Jeg var 30 år, gift i 7år og hadde 2 levende barn... en hund. Jeg var fornøyd og lykkelig med mine; eneste som gjorde livet kjipt var en vond rygg, en så vond rygg at jeg har vært sykemeldt ett år og gått på AAP siden høsten '12. Vi viste at vi hadde lyst på hvertfall et barn til, men hadde egentlig planlagt å vente til etter ryggen ble bra. Men året med sykemelding gjorde ingen forskjell, hadde fortsatt tidvis ofte ekstremsmerter. Ingen fant ut noe annet enn at jeg hadde muskulære plager... Hvorfor er fortsatt et stort spørsmålstegn. Alt dette fikk klokkene til å ringe, så trass i rygg plager og 2 svangerskap med ekstrem svangerskapskvalme bestemte vi oss for å hoppe i det. Vi følte litt at tida løp fra oss... De to andre barna har vært vært vanskelige å lage, 2år før første spira satt, og 1,5 år før 2. spira satt. Regna med det minst ville ta 6-12mnd før noe skjedde... MINST! Tempa vaginalt et par måneder, og registrerte på appen til FertilityFriend, før vi bestemte oss for å hoppe i det! Til H*X#¤ med ryggen.
26. februar lyste en positiv test mot meg. Vi var i ekstase, i sjokk, det var stormende jubel... jeg var gravid... Vi som hadde regna med å vente lenge, så satt spira på 3. prøveperioden og ble vår planlagte overraskelse.
Siste mens var 8. januar, så det så ut at vi skulle få et nytt familietilskudd i midten av oktober, litt seint for barnehagegrensa men hvem bryr seg vel det når man har en verdifull skatt i magen. Jeg gikk jo bare hjemme likevel og kommer tvilsomt tilbake i jobb med det første. Tenk bare 3 pp... Tanken slo meg raskt; at dette var nesten altfor godt til å være sant... Noe det i ettertid viste seg å være. Dagen etter kjøpte jeg en ny test og svangerskapsdagbok, kunne jo ikke være no dårligere til nr 3 enn de to første.
Les også:
Snakk med andre i samme situasjon på Babyverdens forum Vi som har mistet
– Eg mista babyen
Ble forberedt på dødfødsler – fikk huset fullt av liv
Svangerskapet starta på en litt anna måte enn håpa, så får fylle inn med litt bakgrunnshistorie: Før vi ble foreldre første gang, da vi hadde prøvd nesten 2 år var jeg hos legen min å ble henvist til gynekolog... skulle utredes... men rakk bare første timen med prat, innvendig ul for å se på livmor, eggstokker og egga mine. 1mnd etter satt spira som ble vår førstefødte. Så var naturlig å fortsette hos Gyn fordi han hadde et samarbeid med ei jordmor... og ikke hvilke som helst heller: ei aldeles fantastisk dame. Så da jeg ble gravid med nr. 2 så fortsatte jeg hos dem, gynekologen var ny... men var jo jordmor jeg var mest fornøyd med. Trengte ikke henvisning denne gangen, fortsatte som «gammel kunde». Var sånn jeg hadde sett for meg mitt 3. svangerskap også... hos min nydelige jordmor, ei jeg var trygg på, kjente og var glad i. Men da jeg ringte for første time så fikk jeg vite at ho ikke jobba der lengre, han nye gynekologen hadde ikke vært så interessert i samarbeidet som han første, så nå jobba ho kun oppe på sykehuset. Fikk beskjed at jeg likevel kunne komme dit for den første sjekken om jeg ville. Dette var et nederlag... men tenkte at med tid og stunder så ville jeg lære og bli fornøyd med ei ny jordmor.
4. mars... en viktig merkedag og et fint minne. Jeg var på min første kontroll hos gynekologen og så min lille «peanøtt» for aller første gang. Lille skatt var 1,44cm crl og det lille hjerte dunket trutt for den rørte mammaen sin. Ul viste at jeg var 7+6 og termin ville være ca. 15. oktober! Noe annet som også var ganske morro var at jeg fikk totalt dilla på appelsiner, jeg som ikke ei gang liker appelsiner.. Måtte ha appelsiner, appelsiner og appelsiner, ja også rød saft, salte pastiller av diverse slag og tyggis – masse tyggis! Var mye sliten og kvalmen var utfordrende, men følte jeg klarte å få i meg litt hvertfall og kastet ikke like mye opp som med nr 2.
Ettersom kvalmen plaget meg og jeg og barna skulle på besøk til svigers så bestemte vi oss for å slippe nyheten sammen før jeg og barna skulle reise. Endte med å skype dem og lot den stolte kommende storebroren få lov å vise fram ul-bilde av vår vesle spire. Alt var bare lykke! Påskeferien gikk forbi, en liten kul begynte å titte fram, jeg var så stolt av den. Hadde allerede gått i mammabukser ei stund, for orka ikke noe som trykte/pressa mot en kvalm og uggen mage.
2. april var jeg akkurat 12 fulle uker, på nok en UL... Savna de ekstra tittene hos min tidligere jordmor som hadde eget ultralydutstyr på kontoret. Så derfor hadde jeg bestilt meg en time privat. Valget falt på han som hadde tatt grytidlig + 3D ul på min nr2. Dyktig og koselig fyr. Han tok en sånn fosterdiagnostikk. Gikk igjennom hele den lille kroppen fra topp til tå, viste og fortalte. Lille hadde en flott sommerfuglformet hjerne, hjerte hadde fire kammer, 10 fingre, 10 tær, magesekken og urinblære hadde innhold, hel ryggrad. Alle måla lå midt på den røde normalstreken. Fikk se lille tydelig med 3D også. Var så fin stund. Lille lå med beina i kors og vifta med føttene, kosa med hendene opp mot ansiktet og så ut som han smilte hemmelighetsfullt. Var så letta og glad, den trygge tida var starta! Nå skulle det gå bra! Det var siste gangen jeg så min verdifulle mageboer i live. Fikk med meg to små bilder, det ene ser dere her. De er enda mer verdifulle nå.
Vi begynte å titte på navn. Hadde brukt opp favorittene våre så ville gjerne starte tidlig, eller jeg ville vel kanskje heller at gubben skulle få tid til å smake litt på navna jeg fant. Men at det skulle være norrønt var allerede bestemt, + at det helst skulle være kort. Kjøpte ny navnebok og leste den fra perm til perm. Gleden vokste fra sekund til sekund: Jeg skulle bli mamma igjen!
Da jeg var nesten 13 fulle uker og på vei hjem fra et vellykket mammatreff i Stavanger med august2010 gjengen og noen av deres venninner, slapp jeg hemmeligheten min på Facebook. Med gubbens velsignelse postet jeg et lite dikt jeg skrev selv der i bilen med det fine 3Dbilde var brent inn i minnet.
Ti små fingre, ti små tær.
Tenk så heldige vi er.
4 kammer banker trutt.
Lykken vår tar ikke slutt.
Hake, panne, munn og nese.
Tenk på lille fjese'
Ører små og øyne to.
Miniskatten vår så go'
Mage, armer, bein og hender.
Noen bokser, bein som spenner.
Tenk om noen må'nter te,
Er vi plutselig 2+ 3.
Første jordmortime var klokken 10 den 9. april 2013. Var rart, for skulle gå på helsestasjonen denne gangen. Var spent og nervøs, men min nye jordmor virka koselig nok. Regna med jeg kom til å like henne godt med tider og stunder. Fikk den vanlige informasjonen, hefter og snakket bla om mine tidligere svangerskap og om sprøytefobien min. Lytta ikke etter hjertelyd for jordmor syntes det var litt i tidligste laget. Gikk psykolog for sprøytefobien, og det var planlagt et samarbeidsmøte med han og legen min for å få unna svangerskapsblodprøvene mandag 15. Planen var å få legen min til å henvise meg til OUL i samme slengen, men torsdag 11. fikk jeg beskjed om at møte var utsatt. Ringte min nåværende jordmor og fikk time tirsdag 16. klokken 8:30 for en liten prat og for å bli henvist til OUL. Orka ikke utsette meg for legekontoret og minne meg på at stikkinga fortsatt ikke var unnagjort. Snille jordmora mi henviste meg direkte til min gamle jordmor... skulle få møte min fantastiske jordmor som hadde fulgt meg tett mine to tidligere svangerskap til den ordinære ultralyden, jeg var kjempeglad. Denne gangen lytta ho også etter hjertelyd, jeg var 13+6, vi fant den vel egentlig ikke, men vi begge syntes vi hørte et par raske slag i det fjerne. Men følte meg ikke nervøs eller redd av den grunn. Fortalte jordmor at jeg var sikker på at jeg hadde kjent liv. Kjente det i uke 12+ med begge de to andre også. Som om noen stryker eller trykker forsiktig borti huden din bare innen ifra nederst i magen. Tror ho blei litt overaska, men smilte brett og sa at jeg var heldig, ikke alle fikk kjenne så tidlig. Tenkte ikke så mye på dissa dulta... for viste jo det var supertidlig og viste fra de to andre at det kunne gå dager og noen ganger uker mellom hver hang dultene kom sånn i starten. Nå i ettertid har jeg undra mye på om lillegull levde der inne i magen den dagen. Eller var det de siste hjerteslaga hans vi hørte?
Uka gikk. Helga begynte fint. Lørdagen ble brukt til å rydde i hagen, jeg fikk kosta verandaen. Godt utpå ettermiddagen starta marerittet. Gikk på do, tørka meg og fikk litt brunt på papiret. Og sånn brunt var det fram til søndag kl. 17. Da kom det også litt friskt blod. Livredd gjemte jeg meg gråtende under dyna på soverommet vårt. Snakka med jordmor på søndag, flotte dama som tok seg tid å svare på bekymra sms’er på en søndag, kan man være mer heldig? Fikk vite at småblødninger uten smerter stort sett var helt ufarlige og fikk litt instrukser videre om hva jeg skulle gjøre dagen etter.
Mandag 22. kom timen til OUL i posten og ga meg en dytt i positiv retning, kjempe stas, disse blødningene var jo ikke noe, prøvde jeg å overbevise meg selv om. Hadde jo vært, og var fortsatt, bekymret. Men prøvde å overbevise meg selv til å høre på alle som har fortalt at alt antagelig bra og dette stort sett var ufarlig. Mine blødninger var jo veldig små og uten smerter eller ubehag, ikke økte blødningene heller, bare fortsatte som små flekker i tynne, tynne truseinnlegg. Men så var dette med magefølelsen da, som jeg ikke klarte helt å overbevise. Den overbekymra delen av meg trengte å vite! Var hos legen den mandagen, etter råd fra jordmor B. M. dagen før... leverte urinprøve. legen titta litt og tok bakterieprøve fra skjeden, ting så fint ut, legen fant ingen årsak til de små blødningene. Prøvene ble sendt inn til dyrkning! Vi kunne ikke gjøre anna enn å vente og se fortalte legen. Husker ikke akkurat om det var i helga eller om det var denne mandagen at magen forandret seg. Ble mer myk og deigete enn den struttende og stramme kulen som hadde vært tidligere. Fortsatte å småblø/spotte, var bekymra, redd og urolig... så ringte og jordmoren min og fikk time hos henne nede på helsestasjonen... skulle leite etter hjertelyd, noe som burde gå greit å finne var jo nesten 15 uker på vei.
23. april, tok jordmor å geleida nervevraket meg inn på kontoret sitt. Tok ikke lange tida før ho skulle lytte... leita, leeeeeeeeenge fant ingen ting. Jeg var oppløst i tårer. hennes kollega på Helsestasjonen leita også... men fant ingen hjertelyd. Hun ringte raskt og snakka med gynekologisk poliklinikk på sykehuset så jeg fikk time til ul kl. 13:30. Ringte psykologen og legekontoret, måtte jo avlyse samarbeidstimen... skulle jo ut å se at alt var bra med lille. Ringte gubben ørten ganger på vei mot sykehuset mens jeg satt på bussen. Da jeg endelig fikk tak i ham fikk jeg vite han ikke kunne komme fra jobben. Han var rolig, jeg skulle jo bare ut å sjekke at alt var bra. sendte sms til noen venninner også, men ingen kunne bli med, barn hjemme og ingen barnevakt, skole eller jobb. Nok ei gang var jeg heldig oppi det hele, møtte min gamle jordmor B. M. på sykehuset mens jeg venta på å komme inn, flere ganger var hun ute på venterommet, klappet meg på skulderen eller sa noen ord til meg. Hun ville gjerne prate med meg etterpå. Var deilig med sånne små doser av omsorg, og godt å bli huska på selv (ca)2,5 år etter forrige graviditet. Måtte vente lenge... 1.5-2t før jeg kom inn... nervepirrende og skummelt. Rundt meg satt lykkelige par … følte meg fryktelig ensom.
Da jeg endelig kom inn var UL-skjermen var vendt bort... legen leita og leita... skjønte det lenge før han sa no... drømmen om å få med seg en levende og nydelig baby hjem i oktober 2013 var knust... grusa! Min fantastiske jordmor fra mine to forrige svangerskap var den som kom inn og bekrefta det hele. Jeg var utrøstelig... bare gråt krampaktig... kunne ikke skjønne at lille var død, alt var jo aldeles strålende bare for 3 uker siden. En søt pleier ringte gubben min, jeg satt i fosterstilling på en hard stol og skreik. Min Kjære kom en 20 min seinere. Vi grein, snufsa og fikk ordna folk til å hente de to gulla vi allerede har! Så var det opp en egt... spise litt, vente litt, snakke og få info... spise modnings pille... vente 15-20 min... kjøre hjem, hente unga, kose litt og få dem i seng, dusje...
24. april var dagen… skulle inn igjen å få de siste pillene, var tungt å pakke "fødebaggen" kvelden før, til kun meg selv og vite at jeg ikke får med noe "premie" hjem etterpå. Leverte eldstemann først tror jeg, husker ikke så mye fra den morningen. «I wish you’d stay, I wish you’d stay, So we could enjoy eachothers space. Not to invade, Not to degrade, But to illuuuuumiiiinaaaate the …Skyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyy» joma ut av bilradioen mens gubben var inne å leverte jenta vår i barnehagen. Husker klokka var akkurat 8:08 da vi parkerte i parkeringshuset. Vi møtte opp i 7. for å få piller, disse skulle sette igang rier og fødsel. Ingen kunne fortelle oss hvor lang tid det kunne ta, men måtte belage oss på overnatting. Tungt, trøtt og vondt hue_ såre øyne. Leverte fra meg ønskebrevet jeg hadde skrevet kvelden før, og informerte om fobien mot stikk. Det ene øyeblikket kunne jeg tro at kroppen har roa seg og at øya er tomme for tårer, neste øyeblikk kunne jeg hulke i fosterstilling eller stirrer tomt ut i lufta mens tårene fosset. Alt var bare en stor gjørme... jeg sank og sank lenger og lenger inn i bobla mi.
Vi fikk rom… enerom og en pleier kom inn med piller, piller for å få ut min vesle skatt og piller for smerter. Akkurat biten med å sette opp de 4 tablettene i fua var utrolig vondt og vanskelig å gjøre psykisk. Klarte ikke ei gang få meg til å åpne posene dissa forhatte pillene lå i. Låste meg inn på badet og lå på gulvet med armene beskyttende om den lille kulen min og gråt. Sendte nok en gang sms til min tidligere jordmor B.M. som til alt hell var på jobb denne dagen også. Hun ba meg ringe på hjelp og lova meg å komme opp etter hvert, en trygghetens engel på jord for hvem tar seg vel tid til sånt. Hørte etterhvert gubben gråt på utsiden. Klarte å karde meg ut og prøvde å trøste ham. Fikk dratt i snora så det kom noen. Men med en hyggelig sykesøster til stede.. først forklarende og trøstende; så småpratende med meg og gubben fikk jeg gjort det tilslutt, i senga mens vi prøvde å prate. Var lettere sånn, for inne på badet fikk jeg helt sperrer, der sto også bekkenet som jeg helst ikke vil tenke på enda. hvem vil vel føde ungen sin i ei "potte" samme hvor liten den er? men skjønner jo at de må se om alt kommer ut. Fikk en del smertestillende som gjorde meg fryktelig tung i hode... trøtt...
Etter de pillene var vi en stund på romme... måtte ligge en 30 min å la det få virke. Var oppe og spiste etter det... fikk med fler piller(også like som ble satt oppi skjeden) men som nå skulle svelges 3timer etter. Tutla litt rundt i byen for å få tida til å gå. Orka ikke bare vent inne på det rommet. Var tilbake på sykehuset litt før middagen kl 15… kjente litt murring nå. Da vi var ferdig med middagsspising i kantina rundt 15:30 starta smertene som rolige rullende bølger først. Kjente dem igjen fra mine to første fødsler_ rier! Vondt… pause… puste seg gjennom neste bølge…
Holdt ut en stund, fikk mer smertestillende... men syntes ikke det hjalp større. Prøvde å ikke gråte, for da fikk ikke magen slappe av mellom. Følte meg bare tom, sliten og lyst på en cola, så vi bestemte oss for å tusle en tur ned på sykehuskiosken. Endte med at gubben måtte ned å kjøpe aleine for riene mine ble intense og lange at jeg ikke klarte gå. Satt, lå og sto, hang over, gikk vandret hvileløst og vrei meg i gjennom. Ei sykepleier kom og var inne hos oss litt, jeg satt da på gulvet å "jobba" meg gjennom en stor smertebølge. Selv om smertene da var på toppen så stemte alt da sett og vis... for de fysiske smertene sto i samsvar med di psykiske... Følte jeg måtte komme meg på do å tisse, prøvde å reise meg, men klarte det ikke for gjorde så vondt. Gubben kom til og hjalp meg på beina mens jeg støtta meg til senga. Akkurat da skjedde det. Jeg stivna og prøvde å knipe igjen der jeg sto dels over senga dels lent på gubben. Klokka var ca. 18:45 da den vesle kroppen sklei ut av meg, født i buksa på a mor… den myke, sorte posekosebuksa!
Vakla inn på doen mellom sykepleieren og gubben. Ble kledd av og fikk med meg sykepleieren prøve å få alt over i bekkenet, så forsvant hun ut med det. Føltes som en evighet før ho kom tilbake og hjalp til å tørke meg, samt med å få på en av disse sexy nettingtrusene m bleie oppi og fikk meg i seng. Husker ikke mer før hun en stund senere kom tilbake med besøk til meg... Jordmor B.M. fra mine forrige to svangerskap kom for å trøste meg. Var så godt at hun har vært på jobb disse to dagene, et kjent og kjært menneske oppi all det vonde. Etter masse trøst, forklaring og prating var det tid for første ul hos lege på avdelingen for å se om alt hadde kommet ut. Var fortsatt blod i livmora så fikk flere piller. Men ikke lov å spise... tilfelle...
Så fikk jeg endelig se det som kroppen min hadde skreket etter... den bitte, bitte lille skatten min.. Følte roen endelig senke seg i hele kroppen da jeg fikk Lille inn på rommet... hode skjønte sakte men sikkert at det ikke var liv i magen lengre og så jo og at lille ikke var noe å ha med hjem om dere skjønner. Sykepleieren kom inn med ham i noe som likna en brødkurv. Kunne fort se at dem hadde behandlet den lille kroppen og ønskene mine med respekt. I bunnen av kurven lå det noe som minna om en bit med reint tisselaken. Han var blitt rengjort og lagt pent til rette og hadde noe pent hvitt tøy over seg, som jeg kunne dra ned litt og litt for å titte på ham. Jeg syntes straks det så ut som en liten gutt, men personalet på sykehuset ville ikke gi meg noe anna enn at det kunne like gjerne være det ene som det andre. Den vesle menneskekroppen med perfekte armer og bein, med 10 perfekte fingre og 10 perfekte tær var ca 6cm fra toppen til baken. Vesle hode var på størrelse med ytterste leddet av tommelen min, litt dråpeformet på en måte, smalt i hakepartiet og breiere på toppen av det hårløse hode. Min vesle Tommeliten hadde store mørke øyne, som en liten fugleunge som ikke hadde åpnet øynene enda; og en vakker liten nesespiss midt i det vesle ansiktet.
Mannen var inne med meg meste av tida men følte ikke behov for å se som meg. Ble også litt papirer og info... men så fikk jeg og lille endelig mer etterlengtet tid… helt aleine. Satt stille med kurven i armene og beundra den vesle kroppen. Han hadde antagelig "funnet vingene sine" i løpet av slutten av uke 12+ eller i starten av uke 13. Var både rart, litt skummelt og uendelig fint å se hvor ferdige de små er allerede da, men uendelig tungt å ikke kunne holde og kose ham... men torde ikke prøve, livredd for at lille rett og slett skulle være for skjør. Tok forsiktig på den ørlille hånda, kysset fingertuppen min å la den inntil det lille hode. La handa mi beskyttende over den lille kroppen. Reiste meg opp og gikk voggende rundt med kurven tett inntil meg og nynna «So ro lillemann», «kjære lille gutten min» og «kjære gudfader, i himmelens slott» for lille-engelen. Ble på sett og vis klar for å levere ham fra meg... men like fullt, å slippe den kurven er definitivt det vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv. Etterpå husker jeg satt lenge på fanget til gubben og gråt rolig. Nå i etterkant er jeg lei for at jeg ikke beholdt kurven lengre, tok flere bilder, bedre bilder, prøvde å løfte ham opp. Men har de minnene jeg fikk der… ubeskrivelige verdifulle minner.
Så var det tid for ny ul... var fortsatt ikke tømt... så måtte bli over natta. Fikk endelig spise litt, men ikke etter kl 00 og ikke drikke etter kl 06. Gubben kjørte hjem for å se til hunden vår, imens kom en pleier inn med en ekstra seng på det lille rommet mitt så han kunne sove inne hos meg, heldigvis. Var godt og trygt å ha ham hos meg denne lange natta. Så som så med søvn, men litt på øye ble det nå.
Morgenen den 25. april fikk min kjære seg mat og jeg fikk lagt inn håndkle og klut så jeg kunne ta meg en dusj. Etter kl. 10 skulle det bli tid for ny UL og "dommen" slippes... enten var jeg tømt nok... om ikke skulle det bli narkose og utskraping. Hadde fått klar beskjed da jeg kom på sykehuset at jeg ikke kom til å slippe hjem igjen før alt var ute. Følte det var ille der og da; men nå i ettertid har jeg blitt bare mer og mer takknemlig for akkurat det!
Endte selvfølgelig med angstanfall på gulvet foran gyn-stolen etter ultralyden den torsdags morgenen da jeg fikk vite at det ikke var blødd nok. Legen og pleierne trudde, jeg var fra meg fordi jeg hadde mista, og selvfølgelig var jeg jo det å, men anfallet kom rett og slett av fobien min for stikk. Viste utskraping betydde narkose, og narkose betyr stikk. De måtte hente senga mi og stakkar gubben måtte slepe meg fra gulvet oppi den. Før jeg ble kjørt ulende gjennom gangen, super kult liksom. Inne på rommet fikk ei dame, etter 2 stikk endelig satt den veneflon og min utslitte kropp kunne klare å roe meg ned på et vis. Gråt på veien ned til operasjon, men møtte veldig hyggelige folk. Husker ikke så mye, bare at jeg måtte legge meg på en blanding av operasjonsbord og gynekologstol. At jeg måtte si navnet mitt og fødselsdato høyt og hvorfor jeg var der... da knakk jeg sammen og fikk lov å svare ja da ho spurte om det var sånn og sånn inngrep jeg skulle ha. Siste jeg husker i tåka var at jeg ble så blei jeg kald i handa... en stund etter ble jeg svimmel... så husker jeg ikke noe mer før jeg våkna. Folka på oppvåkninga var også hyggelige... men syntes det var synd ikke gubben fikk bli med å være der med meg. Resten av dagen gikk i en tåke og endel soving. Ble trilla opp og på veien fikk jeg spurt om det var mulig å se lille gullet ei gang til... men var for seint! Hadde vel egentlig reina med det, men var sårt lell. Men gla jeg spurte hvertfall, ellers hadde jeg angra på det også og gått i uvisshet om at jeg kanskje hadde mista en dyrebar kjangs med lille. Trøsten var i å møte tryggheten i min kjære.. . Ingen smerter, de var forsvunnet da lille skatten var ute.
Før det satte skikkelig i gang snakka jeg og gubben litt fram og tilbake om hva vi skulle kalle det om vi kunne se om det var gutt eller jente. Snakka blant anna litt om Loke og Gyda...det er navn vi liker veldig godt... men ikke navna på toppen av lista, som vi aller helst ønsker å ha på et levende barn. Dessuten viste seg jo at lille hadde vært død i magen hvertfall 1, kanskje 2 uker, muligens noen dager lengre... så selv om jeg syntes jeg så en bitteliten tutt så får vi aldri vite sikkert om det var en liten gutt eller jente i magen. Så vi tok et valg og sier: ham eller han... syntes det høres så grotesk, kaldt og følelsesløst å kalle vår lille skatt for Det eller Den.. Plutselig det var veldig vanskelig å finne navn. I starten kalte vi ham for Lille. Men når valget var tatt ville også ha et navn som ikke blir riv ruskende galt på ei jente. Så satte hele greia på vent.
Vell hjemme kverna fortsatt navnespørsmålet rundt oppe i hode. Begge de to første barna våre har korte og norrøne navn... så satt å titta på en liste jeg fant over de forskjellige figurene i den norrøne mytologien. Kom til H, og fant Hugin og kom plutselig på den andre av de to svartvingede; smakte litt på navnet, Munin... som betyr Minne, kunne ikke passet bedre... Og det syntes gubben lød fint også. Munin er jo en av Odins ravner... kanskje Munin er min lille "fugleunge" som tok vingene sine fatt allerede inne i magen, kan vokte hjerte til mammaen sin som nå er så smertefullt!
Kroppen forble« gravid» lenge etterpå. De gravide smaksløkene og luktesansen, kvalmen, suget etter appelsiner. Magen ble igjen, bare deigete isteden for stram og fin. Omtrent en måned etter lakk jeg litt melk i dusjen, hvem skulle forvente noe sånt.
Tiden etter Munin har vært en slags unntakstilstand. Tiden er blitt godt brukt på nære og kjære, til å være åpen og takke for det jeg fikk og det jeg har. Tiden er blitt brukt til å dikte litt, skrive med andre, blogge og lese. Deltatt på forskjellige arrangementer som «Capture Your Grief» og «Hjertefred» minnes og skape en form for minner gjennom forskjellige prosjekter.
En nedtur som hadde med minnelunden hvor vi trodde Lille skulle ned ble vendt til en liten glede, Den 30. august ble vår lille skatt endelig satt i jorda med mamma og pappan sin til stede. Nå ligger han trygt side ved side med sin morfar, min pappa. Med seg fikk han en liten skattekiste med hilsner som vi aldri fikk gitt ham.
Les også:
Livredd for å miste
Mor til 19 mistet nummer 20
Jenta i magen var sprell levende
Jeg har til og med fått meg en tatovering, noe jeg aldri i verden hadde trodd at jeg skulle få. Mest pga fobien for nåler og stikk men også fordi jeg aldri har følt for å «pynte kroppen» på den måten. Den er kanskje liten… men jeg har fått dem alle tre med på et vis og et minne jeg viser fram med stolthet; en blomst for eldstegutten min, en blomst for jenta mi og et lite fotspor inne i mammahjerte for Munin-skatten. Etter det lille kunstverket på armen som ble laget Memento Tattoo, har jeg heller ikke vært så inni hampen avhengig av engle/himmelbarn-smykke mitt. Som nesten fikk jorda til å gå under om jeg av en eller anna grunn glemte å ta det på.
Det har gått snart 10 måneder siden jeg hilste på og sa farvell. Og det har vært den lengste tida i mitt snart 32årige liv, men samtidig skjønner jeg ikke hvor tida etter Munin har blitt av... forsvunnet som sand mellom fingrene på meg. Føler meg litt rar som både ønsket å se, ta bilder og navngi når det skjedde som mange andre kanskje sier: «sååå tidlig...» Og noen mener kanskje ikke dette var en fødsel heller, men for meg var det likt nok alle mine 3 ganger til å kalle det nettopp det. Min lille Munin er helt spesiell... akkurat som de andre to. Ingen av mine tre kan erstattes, verken av de barna vi har... eller den eller de vi forhåpentligvis kommer til å få med tider og stunde. Tiden stopper ikke opp og vi blir før eller siden dratt tilbake inn i en eller anna form for hverdag, en ny og annerledes en kanskje, men likefult en hverdag. Er så mange terskler og hinder jeg må over på veien... skjønner ikke helt hvordan jeg skal klare det. Men trodde ikke jeg skulle klare å takle det å miste heller, men hva anna enn å takle det har man da; når en står midt oppi det hele. Dagene går... jeg lever... har det fint, greit og vondt om hverandre. Minnene, lykken mine to solstråler og min kjære gir; og tomheten og sorgen etter Munin går hånd i hånd. Jeg har lært utrolig mye om takknemlighet gjennom alt dette vonde og at livet er en skjør ting vi må ta godt vare på mens vi har det. Trodde jeg viste jeg... hvor mye mannen og barna betydde for meg... men hadde absolutt ingen anelse... Først nå jeg har begynt å forstå hvor verdifulle og berikende de er for meg og livet mitt. Ville fortsatt valgt det samme livet ved å svare ja den 30. september 2004 da verdens beste spurte om jeg ville bli gammel med ham, bare få måneder etter vi traff hverandre første gang.
Sorgen ga liv til litt skriverier og.
Var godt å få skrevet et par vers til på diktet jeg slapp gledes nyheten med,
men som da det hele gikk galt bare sto å lyste FEIL. Mamma savner lille fugleungen sin, min annerledes og bitte, bitte, lille, rare men fine skatten min!
«Munin-minnet» er min kjærlighets erklæring for en liten som ikke fikk dele livet med oss.
Ventetiden blei ei lang
hjertet sluttet av sin sang
til himmelen og Morfar sin
reiste, bittelille Munin min.
Vesle fugleungen min;
skjør og rar_ men likevel fin.
I vårt minne er du gjemt
Munin, du blir ALDRI glemt!
Vil du lese mer av historien til Heidi Marie, kan du besøke bloggen hennes: Steinilomma
