Den 12.02.17 var dagen vi hadde ventet sånn på. Jeg våknet klokken 03.00 på natta av noen magesmerter og sammentrekninger jeg ikke hadde kjent tidligere. Jeg stod opp og gikk litt rundt i huset for å kjenne på om dette virkelig var starten på noen rier, eller om det var falsk alarm.
Forsto det var rier
Jeg satte på en rieteller, og den registrerte alt fra 5-15 min mellom, med en varighet på 20-45 sekunder. Jeg forstod nå at dette var rier, de var såpass vonde, og jeg måtte virkelig konsentrere meg og puste meg imellom dem. Jeg følte allikevel at jeg hadde de under kontroll. Smertene satt nederst i magen og de strålte bakover i korsryggen.
Tankene begynnte og svirre i hodet, når skal jeg ringe føden? Burde jeg snart dra inn på en undersøkelse? Hvor langt i prosessen har jeg kommet, og så videre. Mange tanker på én gang. Med førstemann tok det veldig mange timer, så jeg tenkte at det kom til å skje denne gang også – selv om jeg viste det kunne gå fortere nå andre gang.
Fullt på fødeavdelingen
Jeg tok meg en Paracet og en varm dusj, og pakket ned det siste i fødebagen. Morgenen nærmet seg, og riene ble tettere og mer intense. Klokken 08.00 ringte jeg inn til fødeavdelingen på Tønsberg sykehus og fikk snakke med ei jordmor. Jeg fikk da den verste beskjeden jeg kunne få, at det var så fullt både på føden og barsel at de ville helst jeg skulle ringe føden i Skien så de kunne ta meg inn dit. Jeg ble helt satt ut, og visste ikke hva jeg skulle si. Jeg la på og gråt som aldri før, dette ville jeg virkelig ikke, og bare tanken på å sitte én time i bil med rier, og i tillegg være redd for å bli sendt hjem igjen, eller ikke rekke frem i tide, gjorde meg helt uvel. Skulle jeg ligge på et ukjent sykehus helt alene?
Valgte å dra inn likevel
Jeg avventet litt, og etter hvert som tiden gikk ringte jeg tilbake til føden i Tønsberg og fortalte akkurat hva jeg følte om dette – og at jeg ønsket og komme inn til dem på en sjekk. Som jordmoren sa, så måtte de jo ta meg imot, men de rådet meg til å vurdere andre alternativ. Men jeg valgte allikevel å dra inn.
Vi ankom sykehuset klokken 10.30. Der ble vi møtt av ei jordmor som undersøkte meg, og jeg hadde 2-3 centimeter åpning. Kjente vi ble litt lettet over at noe var på gang, men det var uvisst hvor lang tid dette ville ta. Vi avtalte at jeg skulle gå litt rundt på sykehuset og bli undersøkt på nytt igjen etter to timer.
I trygge hender
Vi kjøpte oss litt mat og satte oss ned i kantina. I mellomtiden hadde jeg kontakt med ei jordmor som jeg kjenner, og vi hadde på forhånd en liten avtale på at jeg skulle si ifra til henne når ting var i gang – for vi hadde et stort ønske om at hun skulle få ta vår fødsel. Og snill og omtenksom som ho er, stilte hun opp og kom inn for å bistå oss i fødsel. Jeg var så glad at jeg gråt, utrolig takknemlig. Straks ble jeg mye roligere, nå visste jeg at vi var i trygge hender.
