Tid for å reise til sykehuset
Klokken 02.00 ringte jeg føden for siste gang. Da hang jeg over kjøkkenstolene og riene kom hyppige og var sterke. Vi fikk komme inn, og 03.00 var vi på plass. Åpningen ble sjekket og jeg hadde fortsatt 4,5 cm! Jeg ble super skuffa! Dette hadde jeg jo gått med di siste 14 dagene!

Vi ble bare liggende og vente, riene var super intense og satt i korsryggen. Husker så godt at bena sviktet ved hver rie. Klokken 04.30 sjekket jordmor meg igjen, 5 cm. Ble fortalt at hadde det ikke vært for at vi skulle på igangsetting klokken 10.00 så hadde vi blitt sendt hjem. Husker hun snudde seg og tok i dørhåndtaket ... ”Oj! Nå tror jeg vannet mitt gikk” sa jeg forskrekket, samtidig som jeg tenkte ENDELIG!

Grønt fostervann og mer overvåkning
Mini hadde bæsjet i fostervannet så de satte elektroder på hodet hans! På grunn av Gruppe B streptokokkene fikk jeg også Antibiotika intravenøst, og følte jeg ble litt fastspent til sengen.

Riene tok seg skikkelig opp, de kom tette og satt noe innmari i korsryggen! Det endte med at jeg fikk epidural, noe som dessverre ikke funket noe særlig, men som heldigvis tok bort den smerten i korsryggen som gjorde at jeg følte hele kroppen sviktet.

Timene gikk og klokken 09.00 husker jeg jordmor sa jeg hadde 10 cm åpning! De sa det hadde gått fort fra klokken 04.30 og gjorde klart alt! Endelig er han her snart tenkte jeg. Pressriene begynte, men jeg fikk ikke lov og presse. Han lå fortsatt for høyt oppe og jeg fikk beskjed om og jobbe imot kroppen. Det er vanskelig, tungt og ikke minst smertefult og ikke få lov og jobbe med kroppen. Det er jo det man skal, jobbe med kroppen! 

Klokken ble 11.50 og jeg har hatt pressrier i nesten 3 timer. Ultralyd ble rekvirert men de konkluderte med at babyen lå slik den skulle, og at jeg kunne begynne og presse. 

Dette stadiet var fantastisk! 
Etter 3 timers jobbing mot kroppen, var det godt og endelig få lov til og gjøre det jeg er skapt for! Presset og presset, men babyen kom ikke så langt ned som de ønsket og etter en time orket jeg ikke mer. Jeg sa det høyt og følte meg helt utmattet. De var heldigvis på mitt lag og sa jeg trengte hjelp.

Riene begynte og dabbe av også, så de hentet sugekoppen. Husker de dro og dro, og etter 10 minutter kom han endelig til verden klokken 13.07!

Husker barnelegen tok han med til ett lite bord og styret veldig! ”hvorfor gråter han ikke? Skal ikke babyer gråte?” husker jeg gjentok spørsmålene for jeg fikk ikke noe svar! Jeg ble mer og mer stresset og det var mye jeg rakk å tenke på den tiden! Tilslutt etter noe som føltes ut som en hel evighet hørte jeg han! Tårene rant og jeg var lykkelig! Borte på bordet så jeg det fineste jeg noen gang hadde sett! Den lille prinsen var 4275 gram og hele 57 cm lang. 

Hard medfart
Han var såpass stor og lang, og hadde satt fast, at den første tiden var hjerteskjærende! Philip hadde fått en indre blødning i nakkemuskelen og slet mye med smerter den første tiden. Han lå kun med hodet én vei, og i starten kunne vi ikke løfte han opp uten at han skrek. Følte at barseltiden ble revet bort og den koselige tiden ble byttet ut med legetimer, fysioterapitimer, timer hos manuellterapeuter og sykehus.

Høsten 2015 ble han endelig helt friskemeldt og nå som har er blitt 18 måneder og løper rundt har alle skjevheter stabilisert seg, og han er i dag en frisk og fin gutt! Helt perfekt! 

Les flere fødselshistorier