Hjem igjen
Kom hjem og la oss i sengen for å prøve å få litt søvn, noe som viste seg å være helt umulig. Hver gang jeg nesten sovnet kom det en ri. Gøran sovnet med en gang, og jeg gikk inn i stuen og ventet for jeg tenkte det var greit at i hvert fall én av oss var uthvilte. Prøvde å stå litt i dusjen, men ble så sliten i ryggen, og under riene så var det som beina sviktet under meg så det var ikke så veldig effektivt.
Jeg fant frem varmeflaske som jeg la på ryggen – det lindret litt. Klokken 07:00 var det så vondt at jeg var helt på gråten. Vekket da Gøran og sa at han var nødt å ringe føden og si at vi kom opp, for nå orket jeg ikke mer. Cirka klokken 07:30 var vi ute av døren og på vei opp igjen. Sangen "Jovial" av Freddy Kalas ble spilt på radioen på vei opp, sola skinte, og hvis jeg ser bort ifra smertene, så var det en kjempefin tur. Tenk at vi var de eneste i hele verden som visste om dette store som skulle skje!
Tilbake på sykehuset
Da vi kom opp måtte han inn og hente rullestol til meg, siden beina mistet alt kraften sin under riene. Husker jeg syntes dette var flaut da en mann syklet forbi oss! Kom inn og ble undersøkt igjen, KUN 2-3 cm!! Var da sikker på at jeg skulle bli sendt hjem igjen, men siden riene nå varte såpass lenge og kom oftere, så fikk vi en fødestue. Fødestue nummer 5 med badekar – akkurat som jeg hadde ønsket.
Etter dette er tidsperspektivet mitt helt borte, så er veldig på cirka-klokkeslett fra nå. Hadde en svensk jordmor først, og hun var sikkert egentlig veldig hyggelig. Men det var bare noe med henne som irriterte meg. Så jeg var veldig glad for at hun ikke var så mye inne hos oss. Vi lå i dobbeltsengen som var der, Gøran måtte massere ryggen min kjempehardt under hver rie. Både han og jordmor prøvde hele tiden å få i meg noe mat og drikke siden jeg ikke hadde spist siden middag på mandagen, og urinen min hadde utslag på ketoner – som er et tegn på at man trenger litt energi. Men jeg klarte bare å få ned noen små slurker med cola om gangen, og tvang i meg litt av en yoghurt.
Utslitt – og store smerter
I cirka 10-tiden så ble badekaret fylt og jeg fikk legge meg der. Følte egentlig ikke smertene ble noe lindret av det, men ble litt mer avslappet av det, så jeg ble liggende nesten to timer. Ble undersøkt en gang til av denne svenske jordmoren en gang mellom klokken 12 og 15, var da bare 4 centimeter åpning. Begynte også å bruke lystgass en gang mellom de klokkeslettene. Etter hvert så var jeg blitt så utslitt og hadde så vondt at jeg følte det var som hver eneste rie krevde alt jeg hadde igjen av krefter!
Den eneste smertelindringen som ikke var prøvd nå var epidural. Jeg har helt ekstrem sprøyteskrekk, og har hele svangerskapet sagt at dersom det blir til at jeg må ha epidural, så skulle jeg stikke av fra sykehuset og heller føde på parkeringsplassen. Men nå var det så vondt at jeg bare talte ned minuttene til anestesilegen kom! Da vi ventet på han måtte det bli satt veneflon, noe jeg aldri har hatt før, og det var også noe jeg hadde hatt skrekken for.
Epidural ble redningen
Anestesilegen Thomas kom! Min reddende engel! Husker jeg syntes han brukte veldig lang tid på å gjøre seg klar til å stikke, og da han vasket med sprit var det helt fælt, for da kunne ikke Gøran massere ryggen min når riene kom. Fikk ligge på siden da han stakk, og det var egentlig ikke så fælt. Lyden som kom var ganske ekkel, som en knaselyd cirka likt som når man trekker en tann. Men der var langt i fra så vondt som jeg hadde trodd.
Epiduralen kjente jeg begynte å virke etter cirka ti minutter. Klokken 15:00 var det tid for vaktskifte, og vi fikk tildelt verdens beste jordmorstudent Tone! Hun var noe helt annet enn den forrige, og følte meg kjempetrygg i hennes hender. Epiduralen virket nå for fullt, og rier som var oppe i 97 på CTG- maskinen kjentes ut som små mensmurringer. Jeg var i himmelen og sa gang på gang at jeg ikke kunne forstå folk som ville føde uten epidural.
6 centimeter åpning
Fikk nå i meg et rundstykke og drikke, slappet litt av, men klarte ikke helt å sovne. Fikk en følelse av at magen og lårene dovnet bort og det prikket i dem. Åpningen ble sjekket cirka klokken 16, og hun sa at den var mellom 6-7, egentlig nærmere 7, men at vi sa 6 slik at jeg ikke skulle få så høye forhåpninger.
Klokken 17 fikk jeg plutselig kjempevondt igjen, som om epiduralen var helt borte! Prøvde å skru den opp, men det var helt uten virkning, så den ble skrudd av og tatt bort. Åpningen ble igjen sjekket, og det var nå 8 cm! Gøran masserte under hver ri, og følte nok at fingrene skulle falle av, men det var det eneste som hadde pittelitt smertelindring i seg, så han hadde ikke noe valg.
Trykketrang
Klokken 18:00 begynte jeg å få litt trykketrang og åpningen var nå 10 cm, men hodet til snuppa var enda litt høyt oppe. Ble da foreslått at jeg skulle stille meg på alle fire over hodedelen av sengen, noe jeg klarte i cirka 3 minutter før jeg måtte legge meg ned på siden igjen. Klokken 18:30 kom pressriene for fullt! Jeg slet skikkelig med å finne ut hvordan jeg skulle presse, og det ble til at jeg pustet mer enn jeg presset. Gøran sto på ene siden og en barnepleier på andre og holdt rundt låret mitt, og jeg holdt i hånda deres og fikk beskjed om å dra de i mot meg. Slet allikevel med å få det til, og skubbet heller i fra.
Barnepleier hadde med seg en student, og jordmorstudenten hadde en ansvarlig jordmor som var med, så de var 4 stykk til sammen. De byttet tre ganger på å holde foten min for det var så tungt, mens Gøran sto hele tiden på andre siden – så jeg er veldig stolt over han der! I 19-tiden kunne jeg kjenne at hodet kom halvveis ut under hver rie. Jeg hadde veldig lange pauser mellom riene, så det skled inn igjen hver gang. Så kom det plutselig en ri hvor det ikke gjorde det, og jeg skjønte at nå kommer hun faktisk!
Hele kroppen ut på en rie
Neste ri kom, og jeg presset så jeg trodde hodet skulle eksplodere. Hodet kom ut, og det gjorde resten av kroppen også på samme rie. Klokken 19:10 var hun ute! DET må være den sykeste opplevelsen jeg har hatt i mitt liv! Det var som om alle innvollene mine bare veltet ut av meg og ned på gulvet. Alle smertene var over! Jeg fikk henne opp på brystet, og de klemte av navlestrengen. Pappaen fikk tilbudet om å klippe, men han var litt i sjokk og ønsket ikke, noe som var helt greit. Jeg spurte da om å få gjøre det selv, og det fikk jeg.
Perfekt jente
Jeg hadde revnet en del da hun kom ut, så jeg måtte ligge en stund og bli sydd. Fikk en isspray på som var kjempevondt, men kjente ingenting da hun sydde. Fikk 9 sting rundt åpningen og 5 lenger opp. Lille jenta vår fikk 10-10-10 på Apgar-scoren, var 3514 gram, 50 centimeter lang og 35 centimeter rundt hodet. Og selvfølgelig helt perfekt!
