Vannet går
I løpet av søndagen fikk jeg tre modningspiller. Og i 21-tiden på kvelden ble jeg sjekket igjen av en jordmor som var relativt tøff. Jeg tenkte ikke noe særlig over det, siden jeg ikke liker slike sjekker uansett. Men klokken to på natten var jeg oppe på do og måtte bytte bind fordi det var så klissete og vått. Jeg tenkte ikke over at det kunne være vannet som hadde gått, for jeg tenkte ikke noe særlig over noe som helst sånn midt på natten.
Klokken 9 på morgenen ble jeg sjekket av en ny jordmor, som konstaterer at vannet mitt har gått, og jeg hadde nå 4 centimeter åpning. Jordmoren kvelden før hadde altså klart å ta vannet med sin røffe sjekk. Så ble det å ligge rett ut fram til fødsel.
Redd det skal bli som med mamma
Mandagen ble det satt inn tre modningspiller til, uten at det skjedde noe som helst. På dette tidspunktet (og flere ganger tidligere) påpekte jeg at mamma også måtte settes i gang, og at hun etter 24 timer måtte ha hastekeisersnitt. Legene og jordmødrene lyttet, men sa at det kom sikkert ikke til å skje med meg, og at jeg ikke trengte å bekymre meg for det. Jeg følte meg ganske hjelpeløs det jeg lå og ikke kom noen vei, hverken fysisk eller med tanke på fødselen. På kvelden ble det litt tårer da det gikk opp for meg at det ikke kom til å skje noe da heller, hvis ikke det startet av seg selv i løpet av natten.
Får høyest mulig drypp
Tirsdags morgen kom, og ingenting hadde skjedd i løpet av natten. Det ble etter hvert bestemt at jeg skille settes på drypp, for nå hadde jeg fått de seks modningspillene de kunne gi, og begynte å bli sliten. Drypp ble satt, og fortsatt skjedde ingenting. Etter 2 1/2 time skrudde de opp dryppet så høyt som mulig, og endelig merket jeg at noe skjedde. Det ble såpass vondt at jeg slet med å snakke, og lukket meg veldig inn i meg selv. Jeg ønsket meg varmeposer, men det glemte jordmoren. Dermed lå jeg der med smerter og lurte på om det kanskje kom til å skje noe mer snart. Jeg ble sjekket igjen, men det hadde ikke skjedd noe nå heller.
Da kjente jeg at jeg begynte å bli motløs, men levde fremdeles i håpet. Jeg hadde jo hørt om andre som plutselig hadde gått i fødsel, så det var jo en liten mulighet.
Vurderer hastekeisersnitt
Etter 5 1/2 timer på drypp ble jeg sjekket igjen, og fortsatt hadde det ikke skjedd noen ting. Da bestemte jordmor seg for å diskutere hastekeisersnitt med legen. Det ble ganske raskt bestemt at det skulle det bli, for jeg hadde ligget så lenge og begynte å bli sliten. Babyen hadde det veldig bra inni magen, så den var de ikke bekymret for. Men mor skal jo også orke fødselen.
Etter at det ble bestemt hastekeisersnitt gikk ting veldig fort. Jeg fikk kjortel, satt kateter og fikk på meg kompresstrømper før jeg egentlig rakk å tenke noe som helst. Jeg begynte å gråte da det gikk opp for meg at jeg slapp narkose og at mannen min fikk være med inn.
Vips så var vi på vei opp til operasjonssalen. Da vi kom opp dit, ble jeg overrasket over hvor mye styr det var der inne. Sju mennesker som ordnet og styrte. Jeg følte meg litt overrumplet over å i det hele tatt skulle operere, men det fikk jeg ikke så mye tid til å tenke over. For nå var det tid for å sette epiduralen. Den hadde jeg gruet meg veldig til, så adrenalinet begynte å pumpe i kroppen med én gang. Heldigvis kom anestesisykepleieren meg til unnsetning, så jeg hadde en å klamre meg til mens jeg prøvde å holde kroppen rolig. Kjente egentlig ikke så altfor mye til epiduralen. Jeg var veldig overrasket over at det ikke var verre enn det var.
Les også:
Epidural
Alt du trenger å vite om keisersnitt
Fødte seks babyer på tre minutter
Babyen blir født
Jeg ble lagt ned og så var operasjonen i gang. Mannen min satt ved siden av meg og snakket rolig til meg. Han var veldig god å ha. Plutselig var babyen vår ute, og mannen min fikk fortelle meg at vi hadde fått en gutt. Jeg klarte ikke å ta det helt innover meg, og bare gråt. Det var veldig mye følelser og tanker etter 56 timer i fødsel. Plutselig var jeg mamma.
Mannen ble med ut på veiing og vasking, og kom tilbake med gutten i armene sine. Vi fikk noen minutter sammen før de plutselig ville ha dem ut av rommet. Da skjønte jeg at noe ikke var helt som det skulle.
Mister mye blod
Stemningen i rommet ble plutselig veldig annerledes, og stemmene mer hissige og alvorlige. Det viste seg at jeg hadde begynt å miste ganske mye blod. To ganger holdt jeg på å besvime, men tanken på å da bli lagt i narkose, gjorde at jeg kjempet imot med alt jeg hadde. Fikk kvalmedempende og ymse annet av medisiner som fikk meg tilbake til normalen begge gangene. Jeg trodde jeg måtte kaste opp, men det er klin umulig liggende på ryggen.
Heldigvis hadde jeg verdens beste anestesilege og -student som holdt humøret oppe hele tiden. De fleipet og stod i så jeg skulle føle meg trygg uten mannen min i rommet.
Etter en stund ble jeg stiftet igjen i all hast fordi epiduralen var på vei ut av kroppen, og jeg hadde mistet nesten tre liter blod.
Må ha blodoverføring
Det ble ringt etter blod fra blodbanken, og noen minutter senere lå jeg på postoperativen med dyne, to oppvarmede helsetepper og blodoverføring. Det er den beste følelsen i verden da jeg var kald helt inn til margen. Jeg sovnet en liten stund, og da jeg våknet fikk jeg endelig se mannen og gutten min igjen.
Gutten var 4,7 kilo og betraktelig større enn de hadde forventet. Morkaken hadde laget et så stort sår at jeg blødde unormalt mye. Dessuten ville ikke livmoren trekke seg sammen, for den hadde jobbet så hardt i 56 timer.
Støkken sitter fortsatt i
Jeg synes i ettertid at det er skummelt at de ikke hørte mer på meg da jeg prøvde å si ifra. Men jeg fikk beskjed av operasjonslegen at dette ikke kommer til å skje med nestemann, og at oppfølgingen da vil bli mye bedre og tettere. De fleste på sykehuset er fantastiske, og vi fikk mye god hjelp på barsel. Men det gjør ikke at fødselen kjennes noe bedre.
Heldigvis har vi fått en helt frisk og fin gutt, og jeg stortrives med å være mamma – i hvert fall mesteparten av tiden.
