Endelig kom mannen hjem fra jobb, nå var det rimelig vondt og jeg var i grunn ganske sikker på at det var noe på gang. Vi fikk i oss litt middag, ringte sykehuset og dro inn i 5 tiden. Ble satt på sånn registrering, ungen hadde det fint, men jeg var ganske sikker på at den maskinen ikke klarte å måle riene mine ordentlig for i følge den var det jo nesten ikke rier, men jeg skulle ikke late som jeg hadde peiling så tenkte kanskje det faktisk bare var så vondt selv om ikke rien var så kraftige. Så kom vi inn til legen som først slo i hjel litt tid å tok en utvendig ultralyd mens jordmor sjekket urinprøven min, det viste seg visst at jeg hadde en urinveisinfeksjon, og legen mente det var derfor jeg hadde vondt. Han sjekket kjapt med innvendig ultralyd og mente det så greit ut så han ga meg medisiner for urinveisinfeksjonen og mente riene ville gi seg når jeg tok de.
På vei hjem fra sykehuset syns jeg bare det ble vondere og vondere, og jeg syns riene varte lengre enn pausene, men det var jo bare en urinveisinfeksjon så fikk bare bite tenna sammen. Husker jeg tenkte at NÅ gruer jeg meg til fødselen hvis dette bare er en urinveisinfeksjon, hvor vondt skal fødselen gjøre da?!
Kom hjem fra sykehuset i halv 8 tiden. Jeg lå å vrei meg på sofaen, gikk rundt og rundt i stua og fram og tilbake på do og det ble bare vondere og vondere, etter en times tid hjemme ringte mannen sykehuset igjen og fortalte hvor vondt jeg hadde det, fikke bare beskjed om å ta to paracet og gå mye på do, noe jeg i grunn allerede gjorde! Ble liggende på sofaen en stund til og det fortsatte bare å bli vondere, til slutt begynte jeg å grine og tenkte hvordan i all verden skal jeg klare en fødsel som sikkert er ti ganger verre enn dette? Mannen ringte sykehuset igjen for jeg sa at dette klarer jeg ikke lengre, jeg må få noe skikkelig smertestillende. Fikk komme inn igjen så vi dro inn igjen.
Jeg var ikke forberedt på fødsel denne gangen, nå skulle jeg bare inn å få noe smertestillende. Ble lagt med den dumme registeringsmaskinen igjen, denne gangen var det helt grusomt å ligge med de forbaskede strikken rundt magen, i tillegg til at den hverken registerte hjertelyden eller riene ordentlig. Mannen var ute tre ganger å sa i fra at det var ubehagelig å ligge sånn og at den ikke registerte ordentlig, men ingen hadde tid og det var vaktskifte så de måtte ha seg en kopp kaffe først. Når det til slutt kom ei inn virket hun irritert for at den ikke hadde registert ordentlig og sa at jeg måtte ligge med det i ti minutter til. Kjente jeg begynte å bli skikkelig irritert nå, jeg lå der å hadde det j… vondt, jeg lå ubehagelig på den benken med de forbaska strikka og dessuten registerte den ingenting skikkelig, men jeg kjente jo at ungen sprella inni der. Jeg var så sinna og det kom sikkert noen gloser ut av meg etter at jordmora var gått ut igjen. Kunne ikke noen se til hel… å gi meg noe smertestillende eller undersøke ordentlig eller noe?
ENDELIG kom det en hyggelig jordmor, hun kom fra fødeavdelingen i 7. etasje for det var ingen av de på den avdelingen jeg lå som hadde tid. Denne dama ble min reddende engel! Kl var litt på 23.00 og hun undersøkte meg kjapt og ble litt satt ut virket det som, hun fikk det plutselig litt travelt med å finne et rom til meg, noe som heller ikke var så lett for det var fullt, men så var det ei som kom på at det ene rommet var det ei som hadde blitt sendt til operasjon i stede så ble sendt inn der. Da vi kom inn spurte jeg jordmora om hun hadde kjent noe åpning eller noe, hm, jaa, sånn ca 8-9 cm og en vannblære som stod ut sa hun. Jeg fikk helt sjokk!! Herregud, kommer hun faktisk nå tenkte jeg?? Riene ble plutselig ikke sååå vonde og plagsomme lengre, dvs. De var nok like vonde men nå visste jeg at de faktisk førte til noe og at det ikke bare var en urinveisinfeksjon. Jeg sa til mannen at han skulle ringe mamma og pappa siden de ikke visste noe som helst, men han fikk ikke lov av jordmor å ringe noen nå for jeg kunne føde når som helst.
I begynnelsen vandret jeg litt rundt inne på fødestua og syns det fungerte ganske godt som litt smertelindring. Vi ventet egentlig bare på at vannet skulle gå eller pressriene skulle komme, men det tok litt lengre tid enn jordmor hadde trodd. Mens vi ventet satte hun noen akupunkturnåler på meg, noen som skulle virke litt smertestillende og noen som skulle få i gang pressriene. I tillegg masserte hun en del. Testet så vidt lystgass på en rie, men jeg syns bare den masken hindret meg i å få puste skikkelig.
Jeg frøys noe helt vanvittig av en eller annen merkelig grunn for både mannen og jordmor holdt på å svette i hjel. I tillegg sovnet begge armene og kinnene mine, noe som ikke var så veldig behagelig og jeg klarte jo ikke klemme noe særlig i noe.
Kl 01.30 hadde jeg endelig full åpning, hun tok vannet og pressriene kom med en gang etterpå. Kom en annen jordmor og en barnelege inn for å ta henne i mot. Husker ikke hvor mange pressrier jeg hadde, men etter en halvtime lå hun plutselig der å skreik som bare det, de var kjempe imponert over hvor sterk og flott hun så ut til å bare være uke 34. Mannen fikk klippe navelstrengen og de løftet henne opp til meg en kort stund før de tok henne ut for å undersøke henne siden hun var litt tidlig. Men de kom ganske kjapt inn med henne igjen og fortalte at hun var en flott jente på 2200 gr. og 44 cm.
