Ca kl 19.00 søndag satt jeg i telefonen med søsteren min og plutselig kjente det ut som om jeg tisset på meg, jeg tenkte ja, ja, sånn er det når det ligger så mye trykk på blæren. Jeg gikk for å skifte, fikk på meg rene klær og der «tisset» jeg på meg igjen. Da gikk det opp et lys for meg! Jeg fortalte sambo at jeg trodde vannet hadde gått, og han svarte ”tror og tror du må da vite det..?” Vi ble begge to nervøse, spente og syntes det kom så brått på, vi skulle jo på sykehuset for igangsettelse neste dag, ikke NÅ!!!!!
Vi ringte sykehuset og pga lang vei kunne vi komme inn. Vel halvveis til sykehuset begynte jeg å kjenne at det murret i magen og korsryggen. På sykehuset så de at fostervannet var misfarget. Jordmoren sjekket åpningen og tøyde litt selv. Åpningen var da bare 1-2 cm, men jordmor mente at her ble det baby i løpet av natta…..
Vel innlosjert på fødestuen i hver vår sykehusseng skulle jeg og sambo ta natta og vente på at fødselen skulle ta seg opp. Jeg fikk vondere og vondere, men det var noe jordmoren kalte «maserier». Jeg lå hele natten våken med maserier mens sambo sov søtt ved siden av meg.
Klokken 06.30 mandag den 13. begynte det å skje ting. Det kom en annerledes smerte enn maseriene, mer intens og jeg begynte og glede meg til å virkelig sette i gang og endelig få kunne se babyen min.
Men dette skulle vist ta litt tid. Kl 9.00 ca fikk jeg innsprøytet saltvann i ryggen. 4 stikk som skulle ta bort noe av smerten. Dette funket bra i ca 20 min og smerten kunne beskrives som om ryggen holder på og brekke i to! Jeg husker det så godt at jeg tenkte at jeg ikke kunne skjønne at det skulle gjøre så vondt i ryggen, det er jo ikke der ungen skal ut….
Kl 11.00 ca anbefalte jordmoren meg og prøve epidural, slik at jeg kunne få en pause fra smertene, spise og slappe av litt ettersom dette kunne ta sin tid. Jeg hadde da ligget med 3-4 cm åpning siden 06.30.Epiduralen funket som bare det. Jeg spiste litt og spøkte og lo med sambo, vi gledet oss begge to til vi skulle få møtte vesla.
