Smertene forverret seg
Camilla, som hun heter, undersøkte meg igjen klokken 13.50, hadde da 3-4 centimeter åpning. Der fikk jeg en følelse av at dette ville ta like lang tid som med storesøster. Det ble tatt en temperatur måling av meg, den var helt fin, hun tøyde livmoren i håp om at ting utviklet seg litt raskere, vannet hadde nå gått. Vi måtte gi det to nye timer i sykehusgangene, og vente på neste undersøkelse klokken 16.00. Men nå skjedde det virkelig noe i kroppen min, riene kom veldig tett og regelmessig, og smertene forverret seg betraktelig. Smertene satt nå mest i korsryggen og strålte nedover i beina. Nå gråt jeg nesten mellom hver rie, de var så vonde. 

Klokken 15.30 orket jeg ikke mer, og følte at ting gikk veldig fort. Ny undersøkelse viste nå 4-5 centimeter åpning, og da ble vi heldigvis lagt inn og fikk et føderom. Jeg fikk på meg en nattskjorte og en prekestol jeg kunne lene meg på, og lystgass jeg kunne puste i når riene kom.

God kjemi med jordmor og barnepleier
Jordmor undersøkte med doppler, og alt var heldigvis bra med babyen. Vi hadde også med oss ei fantastisk barnepleier som het Ann-Kathrin som var hos oss under hele fødselen. Det har så utrolig mye og si at man har god kjemi, og at man stoler fullt og helt på de som skal hjelpe deg igjennom dette. Og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med de flinke jentene jeg hadde hos meg.

Det var godt å ha noen som var så rolige og ikke minst omsorgsfulle når riene stod på som verst og panikken begynte å ta meg, for nå følte jeg at ting gikk fort frem. Allerede klokken 17.07 hadde jeg 8 centimeter åpning, jeg fikk på CTG-registrering og la meg opp i fødesengen. Da innså jeg at jeg ikke rakk verken smertestillende eller ligge i badekar. 

Full åpning
Klokken 17.27 var det 10 centimeter åpning, og jeg kunne begynne å presse. Jeg følte jeg begynte å miste kontrollen litt da det gikk så fort. Det ble veldig intenst og en ubeskrivelig smerte, men på bare 6 minutter kom endelig verdens vakreste lillebror til verden. Klokken 17.33 på selveste morsdagen, 6 dager før termin. Jeg kan stolt si at jeg fikk den største og fineste opplevelsen med å kunne få være med og ta han ut selv og legge han på brystet mitt. Jeg var så lettet, glad og takknemlig – for en perfekt og nydelig liten skatt vi hadde fått. Vi var forelsket fra første stund vi så deg, så stolte og lykkelige, og jeg følte meg som en superhelt.

Endelig var ventetiden over. Pappa klipte navlestrengen og var så stolt. Du fikk navnet Emilian og veide 3310 gram, var 49 centimeter lang, og hadde 35 centimeter i hodeomkrets. Du hadde mørkt hår og vakre blå øyne. 

Premien verdt alle smertene
Vi er så takknemlige for at vi har fått verdens største gave. Selv med de verste smertene en kan ha, er det virkelig en opplevelse som ikke kan beskrives med ord. Når premien endelig er her, er det verdt hver smerte, og en opplevelse jeg ikke ville vært foruten. 

Vi vil gi en stor takk til verdens fineste og flinkeste jordmor Camilla og barnepleier Ann-Kathrin som gjorde denne opplevelsen så fin og unik. Det hadde ikke blitt det samme uten dere, evig takknmlig. Skjønneste og flinke barnepleier og ammehjelper Tonje, takk for alt du gjorde for oss på barsel og for at oppholdet på familierom ble så fint. Takk også til alle dere andre vi hadde med og gjøre i tiden vi var der. Ikke minst vil vi takke verdens beste jordmor Eidi på helsestasjonen som har tatt så godt vare på oss under hele svangerskapet. 

Nå skal vi nyte vår nye tilværelse som en familie på 4.

Les flere fødselshistorier