Hun trodde ikke de kunne få barn – hadde gått i fem år uten prevensjon – og slått seg til ro med det. Da hun ble gravid, begynte følelsene og tankene å kverne i hodet – dag og natt.
– Det hele startet den natten jeg fikk en positiv graviditetstest. Jeg var glad, redd, usikker, fornøyd og alle følelsene man egentlig kan ha, men innerst inne var jeg mer redd for alt enn glad. Jeg var redd for at jeg ikke skulle klare oppgaven med å bære fram, føde og oppforstre et barn! Jeg kan ærlig innrømme at jeg i begynnelsen var så redd at jeg vurderte abort. Men jeg slo meg til ro med at jeg og den lille i magen skulle starte på noe helt nytt sammen – vi to!
Bare noen få visste hva hun slet med
Ukene gikk og Renathe slet med ”en ufattelig kvalme”, hun var redd og om nettene lå hun i fosterstilling. Svettet, frøs, skalv og gråt. Hun følte hun ikke fikk styring på tankene sine. Renathe var med i terminklubb på Babyverdens diskusjonsforum, og da de magiske 12 ukene var passert, skulle de jo egentlig juble hele gjengen. Men for Renathe ble det hele mer reelt og hun begynte å grue seg til å føde.
– Hvorfor gleder de seg?
– Jeg var mye inne på ”mai 2009”, og det var en herlig gjeng med jenter. Ukene gikk og jeg ville bare glemme at jeg var redd, så jeg deltok som alle andre, og skrev at jeg gledet meg og at alt var i skjønneste orden. Jeg nevnte ALDRI noe til noen om at jeg var redd, ikke en gang lege eller jordmor! Jeg var sterk og skulle selvfølgelig takle og klare dette helt selv!
Da terminklubben nærmet seg 30 uker, begynte jentene på mai 2009 å gjøre seg klare for å føde. Renathe var ikke klar i det hele tatt.
– Jeg kjente det knyttet seg i magen. Hvorfor gleder de seg? Og hvorfor gleder ikke jeg meg? Tenkte jeg. Så fortalte jeg jordmoren min for første gang om redselen for å føde.
Jordmoren tok Renathe på alvor og gjorde det beste hun kunne for å forklare Renathe om fødselen slik at hun skulle føle seg tryggere på at hun ville bli ivaretatt på best mulig måte.
– Jeg var rolig når jeg gikk ut, men allikevel veldig redd inni meg. Jeg snakket med samboeren min om det, og han skjønte hvor redd jeg virkelig var!
Det begynte å nærme seg …
I uke 36 ble hun sendt på ekstra ultralyd med mistanke om at barnet lå i seteleie. Antagelsen stemte, og en uke senere var hun tilbake for å prøve å få snudd ungen.
– Jeg kjente det strammet seg i magen, og jeg var redd for at det kunne sette i gang ting og at jeg den dagen eller neste dag gikk i fødsel! Det var etter dette det verste begynte – jeg skjønte nå hvor nærme jeg var mållinjen!
– Vi ble enige om at jeg skulle skrive et fødebrev og ta med meg når fødselen var i gang. Men hva skulle jeg skrive? Når noen spurte meg om jeg var klar for å få ut lillemor, svarte jeg bare «Jada», og smilte og lot som ingenting. Men sannheten var at jeg ikke var klar, jeg var livredd. Jeg var redd for smertene, redd for hvordan det var, redd for hvor lenge fødselen ville vare, redd for hvordan kroppen min ville ta det, redd for hvordan JEG tok det, redd for når det startet, redd for klipping, revning, at noe var galt, ja jeg var redd for ALT, og ikke klar for noe fødsel! Keisersnitt var ikke noen bedre utvei i det hele tatt, så hvis noen nevnte det, var jeg fortsatt like redd! I terminklubben var det nå flere som hadde født, og Renathe forsto at fødselen kunne egentlig skje når som helst. Da kontaktet hun jordmoren igjen.
Renathe tar kontakt med føden – flere ganger
Renathe fant ut at hun ville ta kontakt med føden. Over telefon snakket hun med flere jordmødre, og de beroliget henne ganske bra, synes hun.
– De sa at det var helt normalt å føle det slik. Jeg hadde en telefon til dem cirka hver tredje dag fra uke 38-39, og i uke 40 fikk jeg snakke med en jordmor som gjerne ville ha meg ned dit.
Renathe tok med seg fødebrevet hun hadde skrevet og dro inn på føden, sammen med samboeren sin og mamma. De ble godt tatt i mot.
Det var nå jeg følte jeg ble tatt på alvor!
– De tok imot meg med åpne armer, snakket med meg, og de sa selv at de så på hele meg at jeg var livredd! Jeg fikk sitte på et føderom, og vi gikk gjennom hva de kunne gjøre, hva de kunne hjelpe med, og de ville gjerne lese fødebrevet mitt. Det var nå jeg følte jeg ble tatt på alvor!
Mer eller mindre klar for å føde … eller kanskje ikke helt?
De leste det og tok kopier, slik at alle fødeplassene på sykehuset skulle ha det, hvis jeg glemte det. De gikk igjennom hvordan ting foregikk på de forskjellige avdelingene og beroliget Renathe. Hun fikk velge å føde på den avdelingen, siden hun kjente seg trygg her. Etterpå fikk hun også tilbud om akupunktur, siden hun var så anspent i kroppen etter utallige netter uten søvn. Renathe takket ja under forutsetning at de ikke satte nåler som ville sette i gang fødselen! Hun sovnet tvert med nålene!
– Da jeg dro derfra, var jeg mer eller mindre klar, takket være to imøtekommende og hjelpsomme jordmødre! Nå var det bare å takle det samme hjemme. Jeg fikk privatnummeret til min egen jordmor som jeg kunne ringe eller sende melding til når som helst. Men hvem vil sende eller ringe til noen midt på natten fordi de er redde? Da var det mamma som fikk de telefonene og hun har vært en enorm støtte for meg gjennom hele svangerskapet! Samboeren min var der når jeg trengte han og gjorde alt han kunne for å få meg til å slappe av.
Fødselen nærmer seg og Renathe er fortsatt redd.
– Jeg var så redd for fødselen, at jeg ville ikke sove på natten, fordi jeg hadde lest at de fleste fødsler setter i gang på natten. Jeg ville ikke bevege meg for mye fordi det kunne sette i gang, hadde jeg lest. Jeg ville ikke røre sterk mat, ikke kanel, lakris og i alle fall ikke noe som het sex! Alle disse tingene skrev jo jentene på mai 2009 om, og det er første gang jeg har følt meg alene på et forum. Alle var så klare og prøvde det ene etter det andre, mens jeg satt rolig og hadde nummeret til jordmoren min på hastetrykk på telefonen hvis jeg skulle få behovet for å snakke!
Renathe går på overtid og ni dager over terminen er det overtidskontroll.
Overtidskontrollen blir ikke en god opplevelse for Renathe
– Nå var jeg på overtid. Legene og jordmødrene trodde jeg faktisk klarte å stoppe fødselen litt selv. Hver kveld/natt lå jeg i badekaret kanskje klarte jeg å sove i en halvtimes tid. Jeg fikk satt opp time til overtidskontroll 15.mai, jeg hadde termin 6.mai! Jeg var såå redd den 14., fordi jeg tenkte bare på at de kanskje satte i gang fødselen denne dagen.
– Jeg kom inn og ble tatt i mot av en overlege. Han var brå og lite hyggelig syntes jeg. Sa ikke ett eneste ord under ultralyden, bare tittet på skjermen og rynket pannen! Jeg spurte om alt var bra, og han bare nikket! Han sa han måtte sjekke meg nedentil: «Nei nei neiiii». Tårene mine presset på. Dette kunne jo også irritere livmorhalsen til å sette igang en fødsel. Jeg ba han være forsiktig. Han spurte om han skulle hjelpe til med å få mer åpning. Jeg knakk sammen i gråt og sa nei!
Fødselen går veldig fint!
Renathe tok på seg klærne, gråt og gikk ut igjen. Hun ville hjem. Hjem og sove og ikke våkne igjen.
På kvelden begynner imidlertid ting å skje …
Kvart på sju neste morgen er de på sykehuset og Renathe får konstatert at hun har 4 cm åpning. De blir møtt av en jordmor som Renathe oppfatter som ”brå” og de ber om en annen. Det får de, og bare 40 minutter senere har hun 10 cm åpning.
– Ni minutter senere kom jenta vår ut! Alt jeg klarte å si var ”Jeg klarte det … Jeg klarte det!!”
Renathes råd til andre i samme situasjon:
Renathe vet at hun ikke er alene om å ha opplevd sterk fødselsangst. Hun vil gjerne gi andre noen støttende ord:
– Det dummeste du kan gjøre er å holde det for deg selv, for det går ikke over. Jordmødre og leger kan faktisk hjelpe deg, sette opp en plan så langt dette lar seg gjøre og du kan få trøst når du trenger det! Ingen jenter/damer skal måtte trenge å gå igjennom et svangerskap og være så redde! DU ER IKKE ALENE!
Selv om du føler at du er det, så er det mange andre rundt deg som har vært igjennom det samme, og er igjennom det samme, men føler det er unormalt å snakke om! Ikke vær redd for å snakke med noen, enten det er naboen din, søsteren din eller en lege! Det er så viktig for at du skal klare å slappe av og gå inn i den siste delen av svangerskapet med noe annet enn bare frykt! Jeg sier ikke at jeg ble kurert, men jeg angrer på at jeg ikke snakket med noen om dette før – ja, at jeg ikke fikk hjelp før!
– Hvordan ser du på en eventuell ny fødsel?
– Jeg er ikke klar for en ny fødsel ennå, for nå er jeg redd for at jeg skal bli like redd som jeg var! Men jeg er mer klar nå som jeg vet hvor mange som KAN hjelpe meg!
—
Renathe har lagt ut en video på Youtube med bilder fra tiden etter fødselen.
