Tilkalte barnevaktRiene startet ikke igjen, men jeg ringte tante som skulle være barnevakt, og hun fikk pusteproblemer da hun skjønte at det var i gang. Tross alt kom hun velberget til oss en god halvtime senere, og da vi hadde sendt eldstejenta på skolen, dro jeg og mannen til Kristiansand.
Da vi kom inn på sykehuset tok de en sjekk av fosterlyd og rier, som fremdeles ikke hadde startet. I tillegg begynte de å så tvil om det i det hele tatt var fostervannet som hadde gått. De sa det kunne komme ganske mye slim når slimproppen gikk. Men hos meg fosset det jo ut, så da måtte det jo ha vært en kjempeslimpropp!
Siden jeg hadde en times kjøring til sykehuset, ville de finne ut om det var vannet som hadde gått, eller ikke, så de tok en ultralyd. Der så de ingenting som gav svar. Så skulle de ta en gynekologisk undersøkelse, og etter få sekunder begynte mer fostervann å renne. Da sa legen bare: «Her trenger vi ikke noen sjekk, dette er fostervann.»
Ventet på at ting skulle komme i gangVi ble enige med legene og jordmødrene om at vi skulle ta oss en tur i byen, og deretter komme tilbake for å se om det hadde skjedd noe. Så skulle vi bestemme oss for om vi skulle legges inn eller dra hjem.
Først dro vi på Sørlandssenteret, og spiste pizza. Deretter tok vi en runde med bilen, for så å gå en tur i Kvadraturen. Der begynte plutselig mye fostervann å renne, og jeg måtte springe inn på nærmeste butikk som var en erotikkforretning. De hadde egentlig ikke noe kundetoalett, men da jeg forklarte situasjonen, fikk jeg låne et toalett der det hang dildoer på veggene...
Dro hjem igjenI femtida dro vi tilbake til sykehuset og ble enige om at vi skulle dra hjem og avvente situasjonen. De sa også at uansett ville de sette fødselen i gang om to dager, hvis ikke noe skjedde før. Dette var fordi når vannet var gått, var det fare for infeksjon. Vi dro hjem og sov. Neste morgen måtte vi komme inn til kontroll før klokken tolv.
Neste dag kjørte vi ungene til tante, og reiste innover mot Kristiansand igjen. Jeg tok en blodprøve, og jeg spurte om de kunne sette fødselen igang. Det ville de helst vente med, slik at det kunne komme i gang av seg selv. De sa imidlertid at de kunne sette det i gang morgenen etter dersom det ikke var altfor travelt på føden. De tok også en innvendig ultralyd, og fant ut at jeg ikke hadde noen åpning. Alle riene jeg hadde hatt, hadde altså vært ineffektive.
Fikk rom på barselJeg ble ganske motløs av å høre det. Vi bestemte oss for å legges inn over natta, siden de likevel ville starte fødselen neste morgen. Vi fikk et rom på barselavdelinga, noe som var ganske deprimerende fordi det krydde av lykkelige mødre på riktig side av fødselen. Deretter tok vi oss en tur til Sørlandsparken for å spille biljard. Jeg telte rier, som kom med ujevne mellomrom på 10 til 20 minutter.
Det gjorde mer og mer vondt utover kvelden, og vi la oss på barselavdelinga i tolvtida. Jeg våknet i ett-totida av at det begynte å gjøre ganske vondt. Jeg spurte om lystgass, men det var helt fullt på føden, og jeg kunne ikke få lystgass på barsel. De flyttet meg inn på føden i femtida på morgenen. Jeg fikk lystgass, og det hjalp. I sekstida målte de åpninga mi. Svaret var dystert: Du har to cm åpning, men du er ikke i fødsel. Jeg ble ordentlig motløs og begynte å grine.
EpiduralDet fortsatte imidlertid å gjøre vondt, og det ble raskt vondere. Jeg hadde bestemt meg for å få epidural, noe jeg ba om allerede på barselavdelinga, men de sa at det kunne jeg ikke få før åpninga var minst fire cm. I åttetida sjekka de åpninga igjen, da var den fire cm, og anestesilegen ble tilkalt. Jeg hadde dødsvondt og dro i tråden for hver eneste rie. Jeg visste helt ærlig ikke hvordan jeg skulle klare å komme meg igjennom det. Det eneste lyspunktet jeg så var epiduralen.
Anestesilegen kom, og forklarte meg litt, så begynte han å sette epiduralen. Jeg syntes det gikk utrolig sent, og han stakk ei nål langt inni ryggen min. Jeg var så overveldet av grusomme rier at jeg tenkte ikke særlig over smertene fra stikkingen. Etter tre doser petidin og en overdose lystgass tenkte jeg endelig at de horrible smertene ville være over. I samme øyeblikk som anestesilegen hadde gjort seg ferdig med å sette epiduralen, syntes jeg plutselig at riene kom i ett, og helt automatisk la jeg meg over på ryggen.
Måtte presseJeg gav fra meg et voldsomt vræl, som sannsynligvis gjorde til at jordmor skjønte at jeg hadde kommet over i utdrivningsfasen. Hun dro av meg den lekre nettingtrusen jeg tidligere hadde fått på meg, og flyttet dyna. Jeg lå fremdeles i en vanlig seng, og ingen rakk å flytte meg til fødesenga. «Du må presse!» ropte jordmor til meg, og jeg ble helt overrumplet over at jeg allerede var kommet så langt, jeg hadde sett for meg at jeg ville bli liggende langt utover kvelden. Jeg innså at jeg måtte presse, og presset.
Plutselig kjente jeg at ungen kom nedover, og etter to press var ungen ute. Jeg hørte noen som sa at det var ei jente. Jeg forsikret meg om at hun var ute, og følte en uendelig lettelse over å være ferdig med de grusomme smertene. De la henne bort til meg, og begynte å trykke på magen min og dra i navlesnora, som mannen min nettopp hadde klippet. De stresset en del med å få ut morkaka, som visstnok hang fast i noe. Da jeg hadde forsikret meg om at de ikke kom til å kutte i meg, lot jeg dem bare holde på, og gledet meg videre over å være ferdig.
De la nyfødte lille Siri til brystet mitt, og hun sugde de første, næringsrike dråpene.
Adopsjon neste gang!De lo litt da jeg sa til mannen min: «Skal vi ha flere unger, skal vi adoptere!». Morkaka kom til slutt, men noen hinnerester måtte de gi opp kampen for å få ut. Jeg bekymret meg ikke, jeg regnet med de ville komme etter hvert. Siden jeg hadde født i en vanlig seng var det jo ganske mye søl der, og det tok ikke så lang tid før jeg ønsket å stå opp og dusje.
Jeg måtte vente to timer før de kom for å legge på nytt sengetøy og jeg kunne ta meg en dusj. Det var deilig. Så ble jeg kjørt inn på barsel. Der var det helt fullt, så mannen min fikk beskjed om at han måtte overnatte et annet sted. Han fikk husly hos min bror, som bor i Kristiansand, men ble hos meg og lille Siri helt til kvelden.
En natt ekstra på sykehusetVi var førstemann hos barnelegen, som syntes alt virket flott med Siri. Hun fikk meg til å tro at jeg kunne reise hjem når hun bare hadde pratet med overlegen. Siri var litt ekstra utsatt for infeksjon siden vannet hadde gått så tidlig. Derfor tok de stadig sjekk av pusten hennes, pulsen og temperaturen. Alt så bra ut. Jeg fikk likevel ikke dra hjem, for de ville ha enda en blodprøve av Siri neste dag. Jeg ble nedtrykt, men syntes det gikk bra da vi fikk familierom, og tante forsikret oss om at mannen min bare måtte være hos meg en dag til.
Den første natta hadde jeg ligget på rom med ei fra nabobygda som hadde fått en liten gutt. Neste dag fikk vi tidlig svar på at blodprøven til Siri var fin, og vi kunne reise hjem. Før vi dro, hadde jeg litt lyst til å gå innom ultralydoraklene og triumfere med at det var min termin som så ut til å være rett, ikke den de hadde satt, tre uker senere.
Familie på seksDa vi kom hjem ble vi møtt av tre spente storesøsken, og ei supertante som hadde hatt ungene i nesten fem døgn. Enden på visa er jo egentlig ikke enden, men begynnelsen på en ny tid som seks i familien.
