Etter flere kvelder med maserier startet endelig fødselen

Ønsket epidural
Jeg fikk da beskjed om at jeg nå hadde 8 cm åpning, og at dette kom til å gå fort! Da sa jeg at jeg ville ha epidural. Jordmor ville ikke anbefale det, for nå var han snart ute. Men jeg kjente på hele kroppen min at jeg klarte ikke mer. Kroppen sa stopp. Jeg måtte få en liten pause. Så jeg fikk epidural, og det var virkelig himmel på jord. Med en gang en rie slapp, sovnet jeg. Sov i kanskje 1 minutt til neste rie. Slik holdt jeg på en stund, og trengte det virkelig.

Les også:

Lurt å bestemme seg for epidural på forhånd?

Epidural

Trykketrang
Jeg klarte å holde en samtale med samboer, som nesten var blekere enn meg der han satt. Etter en stund fikk jeg beskjed om at jeg hadde 10 cm åpning. Da tok de vannet og jeg fikk trykketrang. Jeg trykket og trykket, trykket og trykket. Hver gang jeg var ferdig å trykke, hoppet han opp igjen. Så var det drypp. På maks. 300. Hele kroppen skrek av utmattelse, men jeg måtte bare stå i det.

Les også:

Når trykketrangen melder seg

I mål – men måtte operere
Etter 3 timer med pressrier kom han endelig. Jeg fikk ham på magen, samboer gråt sine modige barseltårer – og jeg var bare så glad for at alt var over. Plutselig sa barnepleieren at jeg måtte gi fra meg gutten min til samboer, for jeg måtte operere. Det jeg ikke fikk med meg var at jeg hadde mistet 2,8 liter blod, navlestrengen var ikke lenger fast i morkaken min, som fortsatt satt fast inni meg.

De skulle flytte meg over til en annen seng, og da ble alt svart. Jeg våknet igjen på operasjonsbordet. Jeg tryglet legene om å få sove litt, men de ville ha meg våken. De ba meg sette meg opp, jeg sa at det ikke gikk, de satte meg opp og alt ble svart. Jeg våknet en time senere, ferdig operert med et smil om munnen (mulig litt dopet) og sa «Jeg har blitt mamma».

Les flere fødselshistorier her