Lengter etter å bli ferdig
Når jeg bikket uke 35 begynte jeg å lete etter tegn på at de ville komme ut. Men det var svært få tegn og ukene gikk. Tenkte for meg selv at de hadde det så godt at der inne ville de bli for evig og kommende mor var sliten.
Fikk en liten blødning på lørdagen i uke 37+1. Men tenkte ikke at dette kunne være noe. Morgenen i uke 37+3 gikk slimproppen. Men den hadde gått før også. Ingen forventning fra min side med andre ord.
Vannet går
Senere på dagen planla meg og mannen å dra på butikken for å ordne de siste tingene. Men i det jeg reiste meg fra sofaen hørte jeg en knekkelyd. Hadde lest side opp og side ned om vannavgang og reagerte lynraskt. Hoppet fra teppet og over på parketten og vannet begynte å sildre. Og så mye vann det var! Tenkte ikke tanken at jeg hadde tisset på meg, for dette var mye vann. Ropte på mannen og sa at vannet hadde gått. Måtte gråte en skvett også. For nå skjedde det. Det som vi hadde ventet på så lenge.
Mannen ringte til føden og jeg løpte på do. Kunne informere om at vannet var blankt og jeg kjente ingenting. Men de ville ha oss inn og det var en deilig beskjed å få. Mannen pakket de siste tingene i fødebagen og jeg prøvde så godt jeg kunne å stappe et håndkle mellom bena.
Drar til sykehuset
En time etter vannavgang var vi inne på føden. De ville ikke sjekke åpningen på grunn av infeksjonsfare. Men jeg ble koblet til ctg og lå med den i cirka tre kvarter. Da måtte mannen ut og flytte bilen. Lurte på om han skulle ta med baggene inn, men jeg sa nei, for jeg kjente ingen ting og tenkte at dette tar tid, da er det ikke vits å drasse på baggene.
I det han gikk ut døra begynte jeg å kjenne små mens murringer men ikke verre enn selve mensen.
Når han var tilbake så begynte takene, og de kom ofte og røsket i hele meg. Vi var fortsatt på undersøkelsesrommet, og jordmor kom inn igjen. Hun sa at dette ville ta tid, siden jeg var førstegangsfødene. Da måtte jeg gråte litt til! For hvis dette var begynnelsen, hvordan ville slutten være?
Tid for litt smertelindring
Smerten økte ikke, men vondt var det. Og vi fikk tildelt føderom. Når vi endelig ble trillet inn der sto jeg på alle fire i senga. Hjalp ikke, men følte for å bevege meg litt. Jordmor ville ha meg opp å gå for å hjelpe på progresjonen. Men det var uaktuelt og jeg fikk heller lystgass. Å for en glede, den hjalp utrolig godt og den ble min beste venn. Jeg fikk det til fra første drag, lystgassen kunne jeg godt tatt med meg hjem.
Nå hadde det gått ca en halv time siden jeg begynte å få disse vonde takene og hun ville endelig sjekke åpningen. Tenkte at jeg har sikkert bare to til tre centimeter med åpning, for det er typisk min flaks. Men hun titter opp og sa: "Dra i den røde snoren for her har vi full åpning".
Mange mennesker på fødestuen
Da ble det kaos på føden, for med tvillinger skal det være med flere mennesker. Mannen telte 9 hvitkledde tilslutt. Og de kom løpende og ting ble ordnet rundt oss. Jeg hilste på alle, men husker kun legen som tok i mot barna. Skylder på lystgassen.
Jeg ble også fortvilet, for jeg ville ikke rekke å få epidural. Og det var jeg så innstilt på å få! Mest fordi jeg var livredd for å ende opp i hastekeisersnitt, og uten epidural måtte det ha blitt narkose. Og jeg ville gått glipp av fødselen av mine små prinsesser.
Tid for å presse
Etter at kaoset hadde roet seg og ting var klart, kunne jeg begynne å presse. Selvfølgelig dabbet riene av, de ble kortere og kom med lengre mellomrom. Men ut skulle de, så presset på kommando når jeg fikk en ri og jobber så godt jeg kunne. Lystgassen var med hele tiden og noen ganger overså jeg rien bare for å hvile litt. De prøvde å motivere meg med å si: Nå ser vi håret, men for å være ærlig så hjalp ikke det, for det var jo en baby til der inne.
Med første baby brukte jeg cirka 50 minutter med pressing, og endelig var hun ute! Å for en lykke! Hun kom rett opp på brystet og skrek. Stor og sterk. Hele 2710 gram. Den stolte pappaen fikk klippe navlestrengen.
Tvilling to i seteleie
Og etter en halv time på brystet mitt fikk han henne i fanget. Da var det nemlig tid for å presse ut tvilling to. Hun kom i sete og jeg måtte jobbe henne ut til navlen. Så skulle legen overta. Og det var helt greit for meg. Jeg lå å pustet lystgass til den store gullmedalje mens de dreiet henne ut i riktig posisjon.
Det som var annerledes med sete var når de skulle knekken henne forbi bekkenet mitt. Må si at den smerten var helt annerledes enn fødselssmerten. Men det gikk det også. Hun kom også opp på magen min, og jeg brukte kun 8 minutter på å få ut henne. Og endelig godt var det for nå var jeg sliten. Hun var 2830 gram og vi var veldig stolte over å få to jenter som var så store i uke 37, og på toppen av det hele tvillinger. Alle på føden var fornøyde med hvor store og raske de var.
Fornøyd med fødselen – og resultatet
Etterpå fikk den stolte pappaen begge jentene på brystet og smilte fra øre til øre. Jeg måtte bare ha tre pyntesting og godt var det. For endelig var jeg ferdig og kunne kose meg med prinsessene.
Fra vannet gikk til siste tvilling var ute, tok det 5 timer og 30 min. En rask og vellykket fødsel.
