Vi fant tidlig ut at det bodde en liten luring i magehuset. Og allerede i uke 34 trodde de at han ville komme. Da var jeg på sykehuset med vonde kynnere, og da var ting allerede veldig modent, men heldigvis bare 1 cm åpning. Legen ville selvfølgelig ikke si noe om når hun trodde det ble fødsel, men hun sa såpass at hun ville blitt overrasket om jeg kom på overtidskontroll.
Heldigvis roet ting seg, og magetrollet ble værende en stund til. Termin var 4. oktober, men jeg var overbevist om at det kom til å bli en septemberbaby. Kjønnet visste vi heller ikke, til stor frustrasjon for alle rundt oss!
Vannet går
Mandag 28. september klokken 17:30 la jeg meg på sofaen for å ta en blund, da det kjentes ut som en vannbalong sprakk mellom bena mine. Jeg kom meg akkurat på toalettet før første rien kom. Så der satt jeg, hjemme alene, uten telefon, med omtrent konstante rier. Jeg kunne jo ikke forlate toalettet og søle til huset … Etter cirka 30 minutter kom min kjære hjem, og jeg satt fortsatt på doskåla. Han fikk hentet en telefon, og jormoren ba oss komme med én gang.
Klokken 18:30 var vi på sykehuset, og jeg hadde da bare cirka 4 cm åpning, og kunne ikke forstå noen ting. Mannen gliste og mente at da måtte jeg be om epidrural.
Jeg ble fulgt inn på en fødestue, og jordmor tappet i badekar. Jeg la meg i sengen, og da startet den siste rien, den som knapt gikk over.
