Lykkelig – og livreddTre år senere sto jeg med et positivt test i hånden, var overlykkelig – men samtidig livredd. Samboer var lenge redd at vi ikke skulle få bevilget snitt den her gangen, og at jeg skulle bli som sist (det var ganske tøft for ham når jeg fikk angst). Selv tenkte jeg «Hva vil jeg egentlig? Kanskje jeg vil prøve å føde vaginalt allikevel? Men snitt var jo så fantastisk?!» og tankene spant i hodet…
Tett oppfølging gjennom hele graviditetenAllerede ved første møtet med jordmor tok vi opp fødsel. Jeg fortalte om hva jeg tenkte på, og hun satte opp time til sykehuset for samtale når vi skulle på OUL (ettersom samboer skulle være med). Det ble mye oppfølging i hele graviditeten, både med jordmor og på sykehuset. Jeg skrev også flere brev, dels for å levere til jordmor på sykehuset, men og for min egen del. Det var godt å få skrive ned følelsene og se dem svart på hvitt... Det komiske med brevene nå i ettertid, er at i det første brevet sto det stort sett bare om hvor redd jeg var for alt og jeg rablet opp alt som kunne gå feil og hvor vondt det skulle gjøre. Et annet brev starter slik: «De siste månedene har virkelig mine tanker snudd seg helt om angående fødsel. Fra å ha vært livredd for det som skal skje til å føle at «det her skal gå bra», ja til og med glede meg litt for å få bevise for meg selv at jeg fikser det her.»
I de siste ukene før termin ble det bestemt at jeg skulle prøve å føde vaginalt med tidlig epidural, og at jeg «når som helst» fikk lov til å avbryte for keisersnitt.
Til sykehus dagen før terminDagen før termin var jeg hos jordmor for siste gang, og hun strippet meg. Da hadde jeg cirka 1 centimeter åpning. Om natten bygde seg riene opp, og på morgenen kom det 1-2 rier per 10 minutt. På grunn av min angst fikk vi komme inn til sykehuset for sjekk. Det var bare 1,5 cm åpning klokken 09, men prinsessen vår hadde høy puls og jeg hadde feber (og GBS, så jeg skulle ha antibiotika intravenøst under fødselen), derfor fikk vi bli igjen allikevel. Klokken 13 hadde jeg fortsatt bare 2 centimeter, så vi ble innstilt på at det her skulle ta tid…
Det ble satt epidural og smertene avtok helt. Det var som i en drøm, presis som man hadde lest om, og jeg var så rolig selv om jeg skulle snart skulle føde. Jeg gledet meg mest til å få møte vår prinsesse.
"Min" jordmor komEtter vaktskiftet fikk vi en trivelig overraskelse når «min» jordmor kom inn og fortalte at hun skulle være med oss om kvelden, jeg og min samboer kunne ikke ha vært mer glad! Selv om hun klokken 17 sjekket åpning og sa at det fortsatt bare var 3 centimeter… Jeg var ikke i aktiv fødsel ennå, så det her kunne fort trekke ut til på natten. Men riene startet å kjennes litt gjennom epiduralen, i hvert fall, og det var 3-4 rier per 10 min, så det begynte å skje noe!
Aktiv fødselKlokken 18.30 sjekket hun åpning på nytt, og kunne nå tøye til 4 centimeter. Endelig var jeg i aktiv fødsel! Men vi var fortsatt inne på at det kom å ta tid, så hun gikk for å hente en kopp te til meg. Mens hun var borte hadde jeg en veldig heftig ri, så jeg fikk sjokk og begynte å gråte. Da hun kom tilbake, satte hun ifra seg teen og tok frem lystgassen. Dette var heretter min beste venn.
AngstanfallJordmor gikk igjen for å sjekke på noen andre, men snart måtte min samboer ringe tilbake henne fordi jeg hadde fått et angstanfall. Jeg lå og slo rundt meg i sengen, og det var ikke mulig å få kontakt med meg. Da jeg «kom tilbake» husker jeg at det første jeg hørte var en cd-skive som sto og hakket (det var pulsen på babyen), og det var noe som hørtes ut som et galt esel i rommet (det var mine forsøk på å puste). Så snart jeg klarte å snakke igjen, hulket jeg frem at «Det her går ikke til 10 centimeter, jeg må ha snitt nå!»
Jordmor så litt nervøst på meg, og sa at hun ville sjekke noe først. Da hun sa at det var 6 centimeter åpning fikk jeg nesten hakeslepp. Det var 2 centimeter på en halvtime! Da hun etterpå sa «Det her kommer til å gå fort», følte jeg at det var det jeg trengte å høre for å fortsette. Det gjorde fortsatt veldig vondt, men jeg brukte lystgassen flittig og stønnet inn i masken når det ble for mye.
Ble heiet framMin samboer var vanvittig flink på å heie meg fram, men etter noe som føltes som en evighet, måtte jeg si til jordmor «Nå klarer jeg snart ikke mer». Det var egentlig bare 15 minutter, men hun sjekket åpningen allikevel, og nå var det hele 8 centimeter! Herregud så gira jeg ble! Jeg tenkte; «Snart kommer hun! Og jeg klarer det! Bare lite til nå!»
Det gikk en stund til, og jeg kjente en par ganger at jeg var «på vei bort» til nytt anfall, men jeg var rask med å si til jordmor at «Nå kommer den der lyden igjen», og da fikk hun meg til å puste rolig gjennom rien. Jeg vet og at hun ga meg ekstra epidural fordi jeg hadde så vondt, jeg tror hun kalte det for stjerneskudd. Men egentlig husker jeg ikke så mye detaljer, jeg tror det mest var vondt. Jordmor sjekket i hvert fall åpningen igjen, og da var det 9,5 centimeter. Hun lot hånden sto i gjennom neste ri for å få bort den siste kanten, og helt ærlig så tror jeg det var det vondeste under hele fødselen… Jeg tar heller 10 vanlige rier enn DEN rien en gang til, uten tvil!
Jeg kunne presseMen nå var det i hvert fall på tide for å presse! Bare 1 time etter vi fikk vite at det var 4 cm! For en lykke! Dessverre stanget prinsessen vår i min urinblære som hadde blitt full på grunn av alt dryppet jeg hadde fått under fødselen, men så snart de fikk tømt den, lå hun endelig i fanget mitt. 3900 gram og 52 centimeter ren og skjær lykke. Og på termindagen!
For en mestringsfølelse!Det var fantastisk å være med på snittet til storebror, men det slår ikke mestringsfølelsen jeg fikk da lillesøster var ute! Ikke med all den angsten jeg hadde i forkant. Skulle det noensinne bli en tredje gang, så vil jeg definitivt gå for å føde vaginalt – selv om jeg faktisk føler at smertene og problemene etterpå var verre den her gangen enn med keisersnittet. (Det hører vel og til historien at jeg revnet en hel det og fikk et hematom, så det tok noen måneder før jeg følte meg helt bra igjen.)
Uansett er jeg ufattelig stolt over at jeg klarte det, og jeg er imponert over hvor super samboer var å ha med under fødselen. Jeg sa det til både ham og jordmor etterpå, jeg takket dem gang på gang fordi de var så flinke.
Og tekoppen som jordmor hadde hentet til meg? Den sto fortsatt der på bordet, urørt.
Fire måneder gammel.
Les flere fødselshistorier her.
