Jeg ante fred og ingen fare i mange timer, jeg spiste frokost og avtalte å møte en venninne klokka tre. Jeg hadde ingen tegn til begynnende fødsel, ikke før klokken nærmet seg to på ettermiddagen. Min kjære samboer lå og sov fortsatt, men rundt halv tre klatret jeg opp i sengen til han, for jeg hadde litt vondt i magen. Mens jeg lå der begynte smertene å ta seg opp i rekordfart, og merkelig nok så begynte jeg å gråte! Hans (min samboer) be forskrekket og lurte på hva som skjedde. Han forsøkte å trøste og jeg sa at jeg hadde vondt i magen. Jeg husker at jeg lå med hånda ned i trusa og klemte på undersiden av magen, for å «massere» bort smertene. Jeg gråt bare bittelitt, og så stod jeg opp.
Da klokka nærmet seg tre sa Hans «du tror ikke du skal avlyse med Eirin?» og jeg måtte til slutt si meg enig, jeg var ikke i noen form til å dra avgårde å drikke kaffe nå! Jeg husker jeg skrev melding til henne, hvor jeg sa at jeg hadde vondt i magen, «men ikke bli bekymret, det er nok bare falsk alarm». Fortsatt nektet jeg å tro at jeg hadde rier, for jeg hadde hørt at rier skulle starte forsiktig og så ta seg opp etterhvert, og mine hadde i så fall bare startet med skikkelig vondt med en gang, det var ikke noen stødig oppgang i smertene. Men så måtte jeg tisse, og da rant det litt blod ut av meg. Jeg hadde lest om fødsel, og i det øyeblikket skjønte jeg at noe var i gang! Jeg ropte på Hans fra toalettet og forklarte at nå blødde jeg, fødselen hadde startet!
Hans ante ikke hva han skulle gjøre, han bare virret rundt (fortsatt i undertøyet) og kunne nok ikke helt forstå det. Etterhvert var smertene såpass ille at jeg begynte å spy, da hadde riene vart i kanskje en time. Jeg ringte sykehuset, men de anbefalte meg å bli hjemme så lenge som mulig. Vi hadde ikke tatt tiden mellom riene, så jeg visste ikke når de kom, men jeg sa til jordmoren at jeg trodde de kom ganske tett. Hun sa at jeg kunne ringe tilbake hvis det var mindre enn 4 minutter imellom. Jeg la på, og vi begynte å ta tiden. Noen av riene kom med bare et minutt i mellom, men de var litt uregelmessige. Jeg bestemte meg for å vente, jeg orket ikke å dra på sykehuset bare for å bli sendt hjem igjen.
Jeg jobbet fint med riene, og gikk aktivt rundt hele tiden, og spøy regelmessig i rietoppene, noe som faktisk hjalp veldig! På denne måten holdt jeg smertene i sjakk, samtidig som jeg kjente på kroppen hva som føltes riktig. Å puste tungt hjalp, og jeg vugget rytmisk til smertene. På et tidspunkt gikk jeg kjempefort frem og tilbake, selv om det føltes ut som om bena skulle svikte under meg! Samboeren min gikk for å hente bilen, for jeg sa at vi måtte nok komme oss avgårde snart. Mens han var borte løp jeg litt (!) rundt i leiligheten, og det hjalp virkelig! Jeg kunne føle hvordan kroppen «åpnet» seg til fødsel, en følelse som er litt vanskelig å forklare. Jeg kastet fortsatt opp, og det høres kanskje ille ut for noen, men jeg synes det lettet smertene i riene veldig. Jeg ringte føden på Riksen og sa at «nå kommer jeg!» for jeg skjønte at jeg var i gang. Klokka fem hadde Hans hentet bilen, og han fløy rundt i leiligheten og stresset med å få med alt i fødebaggen. Jeg var ganske omtåket av smertene, nesten som om jeg hadde feber, og jeg greide ikke å pakke noen ting, som resulterte i at jeg glemte tannbørsten.
Vi kom oss avgårde, da var klokken blitt fem, og jeg hadde hatt rier i tre timer. Jeg gruet meg litt til å kjøre bil, for alle sier alltid at bilturen til føden er den verste de har opplevd, men jeg synes det gikk veldig bra! Jeg hadde noen rier på veien men jeg pustet meg fint gjennom. Hans kjørte forsiktig, selv om han sikkert var ganske stresset. På Riksen klatret jeg ut av bilen og Hans kjørte for å parkere. Jeg måtte kaste opp igjen, så jeg vraltet inn på toalettet straks jeg kom inn. Det var så kort mellom riene så jeg greide såvidt å gå ut til heisen, og komme meg opp til føden. Jeg var glovarm, jeg tror jeg brukte mye energi på riene! Oppe på fødeavdelingen satt Hans og ventet straks jeg kom ut av heisen. Vi møtte jordmoren vår, Kjersti, en veldig hyggelig dame. Vi ble vist inn på et kontor hvor hun skulle sjekke åpningen min, og jeg måtte svare på en del spørsmål. Jeg var litt tåkete, men heldigvis var Hans der og hjalp meg! Da jeg lå på benken og hun sjekket åpning utbrøt hun «ja, du er ihvertfall i fødsel, du har 7 cm åpning!».
Det var gode nyheter, og med ett følte jeg meg så flink! Alle mine anstrengelser for å jobbe med (og ikke imot) riene hadde tydeligvis hjulpet! Vi ble vist inn på en fødestue, og der lurte hun på om jeg ville ligge litt i badekar. Jeg takket ja, jeg lurte fælt på om vann hjalp mot smertene. Og det var deilig å ha varmt vann rundt seg! Men etter en kort stund begynte jeg å få litt trang til å presse, og jeg følte ikke at jeg jobbet så bra med riene mens jeg lå på ryggen i vann. Jeg husket at Hans tørket meg, og så ble jeg stående å klemme på han gjennom en ri. Det var fint å støtte seg til mannen min, og han passet så godt på meg. Kjersti hjalp meg inn i den sexy skjorten de gir deg på sykehuset, og jeg fikk endelig stå litt oppreist og jobbe litt mer aktivt! Jeg hang over prekestolen mens Hans gav meg saft og masserte meg på ryggen mellom riene.
