Mindre liv i magen
En dag i uke 33 kjente jeg at det var merkbart mindre liv i magen. Det var bevegelser, men de var svake, og babyen virket slapp. Etter å ha telt spark, drukket kaldt og dultet i magen en stund, så ringte vi fødeavdelingen – og de ønsket oss inn på kontroll. Da jeg kom inn til kontroll reagerte de på hevelsene mine og målte blodtrykket. Dette lå på 145/104, og jeg ble umiddelbart lagt inn som pasient.
CTG var heldigvis normal, men med tanke på fosterveksten, ønsket de å ta flere ultralyder. Ultralyd viste en liten jente som ikke lengre vokste. Veksten stanset totalt i uke 29, og hun lå nå -30 prosent på kurven. Morkaka viste så vidt gjennomstrømninger. Jeg ble satt på blodtrykkssenkende medisiner og diagnosert med preeklampsi (svangerskapsforgiftning). Etter 3 døgn på føden ble jeg skrevet ut igjen, med en moderat preeklampsi og informasjon rundt dette.
Hyppige kontroller
Vi bor i nærheten av sykehuset, og det føltes trygt å være hjemme. Hvile og ro kunne jeg få til der også. Beskjeden var å ringe ved økte ødemer, økt hodepine og kvalme. Det skulle jeg få til. I tillegg skulle blodtrykk og urin sjekkes to ganger i uken. Det ble satt opp ny ultralyd til uken etter. Selv om datteren min var liten og morkaka var dårlig, så viste hun tydelige tegn på å ha det bra i magen. De ønsket derfor å holde henne der så lenge som mulig. Men vi fikk også informasjon om prematur fødsel – om det var slik det kom til å gå.
Fikk skjelvinger
Jeg ble skrevet ut en onsdag, og satt opp en kontrolltime hos jordmor mandagen etter. Gjennom helgen ble jeg så vanvittig skjelven og urolig i beina. Jeg trodde dette var fordi jeg var utmattet, og forsøkte å roe helt ned og ikke gjøre noe som helst. Jeg hadde en telefon til føden også, fordi føttene mine svellet enda mer, men vi ble enige om at jeg skulle legge beina høyt for å se om det hjalp. Aldri tenkte jeg på å nevne skjelvingene. Søndagen ristet de skikkelig et par ganger, før det roet ned. Men uvitende så tenkte jeg over hodet ikke at dette kunne ha med svangerskapet å gjøre. Jeg kastet opp et par ganger på kvelden, men valgte å sove noen timer før jeg skulle til jordmor morgenen etter.
Til føden – så fort som mulig
Samme morgen som jeg skulle til jordmor våknet jeg med vondt i kjeven. Jeg så meg i speilet, og forstod at her hadde det kommet mye vann i løpet av helgen. Til og med korsryggen min var full av vann. Da jeg kom ned til jordmor tok hun urinprøven min, testet den, og så på den. Jeg så at hun så på den flere ganger. Proteinene hadde økt. Vekta viste 7 kilo opp på fire dager. Nevnte at jeg har kastet opp litt, og deretter målte hun blodtrykk. 169/107. For første gang så jeg at min rolige jordmor slet med å beherske seg. Hun ble rett og slett stresset, og informerte meg om at hun måtte ringe til føden igjen. De ville ha meg rett inn, så fort som mulig.
Vi hastet til føden, og ble møtt på et kontrollrom av overlege og sykepleier. De ville starte med ultralyd, så jeg satte meg i stolen mens sykepleieren på ny skrev meg inn. Snart skulle jeg finne ut at skjelvingene jeg hadde hatt absolutt ikke var så uskyldige som jeg trodde. Under ultralyden merket jeg uroen. Beina begynte å sitre, og etter hvert ristet jeg som et aspeløv fra livet og ned. Kraftigere enn dagen før også, så jeg ble litt overrasket.
Ble stadig dårligere
Legen tok vekk apparatet og sjekket refleksene mine. Jeg fattet ingenting på dette tidspunkt, men de begynte å få en sterk mistanke. De ringte på en jordmor og ba føden gjøre klar et rom. Jeg fikk tredd en veneflon i hånda, og ble informert om at jeg var alvorlig dårlig og måtte opp til behandling med en eneste gang. Jeg måtte legges på magnesium til de fikk kartlagt hvor ille det var. Og det var nok i grevens tid, for jeg ble dårlige og dårligere på den korte stunden jeg lå der. Kastet opp og svimlet, og jeg fikk nå kraftige anfall med sitringer. De konkluderer med å få meg ned til intensiv overvåkning mens de vurderte.
På intensivavdelingen ble jeg møtt av anesti. Fortsatt ganske uvitende, men jeg reagerte på de utallige legene som var der og slo på alle refleksene mine. Kloniske sa de. Veneflon etter veneflon ble satt. De la inn en slange i hovedpulsåren min, slik at de kunne se blodtrykket mitt på en skjerm. Jeg fikk elektroder på brystkassa, de ville ha full kontroll på kroppen min. Jeg hadde så livlige reflekser, og så kraftige anfall med sitringer, at jeg nå ble diagnosert med truende eklampsi og var en kritisk pasient.
Blodprøvesvarene kom tilbake. Blodplatene var lave, og urinsyra i blodet slo ut høyt. Kroppen min var i ferd med å kræsje og de måtte handle. Jeg ble trillet inn til et akutt keisersnitt. Livredd, dødssyk og forvirret fikk jeg dempet krampene på vei inn. Narkose var lite aktuelt, de ville ha kontroll. De var redde jeg skulle gå i full eklampsi, det forsto jeg også. Og da var det ikke sikkert det var noen vei tilbake.
Hentet ut jenta
Datteren min ble hentet ut i uke 34 – med et skrik. Ikke unaturlig, men så liten som hun var, så var det ingen selvfølge. Hastet ut til barnelege og sykepleiere mens jeg fortsatt lå på bordet og ble operert. Jeg fikk ikke luft! Jeg fikk fullstendig panikk. Jeg fikk ikke puste, og begynte å brekke meg. Overvåkningen pep, og anesti hastet til med medisiner og oksygen. Det var "bare" et blodtrykksfall, og de fikk snudd det raskt. Jeg hadde en blødning på 1000 ml som satt kroppen litt ut av spill, men det gikk fint. Allikevel uhyre ekkelt når man ligger der i halvsvime på grunn av sykdom. Etter operasjonen ble jeg lagt tilbake på intensivbehandling, og magnesiumdrypp for å forsøke å snu det hele og få kroppen til å bli bra fremfor å svikte. Det skulle enda bli noen tøffe dager.
Intensiv overvåkning
Jeg ble liggende på intensivovervåkning i 4 dager før de anså meg stabil nok til å være pasient på føden. Jeg husker så og si ingenting fra dette, så minnene mine får jeg ikke delt da jeg ikke var til stede. Men informasjonen har jeg jo. Og bildene. I løpet av disse 4 dagene lå jeg koblet til maskiner og drypp, for å kjempe meg igjennom styggdommen. 80 timer på magnesium, oksygen, krampehemmende medisiner, utallige anfall, metningsfall, lungebetennelse, bronkitt, og ekstremt mye medisiner.
Jeg ble trillet til CT-scan da de mistenkte blodpropp på lungene. Heldigvis kunne de ikke finne noe. Hele tiden handlet det om å få kroppen min på rett spor for at jeg ikke skulle gå i full eklampsi, og vi klarte det. Jeg sier vi, for jeg sloss litt jeg også. Men hadde det ikke vært for et våkent helsevesen, så hadde jeg ikke vært her i dag. Og mest sannsynlig ikke datteren min heller, da det er uheldig for fosteret når mor får kramper.
Fjerde dagen fikk jeg bli pasient på føden, med høneovervåkning, som jeg liker å kalle de. Disse søte jordmødrene er flinke de også, og hadde haukeblikk. 6 dager etter fødsel fikk jeg mitt siste anfall på føden. Da var jeg våken nok til å virkelig få det med meg, og det var utrolig ekkelt å miste all kontroll over sin egen kropp. Etter dette var jeg oppadgående, og klar for å jobbe meg på beina så jeg kunne være mamma!
Husker ikke første møtet
For hva med min datter oppi det hele? De våkene stundene mine var det ingenting annet som opptok mine tanker. Det var ubeskrivelig sårt, vondt og vanskelig. MIN kropp ga henne en veldig tøff start på livet. Første gang vi møttes var få timer etter fødsel. Hun var tatt ut av kuvøse, og lagt i varmeseng. Samboer og en jordmor tok henne med til meg, og jeg har bilder av at hun lå på brystet mitt for første gang. Det er bare så vondt at jeg ikke husker det selv...
Imponert av datteren min
Det tok 7 dager før jeg fikk sett henne ordentlig, slik at jeg husker det og har minner fra det. Hun var en tøffing. Uke 34 er ingen sak, er det kanskje lett å tenke, da er de jo forholdsvis store og godt rustet. Godt rustet var hun, men første gang jeg hold henne selv så veide hun 1400 gram. Hun hadde overlevd min sykdom i magen, uten næring siden uke 29. Morkaken var full av blodpropper på min side, og klarte ikke å levere. Det imponerer meg stort. Men hun pustet selv, og viste en enorm styrke. Hun fikk lysbehandling for gulsott, og trengte rett og slett hvile, søvn og mat. Hun fikk sondemåltider i 3 1/2 uke, og etter 4 uker dro vi hjem ammende! Det er jeg stolt av etter alt vi gikk igjennom, for vi ble forberedt på at det ikke var sikkert amming var mulig på grunn av omstendighetene. Ved hjemreise var vi friske begge to, og kunne endelig starte det livet som er meningen at man skal når man får sitt barn til verden.
