Omtrent en halv time senere startet riene. Som førstegangsfødende ringte jeg til føden igjen og spurte hva jeg skulle gjøre nå. Jeg fikk beskjed om å vente til riene tok seg opp i styrke og ble regelmessige med fem minutters mellomrom. Det kunne ta lang tid, sa de.
Det ok ikke lang tid før det kun var snakk om noen få minutter mellom riene, og styrken tok seg raskt opp. Jeg hadde ikke kjent noe særlig med spark siden vannet gikk, så jeg bestemte at vi skulle kjøre inn til føden for å sjekke at alt gikk bra med det lille gullet.
Allerede før vi hadde satt oss i bilen begynte smertene å bli uendelig vonde. De 10 minuttene fram til sykehuset var over hodet ikke behagelige, og jeg klarte såvidt å sitte stille nok til å beholde bilbeltet på.
Jordmor har god tid
Klokken 06:00 var vi framme på føden og banket på glassruten til rommet hvor jordmødrene satt og drakk kaffe. En jordmor kom ut og skjønte raskt at det var meg hun hadde snakket med på telefon rundt en time tidligere. Hun brydde seg ikke særlig om at jeg hadde smerter, men var mer opptatt av å lese gjennom papirene mine.
Jordmoren tok oss etter hvert med inn på undersøkelsesrommet og ba meg legge meg ned på sengen. Jeg sa at jeg hadde så vondt at jeg ikke visste om jeg klarte å ligge. Da fikk jeg beskjed om at i så fall kunne hun ikke undersøke meg.
