Jeg hadde født en gang før, igangsettelse 7 dager på overtid, hvor fødselen raste av sted etter at jordmor tok vannet. Med 1 time reiseveg til sykehuset var jeg derfor noe stresset for at jeg ikke skulle skjønne at fødselen var i gang, siden den ble satt igang sist, og at vi ikke skulle rekke frem når fødsel nr. 2 nærmet seg. Men hver gang ble jeg møtt med at «du VET når det er rier.», og at dette var ingen fare …
Termindatoen kom, og ingen tegn til fødsel denne gangen heller, foruten sterke kynnere de siste ukene. Uka gikk, og vi fikk innkalling til overtidskontroll. Alt sto bra til med både mor og baby, men siden vi var kommet såpass langt, og hun ble estimert til å være stor, så ville han likevel prøve å tøye litt for å se om det ble litt fortgang.
Vi satte kursen hjemover og jeg henta kommende storesøster i barnehagen, lagde middag, støvsugde huset og badet jenta vår. Når kveldsmaten kom måtte derimot samboeren min overta, for da var jeg nokså sliten, og hadde mye ubehag.
Les også:
Maserier eller kynnere?
Jeg la meg på sofaen og lurte på om det var dette som kunne være rier, men det var alt fra 7 til 1 minutt mellom det jeg konkluderte med at var maserier, eller de samme vanlig kynnerne.
Plutselig ble de derimot ganske lange, og varte nå i 1,5-2 minutter. Vi konkluderte derfor med å ringe føden for å høre, og fikk beskjed om at vi alltids kunne komme inn til en sjekk.
Vi fikk barnepiken hit når jenta var i seng, men jeg forsikret svigermor om at dette antagelig ikke var noe, og at vi snart var hjemme igjen.
Det er rier!
5 minutter etterpå svingte vi inn på E6, og der sluttet all tvil! Det var virkelig fødsel på gang, og det var vondt.
Riene kom jevnt og det var forferdelig å sitte fastspent i ett bilsete, og jeg begynte å bli stresset, mest av alt for å ikke rekke epiduralen.
Les også:
Jeg trenger hjelp – NÅ!
30 minutter etter at vi dro hjemmefra gikk vannet, i bilen, og pressriene haglet på. Jeg skrek til samboer at jeg trengte hjelp, og at jeg trengte det NÅ. Han ringte føden, og det ble besluttet at jordmor skulle møte oss i en ambulanse.
Jeg har aldri vært så lettet noen gang som da jeg så de blålysene 10 minutter etterpå.
