Jordmor så bekymret utPå benken lette jordmor etter fosterlyd, og så med ett litt undrende ut. Har du kjent masse liv i det siste?", spurte hun, og jeg stusset over det spørsmålet. Liv var det masse av, svarte jeg, men hun så fremdeles bekymret ut. Det bekymrede draget over ansiktet hennes forsvant ikke, og jeg lurte på om det var noe som ikke stemte. "Fosterlyden virket litt uregelmessig", svarte hun, og søkte videre med doppleren.
Tallet stod på 110, og gjennom hele svangerskapet hadde den ligget på mellom 140 og 148. Da hun var ferdig så hun på meg og sa hun skulle, sånn for sikkerhets skyld, sende meg til en ultralyd i Kristiansand. "I dag?", lurte jeg på, og hun bekreftet. Det var sannsynligvis ikke noe galt, betrygget hun meg med, men hun hadde ikke følt det særlig bra å sende meg hjem når hun var litt usikker. Det kunne bare være på grunn av hvordan jeg lå, eller noe liknende, så jeg skulle ikke bekymre meg.
Måtte til sykehusetFørst, da jeg fremdeles satt på jordmorkontoret, ringte jeg hjem. Mannen satt utenfor og grillet pølser med kameratene sine da jeg ringte. Han slapp umiddelbart det han hadde og var klar for turen til Kristiansand. Vi avtalte at jeg skulle kjøre hjem, for så å kjøre sammen til Kristiansand. Deretter ringte jeg frisøren og fortalte at jeg akutt måtte til sykehuset, og dermed ikke kunne ta timen.
På den lille kjøreturen hjem, prøvde jeg å ringe min søster, men hun tok ikke telefonen. De var på sommerferie på hytta si, uten dekning. Følelsen jeg hadde var ikke direkte frykt, men likevel en uro. Hjemme stod mannen allerede klar utenfor huset. Alvorlig spurte han hvordan det gikk med meg. Formen min var jo fin, men jeg var likevel litt engstelig.
Turen til Kristiansand var litt stille og alvorlig. Mannen fikk en telefon, og fortalte personen i andre enden at vi ble borte noen timer. Etterpå snakket vi om hvor vi skulle handle på veien hjem. For hjem skulle vi jo. Ikke mye hadde vi med oss heller, dette var jo bare en liten kristiansandstur. Forsiktig undret jeg på hva som var alternativet hvis ikke alt så bra ut på ultralyden. Keisersnitt? Fort avfeide jeg tanken, det var jo teit.
Trodde vi bare skulle være der en liten stundVel inne på sykehuset parkerte vi ved Kvinner- og barninngangen. Der kunne man stå maks én time, tror jeg, men vi hadde jo ikke tenkt å være der så lenge. Først gikk vi inn i skranken til svangerskapspoliklinikken. De bekreftet at vi skulle opp på fødeavdelinga, som jordmor på helsestasjonen hadde sagt. Vi tok heisen til andre etasje, og inn i riktig korridor. Det føltes litt merkelig å gå inn på føden, det var jo lenge til det egentlig skulle være aktuelt. I fødeavdelinga fikk vi hjelp umiddelbart i skranka, de var visst forberedt på at jeg kom. En dansk jordmor viste oss inn i et rom med en benk og et overvåkningsapparat, som hun begynte å stroppe fast rundt magen min. Fosteret skulle overvåkes i tyve minutter for å finne ut om hun hadde det bra.
Veldig klav pulsDen ene føleren skulle registrere fosterlyden, men hun lette lenge uten å finne den. Til slutt byttet hun ut registreringsutstyret med en vanlig doppler, og lette videre. Den eneste pulsen hun fant var på rundt 60, og hun trodde først den var min. Det viste seg ganske raskt at min puls var enda høyere enn det, og jordmor tilkalte en som skulle komme med ultralydapparat. En mannlig gynekolog kom inn og gjorde en rask ultralydundersøkelse som jeg ikke fikk sett noen ting av før han sa ordet «keisersnitt».
Trykket på nødknappenFra da gikk alt plutselig fryktelig fort. Gynekologen sa i ettertid at han trykket på en slags nødknapp som alarmerte anestesileger, barnepleiere, jordmor og sykepleiere som allerede var på vakt. Alle gikk til operasjonsstua. De gav meg beskjed om å legge meg på senga i gangen utenfor rommet jeg lå i. I mitt hode var ordet «keisersnitt» langt ifra fordøyd, og tusen tanker gikk gjennom hodet mitt da de skjøv senga mi raskt og målrettet gjennom korridorene. «Det må gå bra med henne!» tryglet jeg til dem gang på gang, mens jeg lurte på om jeg kom til å sveve utenfor kroppen min under narkosen og se meg selv bli operert. Skoene mine kjørte vi ifra på rommet på føden.
Den kjøreturen gjennom korridorene har gått gjennom hodet mitt mange ganger siden, og jeg gikk og lette etter det røde skiltet jeg så på vei inn i operasjonsstua hvor det stod «Akutt sectio». Egentlig var jeg usikker på hvor vi egentlig hadde kjørt, og jeg tenkte på mannen som ble sittende igjen på føden, alene. Han fikk kaffe og kontinuerlige oppdateringer. Kun få minutter etter at jeg hadde blitt kjørt bort, kom noen inn og gratulerte ham med ei jente. Etter operasjonen kom gynekologen, som også hadde utført operasjonen, og gratulerte ham med en gutt. Det ble ganske fort rettet opp i misforståelsen.
Da jeg hadde blitt trillet inn i operasjonsstua, som alltid stod steril og klar til eventuelle akutte keisersnitt, ble jeg «angrepet av grønne menn». Noen stakk, noen spurte om jeg var allergisk mot noe, og noen lurte på om jeg gikk på medisiner. Det er mulig alle disse var den samme personen. I ettertid fikk vi vite at de følte at dette hastet så mye at ingen vasket seg, eller meg, bare kledde seg i sterile klær og satte igang. «Nå skal du få sove» sa noen, så forsvant jeg. Imponerende raskt.
Mannen min fikk se datteren vårMannen min fikk etter en halv times tid være med bort på nyfødtposten for å se Tora Emilie. Hun så så fin ut, og han fikk lov å støtte henne bak ryggen. Han var der en liten stund, og fikk med gratulasjonskort med bilde av vår lille jente. Mannen min spurte hvordan det gikk med meg, og fikk svar at jeg lå på oppvåkning. I min hukommelse våknet jeg plutselig opp på postoperativ, men samtidig husker jeg vagt at noen hadde gratulerte meg med både gutt og jente.
Operasjonspapirene i etterkant fortalte at den nyfødte jenta hadde så god Apgar-score at hun ble lagt på magen min ett minutts tid før avnavling. Det er litt sårt å tenke på at jeg skulle jo lykkelig ha holdt henne da, ikke ligget og sovet uten å vite at jeg nettopp hadde fått mitt femte barn. Tora Emilie var 2010 gram, ikke så verst til å være to måneder for tidlig født.
Kom med bilde av Tora EmilieGynekologen fortalte meg senere at han holdt hendene sine over operasjonssåret mitt da jeg fikk vedvarende hoste og brekninger like etter operasjonen, sannsynligvis fordi jeg hadde hatt en slange i halsen, som pustet for meg. Da jeg våknet var jeg litt sår i halsen etterpå, og det er ganske skremmende å tenke på at jeg ikke pustet ikke selv. All kontroll var borte, jeg var fullstendig i andres hender. Gynekologen sa at han hadde vært hos meg til jeg våknet. De hadde strøket meg over kinnet og bedt meg våkne, men jeg hadde ikke våknet. Så hadde de stått og gjentatt og gjentatt at det hadde gått bra med barnet, for at jeg ikke skulle våkne med panikk, og det må jo ha virket. Da jeg våknet på postoperativ, var det umiddelbart noen der, og jeg spurte etter mannen min. Han kom med en gang, og hadde med bildet av Tora Emilie. Rørt fortalte han hvor fin hun var.
Problemer med å henge medDet var en merkelig følelse, og jeg hadde på ingen måte fordøyet det faktum at jeg nettopp hadde fått en datter. Ei heller hadde jeg fordøyet at jeg var nyoperert, og ikke på vei hjem igjen til gården vår etter en kort kontroll der de bekreftet at alt så greit ut med fosteret. Antrekket mitt var redusert. Oventil hadde jeg den samme skjorta som jeg hadde tidligere på dagen, men nedentil hadde jeg sykehusnettingtruse og et kjempestort bind. Buksa mi lå i en bylt i fotenden av senga.
Plutselig blåste en blodtrykkmåler seg automatisk opp rundt armen min, og målte blodtrykket mitt. Den klemte hardt. I nesa mi lå det en tilførsel av oksygen, eller noe sånn, som jeg ganske raskt ønsket å kvitte meg med, og det fikk jeg lov til. Leppene mine var kjempetørre og jeg spurte etter vaselin, som jeg fikk på en Q-tip. De hadde også satt inn et kateter, og det var en kontrast til å måtte på do hele tida. Ventetiden på oppvåkninga ble rundt to lange timer, og jeg spurte mange ganger om å få se min lille datter.
Tanken streifet meg også at mannen min sin bil hadde stått alt for lenge på parkeringa utenfor kvinner- og barnavdelinga. Da jeg kommenterte det, tenke han at om han allerede hadde fått bot, kunne jo bilen like godt stå der enda en stund. I sitt stille sinn tenke han at jeg i hvert fall ikke var borte lenger. Ingen bot kom, imidlertid.
Måtte sende jenta til RikshospitaletDen første beskjeden vi fikk om Tora Emilie var at alt så bra ut med vår lille jente, men den idyllen varte ikke så lenge. En kvinnelig lege iført munnbind kom ikke lenge etter og fortalte at det var noe uregelmessig med Tora Emilies hjerte, og at de skulle sende henne til Rikshospitalet i Oslo. Vår umiddelbare reaksjon var frykt og uro, og det bar vi preg av da vi endelig fikk se henne i halv sju-tida.
Det var en rar og uvirkelig stund, første gang jeg fikk se min lille datter. Hun lå der, utilgjengelig for annet enn min pekefinger til å stryke henne over det knøttlille, myke kinnet og det svarte håret. Allerede hadde hun både maske, og ledninger for registreringer og sprøyter. Henriette sa i ettertid at Tora Emilie bar preg av å være slapp, noe de trodde var på grunn av den lave hjerterytmen, og derfor ble hun sendt til Oslo. Vi fikk spørsmålet om vi ville reise etter, og en eller annen i hvitt anbefalte oss å vente til dagen etter, et råd vi ikke fulgte. Det var ingenting annet som var mer fristende enn å reise etter.
En måned på sykehusDette var starten på en måned på sykehus, med både tårer og gleder. Tora sin hjerterytme var ustabil, og det var derfor de tok henne med hastekeisersnitt. De trodde hun hadde oksygenmangel. Heldigvis så den ustabile hjerterytmen hennes ikke ut til å påvirke henne på noen måte. Hun var både vakker, våken og sterk, og klarte seg bra til å være født to måneder for tidlig. Etter en uke på Rikshospitalet ble vi flyttet tilbake til Kristiansand. Der var vi i tre uker, og Tora viste god fremgang. Etter hvert kunne hun kvitte seg med både C-PAP pustehjelp, sonde og overvåkningsutstyr, og vi var endelig klare for å dra hjem og fortsette livene våre med vår lille, vakre, sterke datter.
Mye å bearbeide – men det gikk braMen det tok litt tid å bearbeidet sjokket over den plutselige opplevelsen, og en slags sorg over å ha gått glipp av en lykkelig fødsel og barseltid som vi hadde sett frem til. Da Tora var rundt ett år ble hun friskmeldt for hjerterytmeproblemene, de mente hun hadde vokst det av seg. Vi var veldig heldige, og nå er hun snart tre år og ei frisk og aktiv jente som sjarmerer de fire storesøsknene sine, og resten av familien. Premature ved fødsel – helter for alltid!
