets egne plater.
Vår skjønne lille gutt var i stor fare for å få indreblødning i mage/tarm eller enda verre…i hjernen. Han kunne også ganske så realistisk sett dø av problemene…Det er nok unødvendig og si at verden falt i grus. Jeg har aldri følt meg så fortvilet og langt nede. Mannen min og jeg satt ved den lille sengen hans de nesten 3 dagene det tok for vår kjære lille Elias å nyttegjøre seg av behandlingen han fikk på nyfødtintensiv. Alle våre familiemedlemmer og venner både i Norge og Tyskland var der for oss, tenkte på oss og ba for Elias og oss. Jeg er ikke spesielt troende, men jeg er sikker på at alt var med på å hjelpe den lille gutten vår!
På hans femte levedag ble vi endelig flyttet til barneavdelingen med beskjed om at platene hans da var godt innenfor grensene! Lettelsen var enorm og gleden er egentlig helt umulig å beskrive. Jeg har fremdeles store problemer å snakke om min sønns første leveuke uten å få tårer i øynene og en slags uro i kroppen.
I dag er Elias en skjønn liten gutt på nesten fire måneder som skravler i ett kjør og fungerer ellers akkurat som han skal. Han må ha en sterk skytsengel ved sin side. På grunn av hodeomkretsen ble han satt i gang en uke før termin. Hadde vi ventet kunne han ha dødd inne i magen min. På grunn av den utrolig raske fødselen, ble han ikke stående å stange – noe som i seg selv kunne ha ført til blødning i hjernen. På grunn av dyktige sykepleiere og leger ble blåmerkene og den forlengede blødningstiden oppdaget og på grunn av den gode og raske behandlingen han fikk på barnesykehuset i Ravensburg lever vår nydelige Elias Aleksander i dag.
Vi har mye å være takknemlige for og det er som ordtaket sier – det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere… Jeg føler virkelig at jeg har lært noe på både godt og vondt.