Jeg våknet kl. 07 på morgenen av at vannet gikk. Det første jeg tenkte var at jeg hadde tisset i sengen fordi det var 5 uker til termin og jeg skulle jo ikke føde ennå, men jeg skjønte raskt at dette var noe ganske annet. Det var en del fostervann og det fortsatte å komme.
Jeg vekket samboeren min og sa at vannet har gått! Vi var vel like sjokkerte begge to. Jeg gikk ned på badet og som i en filmscene skled samboeren i trappen bak meg, for fostervannet fortsatte å komme.
Hadde pakket fødebagen kvelden før
Etter å ha fått summet meg noen minutter ringte jeg fødeavdelingen på Ahus. Skjelvende fortalte jeg om hva som hadde skjedd og hun sa at vi skulle komme inn for sjekk. Kvelden før hadde jeg sagt til samboeren at nå, nå må vi pakke fødebagen så den er klar. Lite visste jeg at vi skulle få bruk for den neste dag. Så vi fikk slengt noen klær i en bag og klarte utrolig nok å få med oss det meste.
Flere ganger så vi på hverandre og det gikk liksom ikke helt opp for oss hva som var i ferd med å skje. Vi bodde en times kjøretur unna og det var en overraskende rolig stemning i bilen, vi skulle jo bare på sykehuset for en sjekk. Vi spøkte om at dette er jo som på film, at vannet går og man kjører avgårde til sykehuset, men for min del uten rier og hyl. Hodet mitt klarte ikke å fatte at dette var starten på den største dagen i mitt liv, dagen da jeg ble mamma.
Får bekreftet vannavgang
Vel framme kl. 09 hadde fostervannet fortsatt å fosse, og i skranken på akuttmottaket ble jeg raskt geleidet opp til føden. En jordmor tok imot oss og bekreftet kjapt at dette definitivt var vannet som hadde gått. Jeg ble tatt med inn på et rom for sjekk, fikk belte på magen og nål i hånden med antibiotika, siden det var 5uker før termin. Hun sa at de ønsket at babyen skulle være i magen lengst mulig og det var mulig jeg måtte bli liggende på sykehus en god stund.
Etter å ha målt aktivitet i magen en liten stund, begynte jeg å kjenne en slags murring som minte meg litt om menssmerter. Men det var ikke vondt. Jeg ble geleidet inn på et annet rom for dette kunne ta lang tid sa de.
Er i aktiv fødsel
Murringen begynte å komme tettere og jeg skjønte ingenting da jordmoren sjekket meg og sa at: «Du er i fødsel du! 4cm åpning. Vi må trille deg inn på fødeavdelingen». Da var klokka 12. Hun mente jeg hadde taklet dette godt og jeg husker jeg tenkte at hvordan kan det være mulig? Jeg har jo ikke vondt. Jeg trodde denne fasen skulle være forferdelig og vare lenge.
Inne på føderommet kom en annen jordmor og en lege og noen flere som jeg ikke husker hva slags rolle de hadde. Det var endel folk som kom og gikk, siden dette var en prematur fødsel var det litt ekstra oppfølging.
