Dabbet avMen det gjorde det jo ikke. Sammentrekningene dabbet av og jeg måtte begynne på tablettene igjen. Utover lørdagen økte «mensmurringene» noe i styrke, men det var fortsatt lite. Rundt klokken 15 ble åpningen sjekket, og jeg husker ikke om det var 0 eller 1 centimeter jordmoren sa! I 23-tiden fikk jeg paracet og sovetablett. Vi ble fortalt at mannen min ikke kunne sove på føden, men på kvelden trillet de inn en ekstra seng, så han fikk sove der likevel – noe som var helt fantastisk!
Neste morgen var sammentrekningene borte, og de kom heller ikke igjen i løpet av dagen. Hele søndagen (og for så vidt lørdagen også) gikk med til å traske rundt omkring på sykehuset og utenfor. Vi trasket og trasket så vanvittig mye disse dagene. De hadde et eget rom med TV hvor vi også satt en del. Det er ikke akkurat lydisolert på føden, så vi fikk også med oss en del fødsler. Til å begynne med freaket jeg litt ut av all skrikingen, men etter hvert hadde jeg helst lyst til å være der selv. Kroppen min var absolutt ikke klar til å føde, og det sa den i fra om!
Satte inn ballongkateterSøndag kveld ble det satt inn et ballongkateter. Jeg husker dette som ganske smertefullt. Heldigvis fikk jeg morfin og sovetablett den natten! Mandag morgen satt ballongkateteret fortsatt i. Jeg ble fortalt at det var veldig forskjellig hvor lenge det satt i, men at hos forrige førstegangsfødende datt den ut etter 3 timer. Hos meg tok det ca 13 timer før det datt ut – til stor jubel på avdelingen.
Da ballongkateteret datt ut hadde jeg cirka 3 cm åpning, og vannet kunne endelig tas! Dette skjedde rundt kl 13 mandag. Da ble det også satt en elektrode på hodet til babyen for å følge med på hjerterytmen. Etter dette ga de kroppen min 3 timer til å sette i gang med riene. Noe den selvfølgelig ikke gjorde – eller det var noen sammentrekninger, men de kom alt for langt ifra hverandre og var for svake. Så da satt de meg på riefremkallende drypp.
Lå i panneinnstillingRiene ble fort veldig sterke og intense, og etter to til tre timer med lystgass fikk jeg epidural. På dette tidspunktet var jeg fullstendig utslitt. Epiduralen hjalp godt og jeg ble liggende i en halvt våken, halv sovende tilstand i noen timer. Men det gikk fortsatt treigt med fødselen. I 20-tiden hadde jeg bare 4 centimeter åpning. Etter hvert fant de ut at hun lå i panneinnstilling. Dette var visstnok såpass sjeldent at flere leger kom inn og skulle kjenne hvordan dette kjentes ut.
Flere kjerringråd ble tatt i bruk for å prøve å få babyen til å endre stilling. Jeg, i min halvt sovende tilstand, måtte stå på hodet med knærne på en krakk, og på alle fire i senga mens jordmor tok et laken rundt magen og slengte meg fra side til side. Mannen har i ettertid sagt at han angret på at han ikke filmet det hele, men turte ikke spørre der og da!
Begynte å snakke om keisersnittKjerringrådene fungerte dessverre ikke, og etter hvert begynte jordmor og lege å snakke om keisersnitt. Både fordi det gikk så sakte (5 centimeter åpning klokken 23) og fordi en pannefødsel krevde en diameter på rundt 13,5 centimeter. Hadde jeg vært andre- eller tredjegangsfødende kunne det gått, men siden jeg var førstegangsfødende kunne det bli verre. De hentet også et ultralydapparat for å se nøyaktig hvordan hun lå i bekkenet, og det så ikke godt ut. De sa det ikke var smertefullt for babyen, men det var ikke kjekt å se hvordan hun lå i klem med nakken bøyd bakover.
I 12-tiden ble det bestemt keisersnitt, noe jeg syntes var en stor lettelse på det tidspunktet! Jeg hadde jo aller helst lyst til å føde vaginalt, men det gikk så treigt fremover og jeg var så ufattelig sliten! I tillegg syntes jeg det var veldig skummelt med disse 13,5 centimeterne.
Av en eller annen grunn ble jeg plutselig veldig nervøs og begynte å skjelve da jeg ble gjort klar til keisersnittet. Jeg spydde underveis bort til operasjonssalen, og da bedøvelsen begynte å fungere fikk jeg helt klaustrofobi. Jeg syntes det var utrolig ekkelt å være våken og lammet. Bedøvelsen skulle være fra rett under brystet og ned, men jeg ble i tillegg veldig tung i nakken og armene. Jeg husker at jeg pustet svært tungt, og at det til tider føltes som om jeg måtte hive etter pusten. I tillegg skalv jeg som et aspeløv under hele operasjonen.
Jenta kom ut – så ble det helt stilleDet gikk veldig fort å få den lille jenta ut av magen. Jeg husker at det kjentes som om de dyttet en del borti magen, og jeg trodde de fortsatt testet at bedøvelsen fungerte da jeg plutselig kjente et press øverst i magen og en av legene sa «Hei, lille venn». Så ble det helt stille. Tiden etter dette er et kaos i hodet mitt. Jeg kunne ikke se det selv, men jeg forstod at flere føyk ut av rommet med jenta vår. Jeg aner ikke hvor lang tid det tok før vi fikk høre noe som helst, men det føltes som en evighet. Det er de verste minuttene jeg noensinne har opplevd.
Den ene lungen hennes kollapsetEtter hvert fikk vi vite at hun trengte hjelp til å puste. Hun hadde hatt fin puls hele veien, hadde åpne øyne og sprellet med armer og ben da hun ble hentet ut av magen, men klarte bare ikke å trekke pusten. De fikk hjulpet henne i gang, men hun hadde fortsatt store problemer med å puste selv. Så hun ble intubert og lagt i respirator. Det skulle vise seg at den ene lungen hennes hadde kollapset, men det var ingen som kunne si noe om når eller hvordan det hadde skjedd.
På grunn av at hun ble lagt i respirator og kuvøse fikk jeg ikke se henne før de trillet henne avgårde til nyfødtintensiven. Jeg ble sydd i sammen og trillet bort på oppvåkningen hvor jeg lå i noen timer. Jeg var så ufattelig trøtt, men kunne samtidig ikke sove før jeg hadde sett henne. Jeg visste hun var i gode hender, men jeg var hele tiden redd for at hun skulle dø før jeg fikk treffe henne.
Endelig fikk jeg se henneI 7-tiden tirsdag morgen ble jeg endelig trillet inn på nyfødtintensiven. Det var helt fantastisk å endelig få se henne! Selv om hun var koblet til masse ledninger, ble jeg på en måte betrygget om at hun hadde det greit og ble tatt vare på. Hun var veldig sløv og neddopet med smertestillende, men idet jeg snakket til henne åpnet hun øynene og kikket på meg. Det var et veldig spesielt øyeblikk.
Selv om jeg nå endelig hadde fått se henne, kunne jeg fortsatt ikke holde henne før hun var av respiratoren. Den trengte hun heldigvis ikke lenge (selv om det føltes som et århundre på det tidspunktet), da lungen hennes ble bra i løpet av en dag. Onsdag ettermiddag ble hun endelig lagt på brystet mitt – 5 dager etter at fødselen ble forsøkt satt i gang!
10 dager på nyfødtintensivenSelv om lungen ble raskt fikset ble hun liggende i totalt 10 dager på nyfødtintensiven før vi fikk dra hjem. Den tøffe starten gjorde at hun var veldig slapp og brukte lang tid på å lære seg å spise. I tillegg var hun liten: 2440 gram og 48 centimeter. Vi vet fortsatt ikke hvorfor hun var liten og slapp eller hvorfor lungen kollapset ved fødsel, men heldigvis har alle testene hun har tatt vært fine.
Går bedre og bedreI dag er hun fortsatt liten, men en frisk og fin baby på 7 måneder. Det er fortsatt ganske sårt at jeg hverken fikk se eller holde henne etter fødselen, usikkerheten rundt om hun var syk eller ikke, og at det tok 10 dager før vi fikk ha henne hos oss – men det går det bedre og bedre. Nå koser vi oss bare i permisjon.
