19 februar 2008, termin var kommet og jeg skulle på kontroll. Vår lille tulle hadde ligget i seteleie stort sett hele svangerskapet men jeg var fast bestemt på at jeg skulle føde vaginalt, for fødsel er noe jeg har sett frem til lenge. Jeg ville oppleve det å føde, og få lagt mitt lille barn på brystet, uvasket og skrikende. De estimerte barnet til å være rundt 3700 så jeg fikk tilbud om å bli satt i gang dagen etter termin for at barnet ikke skulle bli for stort. Jeg sa umiddelbart ja, for nå var jeg lei av å være gravid.
Onsdag 20. februar 2008, dagen var kommet, i dag skulle det skje. Jeg ble satt i gang med gelè om morningen, og da startet ventingen. Riene startet ganske raskt, de var jevne og ble vondere og vondere, men det skjedde ikke noe mer.
Morningen etter var det fremdeles ingen fremgang så jeg fikk en ny runde med gele for å på fart på fødselen, men fremdeles ingen ting annet enn forferdelig vonde rier.
Vannet gikk rundt kl 21 samme kveld, og riene ble verre. Utover natten fikk jeg endelig begynne å presse, for da hadde rumpa kommet langt nok ned i bekkenet. Jeg presset og presset men ingen baby kom. Jeg klarte ikke få henne ut, uansett hvor mye jeg jobbet. Kl. 0415 ble vår lille prinsesse tatt med keisersnitt.
Det var ikke slik det skulle bli. Det var ikke sånn jeg skulle få barn. Det var ikke på denne måten jeg skulle finne ut at det ble en jente.
Jeg lå på ryggen og tittet opp i taket. Jeg hørte så vidt legene, og i dag husker jeg svært lite av hva som foregikk inne på operasjonsalen. Jeg var så sliten, jeg var så skuffet, jeg var så lei meg. Mitt største mareritt var et faktum, jeg måtte ta keisersnitt. Jeg klarte ikke føde barnet mitt, noen måtte gjøre det for meg. Jeg har båret henne i 9 mnd, men klare ikke få henne til verden.
Hun var litt medtatt da de hentet henne ut, så det tok en tid før de kom inn til oss med henne. Når de endelig kom inn fikk jeg ikke sett så mye. Hun var godt pakket inn i tepper med en alt for stor lue. Så forsvant de igjen. Etter nesten tre timer fikk jeg se henne igjen. Men hun kom ikke til brystet, hun var pakket inn i enda flere tepper nå, og jeg kunne ikke røre meg der jeg lå neddopet og uten følelser fra livet og ned. Men jeg fikk holde henne, kjenne varmen fra pustet hennes.
