Faser i fødselen

Overgangsstadiet

Tidsrommet fra mormunnen er sju-åtte cm og frem til den er fullt åpen (utslettet, 10 centimeter åpen) kalles gjerne for overgangsstadiet. Dette er ofte den tøffeste delen av fødselen, men heldigvis også den korteste – husk det!

Mange fødende opplever vansker med å finne en god stilling på dette tidspunktet, og har sterk bevegelsestrang. Riene kommer ofte, og er kraftige. Ofte vil den fødende gi uttrykk for at hun ikke orker mer, og vil ha hjelp til å avslutte fødselen. Mange ber også om mer smertelindring. Mange opplever også trykketrang, selv om det ikke er full åpning. Du kan da bli bedt om å puste deg gjennom. Faren ved å trykke for tidlig er at du trykker på en kant som kan hovne opp. Så lytt til jordmors råd.

I denne fasen trengs det ekstra mye oppmuntring fra ledsager. Det kan også være på sin plass med litt påfyll av energi (mat/drikke) hvis du orker det. Jordmor er til stede hele tiden, og hjelper deg gjennom hver ri.

Når du forbereder deg til fødselen og leser dette, kan det være lurt å tenke gjennom følgende: Hva pleier – eller ønsker – du selv å gjøre når alle krefter føles oppbrukt, og du likevel må hente frem reservene? Ha tro på at dette er normalt, at det skal gå bra, og at det snart er over. Målet er i sikte!

Frigjøringsfasen (utdrivningsfasen)

Barnet fødes
Denne fasen varer fra mormunnen er utslettet (10 centimeter åpen), og frem til barnet er født. Når barnet skal videre nedover i fødselskanalen, velger det minste motstands vei. Det innebærer at barnets hode og kropp må rotere, og vevet i skjeden og bekkenbunnen utvides.

Den første delen, den passive varer fra du har full åpning, til barnets hode står på bekkenbunnen. Selv om mormunnen er utslettet, tar det gjerne litt tid (og rier) før barnets hode (eller sete) har kommet ned til åpningen. Dette tar lenger tid hos førstegangsfødende, siden fødselskanalen ikke har vært utvidet før. Riene kan variere en del, og det kan være lange pauser. Kanskje er dette naturens måte å gi mor og barn anledning til å samle krefter til den siste innspurten? Bare slapp av – riene kommer snart tilbake.

Det kan være vanskelig å la være å følge trangen til å trykke. Jordmor ber deg kanskje om å vente med å trykke av full kraft, slik at du unngår å slite deg ut for tidlig, og at vevet i bekkenbunnen hovner opp. Noen kvinner småtrykker litt, og kan føle noe lindring av dette.

Den andre delen, den aktive fasen, begynner når barnets hode (eller sete) har nådd åpningen og presser mot mors endetarm. Den fødende opplever en sterkt trykketrang, som om de skulle ha avføring. På dette tidspunktet vil du ikke klare å la være å trykke, for riene tvinger deg til å skyve ut barnet. Denne drahjelpen er uvurderlig.

Smertene oppleves annerledes i denne fasen av fødselen. Det er et enormt strekk i vevet, og det kan oppleves som om hele fødselskanalen holder på å revne. Samtidig opplever mange en lettelse over å endelig aktivt kunne bidra til en avslutning.

Det er svært viktig å lytte til jordmor, slik at dere samarbeider godt. På den måten kan dere få en effektiv utnyttelse av både riene og dine egne krefter. Selv om du bare ønsker å bli fortest mulig ferdig, er det best at hodet kommer sakte ut for å unngå store rifter. Når hodet er født, må man ofte vente på neste ri før skuldrene roterer og resten av kroppen fødes.

Etterbyrdsfasen

Når barnet er født, starter etterbyrdsfasen. Dette er en voldsom omstillingsprosess. Fra å ligge godt beskyttet i livmoren, skal barnet begynne å puste selv. De første par minuttene er barnet dobbelt sikret ved at navlesnoren fortsatt sørger for næring og surstoff til barnet. Det er viktig at denne ikke klemmes av før barnet puster selv. Mens man venter overføres også rundt 100 ml blod fra morkaken til barnet – rikt på jern og stamceller. Når navlesnoren har sluttet å pulsere, og er hvit og slapp, kan den klippes. Barnet kan ligge på mors bryst mens man venter. Er barnet slapt og medtatt, eller født for tidlig, kan det være lurt å la barnet ligge lavere enn morkaken, slik at blodoverføringen går fortere.

Når morkaken er ferdig med jobben, kommer det en eller to kraftige sammetrekninger (etterrier) som bidrar til å støte den ut. Sammen med den kommer også hinner og navlesnor. Jordmor sjekker at morkaken er løs, og holder lett i navle-snoren samtidig som du presser. Morkaken fødes vanligvis i løpet av de første 10 minuttene etter at barnet har kommet til verden. Noen ganger tar det lenger tid, og en sjelden gang må morkaken fjernes på operasjonsstuen i lett narkose. Ved rikelig blødning gis medikamenter for å få morkaken ut raskere. Si ifra om du har hatt problemer med å få ut morkaken ved tidligere fødsler.

Etterrier
Når morkaken løsner fra livmoren, blir blodkarene som forsynte den stengt av. Da trekker livmoren seg sammen og står konstant sammentrukket. Dette er helt nødvendig. Sammentrekningene kalles etterrier og kjennes som knip i magen. Ofte kjenner flergangsfødende dette mer enn førstegangsfødende. Livmoren veide cirka 1000 gram da du fødte, og kan kjennes i høyde med navlen din. Nå skal den tilbake til sin opprinnelige størrelse på cirka 60–70 gram. De samme hormonene som driver melken ut av brystet, virker også på livmormuskelen. Barnets suging stimulerer denne hormonproduksjonen, og av den grunn kjennes etterriene best når barnet dier.

Renselsen, den blodige utfloden, kan være rikelig de første dagene. Hele “såret” i livmorslimhinnen som morkaken var festet til, skal gro. Mengden av renselse er individuell. De første tre-fire dagene er den vanligvis større enn ved en rikelig menstruasjonsblødning, deretter avtar den. Renselsen lukter som menstruasjon.

Teksten er hentet fra Fødselsboken.