FødselshistorierKeisersnitthistorierDramatisk og tøff fødsel

Dramatisk og tøff fødsel

Illustrasjonsfoto: iStock
Fødselshistorie: Leserinnsendt 5194 Sist oppdatert 19.02.08
Det hele begynte fredag 4. januar, 10 dager før termin 14. januar. Jeg hadde hatt en jordmor time på formiddagen, der alt virket normalt. Ingen tegn til fødsel enda.

Dro innom butikken på vei hjem og tok livet med ro. Kom hjem i 13-tiden. Hadde akkurat satt fra meg handlevarene da jeg kjente en svak murring nederst i magen. Jeg tenkte ikke mer over det og koplet meg på dataen og Babyverden.

Gikk 15-20 min og jeg fikk en sånn murring til. Sånn fortsatte det utover dagen. Jeg trodde faktisk jeg hadde mageknip og løp til og fra do, men var jo ikke det jeg måtte likevel.

Utover ettermiddagen og kvelden begynte disse murringene å ta seg opp. De ble vondere, og kom med 10-15 min i mellom og varte i 40-50 sek. Da begynte jeg å skjønne at her var det kanskje noe på gang! Nevnte det for samboer som egentlig hadde planer den helgen at han kanskje skulle legge de planene litt på is.

Utover kvelden ble det stadig vondere og når klokka hadde passert midnatt ringte jeg på føden. Fikk beskjed om å vente hjemme en stund. Jeg var førstegangsfødende og verken slimpropp eller vann hadde gått.

Fikk beskjed om å ta paracet og ringe igjen om en time. Det gjorde jeg, ingenting hadde «bedret» seg.. Fikk beskjed om å vente litt til og ringe om enda en time, hvilket jeg gjorde. Dette gjentok seg enda en gang. Begynte å bli vondt nå. Siste gang jeg ringte(kl 03) fikk jeg beskjed om å komme når jeg ville selv.

Vi ventet hjemme til kl. passerte halv 5 den natta/morgenen. Samboer hadde fått seg litt søvn(i motsetning til meg). Var fremme på sykehuset nærmere halv 6,der vi ble mottatt av ei kjempetrivelig jordmor. Hun målte hjertelyden til barnet og kjente på meg(au!). Jeg var moden og fått en liten åpning.

Jeg og samboer ble da plassert på en fødestue med dobbeltseng hvor vi skulle få ligge og prøve å sove litt(lettere sagt enn gjort!!). Jeg fikk petidin for å prøve å slappe av. Der lå vi 2,5 timer før det kom ei ny jordmor og undersøkte meg. Jeg hadde da 3-4 cm åpning og veeldig vondt. Fikk da mulighet til å prøve badekaret, Jeg takket ja til det og satt der en times tid, da var jeg lei. Hadde vooonde rier og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg.

Ble undersøkt igjen og åpning på 6 cm, Fikk tilbud om epidural, men denne jenta er sta og skulle prøve uten.(ante jo ikke hvor vondt det kunne bli). Hang over «prekestolen», senga, samboer, bordet, ja kort sagt alt jeg kunne ta tak i.

Ble undersøkt igjen og da gikk vannet mitt. Det satte jammen meg fart på ting gitt! Guuuri så vondt det var. Da trodde jeg var nær ved å ryke hele meg gitt.

Var da så sliten og hadde så intense rier at jordmor mente jeg måtte ha noe smertelindring. Ettersom jeg hadde takket nei til epidural tidligere ble det da spinal som ble løsningen. Anestesilege ble tilkalt og kom etter det som føltes ut som en evighet. Spinalen ble satt. Svei og var ikke lett å sitte rolig når det nesten ikke var pause mellom riene!!

Da skjedde det noe. Hjerterytmen til barnet falt plutselig og fødselslegen kom og kjente oppi meg. Kjente at ledningene som satt til apparatet som målte hjerterytmen satt godt og det ble beordret hastesnitt i full hast! Jordmor løp med meg(som lå i senga) til heisen og ned på operasjonen. Det øyeblikket kommer jeg aldri til å glemme. Det hersket kaos, alle var stresset og jeg skjønte ingenting. Visste jo ikke om barnet mitt kom til å dø eller hva det her var. Men skjønte jo at noe var riv ruskende galt og lå og gråt på vei til operasjonen. Stakkars samboer måtte stå igjen oppe på fødestuen, fikk jo ikke bli med ned.

Nede på operasjonen ble jeg lagt i full narkose med en gang så jeg husker ikke mer siden alt ble svart..

Våknet på oppvåkningen og fikk beskjed om at jeg hadde fått en frisk og velskapt gutt! Gud så lettet jeg var da. Da kom også samboeren min trillende på den skjønneste gutten jeg har sett, med masse mørkt hår!!

Jeg ble undersøkt litt, fikk satt inn kanyler i hånda, de satte inn kateter og kjørte meg opp på barsel der jeg fikk enerom.

Etter en liten stund kom anestesilegen inn på rommet. Da hadde de funnet ut grunnen til at pulsen til gutten falt slik. Det viste seg at jeg hadde fått feil dose av spinalen. Jeg skulle ha 5 mg og hadde fått 50 mg!! Ti ganger høyere dose enn jeg skulle ha. Da reagerte selvfølgelig babyen. Så det hele var en menneskelig svikt fra sykehusets side. Fikk av en dosering som hadde blitt feilplassert på føden, og anestesilegen hadde heller ikke sjekket før han satte spinalen.

Det ble en dramatisk og tøff fødsel som jeg ikke glemmer med det første, men heldigvis gikk det bra med meg og Sander som gutten heter. Både vi og sykehuset fikk oss en real støkk, og tror nok ikke det kommer til å skje igjen med det første. Men til tross for alt fikk jeg verdens skjønneste gutt!

Les også flere fødselshistorier

Følg babyens utvikling: Last ned Babyverdens app her
Hva synes du om artikkelen? 

Nyeste artikler: