Ringer føden
Cirka klokken 19 bestemmer jeg meg for å ringe føden. Jeg forteller jeg har ligget med kynnere og sammentrekninger i magen i snart to døgn. Babyen i magen min har heller ikke beveget seg noe. De ber meg komme inn for en kontroll. Rundt klokken 20 blir det tatt første CTG på meg. Først da kom det noen bevegelser. Etter cirka en halvtime med CTG kommer en jordmor inn og sier jeg skal bli lagt inn på et rom med en ny CTG måling, fordi de ikke var helt fornøyd med den de hadde nettop tatt. Det ble tatt ny CTG.
Jordmoren som da var der hadde planer om å skru av CTGen, men hun lot den stå på litt til så hun fikk laget noe mat til meg. Idet hun var ute sank plutselig pulsen til min lille i magen i ett sekund. Den var nesten på det røde feltet. Jeg måtte spise en brødskive med naugatti og drikke all væsken som jordmor kom med. Jeg kjente noen spark av og til. Vi så nå fall på pulsen cirka én gang i timen. Jeg spiste enda mer mat og ante ingen fred og fare. Ny jordmor kom inn da der ble vaktskifte og fikk meg til å føle meg veldig rolig da hun virket som ingenting var galt, og sa vi tar ny CTG når jeg er ferdig å spise. På denne CTG'en så vi flere fall etter hverandre.
Blir dramatisk
Pulsen stoppet plutselig. Den sank fra 155 ned til 74. Jeg hadde bedt de ha på lyden så jeg kunne høre om det faktisk var pulsen hennes. Det var veldig ubehagelig å høre det synke mer og mer, og plutselig øke opp igjen. Jordmor kommer inn i rommet, skrur på lyset, holder det festet jeg har på magen som skal måle pulsen hennes hardt inntil magen min. Pulsen synker igjen, denne gangen fra 150-160 til nærmere 50.
Hun drar i den røde snoren, og før jeg rekker å reagere er det nå rundt 5-6 inne på rommet. De begynner å diskutere hva de skal gjøre og jeg skjønner dette er mer alvorlig enn jeg trodde. Jeg får ringt kjæresten min og han drar hjemmefra med en gang. De setter veneflon i hånden min og bestemmer for å ta vannet mitt. Det er blod fra hånden, og jeg føler jeg ligger i sengen med fullt av fostervann.
Livredd for at noe skal gå galt
Jeg får panikk. Jeg blir kvalm, hele kroppen rister i sjokk. Jeg skjønner ikke helt hva som skjer og klarer ikke å tenke annet på at jeg skal ha babyen min med meg hjem når jeg drar herfra. Jordmoren ville det skulle gå fortere, og virket som hun var nervøs for hva som skulle skje og hvordan dette ville gå. Legene ville konsentrere seg om hva som skjedde der og da. Kjæresten min kommer og sitter ved min side hele tiden. Jeg fikk rier med 1-3 min mellomrom og de ble kraftigere. Han holder hånden min og skryter masse av meg, han hjelper meg drikke og trøster meg.
Da jeg hadde 3 cm åpning så skulle jeg få epidural. Jeg måtte sitte helt stille, noe som var veldig vanskelig ettersom riene kom så hyppig og jordmor som jeg måtte lene hodet mot, snudde seg ofte mot CTG'en for å passe på pulsen til babyen min. Jeg fikk blodtrykksfall og hjertet hennes stoppet helt. De måtte avbryte epiduralen og jeg måtte legge meg rett ned igjen. Jordmor hjalp meg mye til å puste og prøve å slappe av. Etter noen kjappe minutter prøvde vi igjen. Denne gangen fikk vi endelig til. Den fungerte rask og jeg følte meg lammet i bena.
Keisersnitt. Nå!
Klokken var nå rundt 02, og jeg var så trøtt. Jeg snakket om hvor deilig det var å endelig kunne slappe helt av. Moren min kom, og kjæresten måtte ta seg litt luft så de byttet plass. Moren min snakket litt med meg, og så etterhvert mer og mer bekymret ut. Legene hadde nå også snudd CTG'en fra oss så vi ikke skulle se hva målene sa.
Etter en liten stund kommer legene løpene inn i rommet. "Babyen din har det ikke bra. Vi må ta keisersnitt nå" sier legen. Jeg knekker sammen. Skjønner ikke hva som skjer. Jeg går fra å være trøtt og sliten, til å gå i full panikk igjen. Hva skjer med babyen min? Kommer babyen min til å overleve? Kommer jeg til å overleve dette?
Hjertelyden blir borte
Imens de triller meg ut ser jeg på CTGen at pulsen hennes hadde stoppet. Den hadde hele 4 fall etter hverandre. Vi ringte kjæresten min, og han slutter seg tilbake. Jeg husker lite av hva som skjedde i mellomtiden utenom frykten og alle følelsene mine. Jeg kastet opp, og hele kroppen ristet igjen. Kjæresten min var kledd i en grønn drakt og prøvde å trøste meg. Jeg husker jeg syntes synd på han som måtte se meg sånn. Han visste heller ikke hvordan det ville gå med babyen vår.
Klokken 04:41 var hun ute. Jeg husker å ha sett rundt meg da hun var ute. Men hverken kjæresten min, eller min lille jente var å se. De hadde løpt ut med henne. Kjæresten min hadde spurt om å være med meg eller henne, jeg hadde svart henne. Noe jeg ikke husker selv han spurte om eller jeg svare på.
Lever hun?
Jeg klarer ikke å stoppe å gråte. Hvor er lille jenta mi? Lever hun i det hele tatt? Jeg spør og spør og tiden virket som en evighet.
"Babyen din har det nå bra, du vil snart få se henne". Disse ordene må være det fineste jeg noen gang har hørt.
Jeg hadde fremdeles ganske dødsangst, men hun var alt jeg tenkte på. De kom inn med henne, og hun var helt lilla på hendene. Hele fire ganger var navlesnoren surret rundt halsen hennes. Jeg kjente med én gang på samvittigheten. Hva hadde skjedd om jeg ikke hadde ringt? Hva hadde skjedd hvis jeg ventet noen timer lengre med å kontakte føden? Hun hadde grepet rundt fingeren min, men de måtte ta henne ut igjen. Det var det tøffeste av alt. Første møtet varte så kort, og så måtte de ta henne fra meg igjen.
En tøff start
Jeg kom inn på operasjonsstuen og fikk endelig møte henne igjen og amme for første gang. Bare synd jeg husker så lite av den tiden. Etter nesten halve dagen på operasjonsstuen, kunne jeg bli lagt inn på barsel.
Tiden der og utover husker jeg mye bedre. Mye smerter i såret men også endelig mye mer nærkontakt med lille babyen min. Hun sover på brystet mitt lenge og jeg kunne endelig holde henne så lenge jeg ville. Jeg fikk mye skryt av jordmødrene der hvor fort alt gikk på plass. Hvor godt det var å se oss ha det bra og ikke minst – hvor fornøyd lille babyen min var nå. Etter 4 dager kunne vi endelig dra hjem.
Vår lille Mia er nå en frisk og nydelig liten jente på en måned! (født 05/10/2015)
