«De kommer aldri til å komme ut» tenkte jeg, da jordmor i uke 36 ikke klarte fange opp hele livmorhalsen på ultralyd. «Den er godt over 4 centimeter i hvert fall» sa hun.
Målet vårt var 37 uker, de måtte klare å holde seg inne til da. Men brått ble jeg litt bekymret for at de ville holde seg inne helt til siste slutt. Vi hadde fått dato for igangsettelse i uke 38, og jeg så ikke frem til det. Tanken på å tvinge kroppen i gang virket skummel.
På dagen vi nådde uke 37 endte vi på føden for en kontroll. Jeg følte bevegelsesmønsteret hadde endret seg i løpet av kvelden. Det endte med en overnatting sånn at de fikk observere barna. Klokken 10 dagen etter fikk jeg dra hjem.
Fødselen starter med vannavgang
Vel hjemme rakk jeg å spise frokost før vannet plutselig gikk klokken 10:30. Så 45 minutter etter jeg hadde dratt fra sykehuset, var jeg tilbake. Denne gangen fikk jeg ikke dra før barna var ute. Jordmødrene forklarte meg at det kunne ta noen dager, jeg var jo tross alt førstegangsfødende. I tillegg hadde jeg ingen andre tegn på fødsel.
I 16-tiden begynte det å gjøre vondt å sitte. Jeg måte avbryte CTG-målingen da jeg følte jeg satt på nåler. Rett før klokken 18 sjekket jordmor meg, og det var det kun 2 centimeter åpning og murringer. Jeg fikk beskjed om at fødselen ville settes igang imorgen, hvis ikke det skjedde noe i kveld da. Det virket ikke som så mange hadde troen på det akkurat. Jeg fikk klystér også ble vi overlatt til oss selv litt.
