Jeg stod opp som vanlig sent den 16. februar, rundt klokka ett. Jeg hadde snudd døgnet litt ettersom jeg ikke sov godt om natta, og på formiddagen har tissinga roa seg såpass at man får noen timer sammenhengende. Jeg satt foran dataen en stund og spilte Mahjong, til ryggen sa klart i fra at jeg måtte legge meg på sofaen. Hadde knapt fått slappet av i musklene før jeg fikk så vondt at jeg måtte sprette opp. Ingen stillinger føltes komfortable, og det varte lenge før det gav seg. Smertene satt i hoftene, og føltes som om det var relatert til bekkenløsningen. Så jeg sytte og klagde min nød til sambo over at jeg ikke kunne få slappe av på sofaen engang, uten å få vondt. Dette var ca i tretida.
Kunne fødselen være i gang?
Smertene fortsatte å komme, og etterhvert slo det meg at det kanskje kunne være noe på gang. Prøvde å ta tiden mellom takene, men det var ganske uregelmessig, selv om de varte lenge, ett minutt hver. I perioder var de veldig regelmessige, men så dabbet det av. Vi slappet av utover kvelden, og så på et par filmer osv. Hadde pratet med føden i løpet av kvelden, og fikk beskjed om at det ikke hørtes ut som det var fødsel på gang, siden jeg ikke hadde regelmessige rier, ingen blødninger eller sliming. Hun sa jeg skulle ta et par paracet før jeg la meg, og heller ringe tilbake om det skjedde noe mer.
Som sagt så gjort. Klokka ble hele fire før vi kom oss i seng (som sagt, døgnrytmen var ganske snudd). Innen klokka var halv seks måtte jeg opp, for da kom smertene tilbake. Prøvde å slappe av på sofaen, men fikk bare mer og mer vondt. Ingen stillinger fungerte når takene kom, og jeg begynte å føle meg desperat etter hvile. Ringte føden igjen rundt klokka åtte, og samme jordmor sa at hun trodde fremdeles ikke det var noe på gang, men om jeg ville kunne jeg komme inn for en sjekk. Siden vi har lang reisevei til sykehuset (halvannen time) og ingen bil, nølte jeg litt, men sa at jeg ville gjerne bli undersøkt. Dusjet og prøvde å spise litt, og rundt 9-10 prøvde jeg å vekke sambo. Han reagerte faktisk ikke, og sa han trengte mer søvn. Så jeg så litt på Gilmore Girls, før jeg rundt halv tolv omtrent gråt fordi jeg hadde så vondt.
Les flere fødselshistorier på Babyverden:
Ulykken kom til å sperre veien i flere timer….
Takene var ennå ikke helt regelmessige, det varierte fra 5 til 10 minutt eller mer mellom hvert tak. Jeg fikk sambo opp, og fikk ham til å skjønne at vi skulle til sykehuset. Da vi endelig hadde fått ordnet med taxi via kjørekontoret, fikk vi vite at det hadde vært en ulykke på veien til sykehuset. En trailer var kjørt utfor veien, og den var sperret. Vi valgte å vente hjemme på at veien skulle åpne. Med en gang vi fikk beskjeden om at veien var åpnet, rundt klokka 2 tror jeg, fikk vi tak i taxi igjen.
Etter ca 20 min i bilen nådde vi køen, og stod der i kanskje 15 min før en politidame kom og gav oss beskjed om at det kunne ta 2-3 timer før vi slapp igjennom. Det at jeg kanskje var i fødsel var ikke nøye før henne. Så vi bestemte oss for heller å reise hjem igjen enn å vente i køen. Vi var begge veldig sultne også, så vi tenkte vi skulle spise litt.
Taxisentralen tilbyr taxi på andre siden av ulykkesstedet…
Vi var ikke mer enn akkurat kommet oss opp i leiligheten vår da det ringte fra kjørekontoret. De sa at dersom jeg fremdeles ville til sykehuset, hadde de en taxi som stod på andre siden av ulykkesstedet, og så vi kunne gå gjennom sperringen og komme videre. Da kunne vi dra med en gang. Vi stappet i oss noen knekkebrød, og så bar det av gårde igjen. Nå begynte takene å bli regelmessige. Jeg satt med stoppeklokka på mobilen, og det var 5 min mellom takene som varte i ca. ett min fremdeles.Omsider ankom vi ulykkesstedet for andre gang, etter en VILL kjøretur (taxisjåføren denne gangen var en ung gutt som raste av gårde, kjørte forbi flere biler i slengen osv. Tror han var stressa!). Grunnen til at veien var sperret igjen var at det pågikk arbeid med å få traileren opp av fjæra. Det hele var temmelig stygt, og da vi var innom hjemme hadde vi sett at trailersjåføren var bekreftet omkommen.
Det vi IKKE var forberedt på, var at det stod en ambulanse ved siden av drosja vår, og da vi kom gående holdt redningsmannskapet på med å pakke en båre inn i bilen, med en hvit bodybag på.
Fikk litt sjokk og syntes det var veldig ekkelt, men hadde jo andre ting å tenke på. Nå kom vi oss videre, og jeg var så trett at hodet mitt rykket stadig fordi jeg holdt på å sovne mellom takene.. Sambo var bemerkelsesverdig stille, og satt bare og så ut vinduet.
– Kanskje fødselen virkelig var i gang?!
Endelig ankom vi sykehuset. Jeg var så tissetrengt at jeg gikk rett på nærmeste do, og da var det en stor blank slimklump i trusa. Ble skikkelig glad, da jeg tok dette som et tegn på at jeg kanskje ikke var hysterisk (som jordmora på telefonen hadde fått meg til å føle at jeg var), og kanskje fødselen virkelig var i gang. Da vi kom inn på føden, ble jeg mottatt av ei hyggelig jordmor, som undersøkte meg. Hun konstaterte raskt at joda, her var det 4-5 cm åpning, så det ble fødsel i løpet av kvelden! Da var klokka litt over fire, og jeg hadde gått i over et døgn siden første rie. Fikk klystèr, og tok registrering.
Riene klarte hun ikke å måle, men lillemor hadde det bra. Ikke lenge etter ble vondtene mine så ille at jeg bad om smertelindring.
Jeg tok plass i senga på en saccosekk, lå på siden med ei varmepute i korsryggen. Hun satte ei akupunkturnål i hodet mitt, og introduserte lystgassen. Fysj så ekkel den var, siden jeg var så trett var det akkurat som om jeg sank vekk og drømte hver gang jeg hadde en ri. Men etter noen rier lærte jeg hvordan jeg skulle bruke den skikkelig, og da hjalp den veldig godt. Timene fløy, og jeg var i min egen drømmeverden. Alt som skjedde de timene, selv da jeg ikke hadde rier, føltes helt uvirkelig, og jeg spurte stadig sambo om ting faktisk hadde skjedd eller om jeg bare drømte.
På et tidspunkt, jeg aner ikke når, tok jordmora vannet, for å få fortgang på sakene. Da hadde jeg rundt 7 cm åpning. Da varte det ikke lenge før jeg husker at jeg begynte å presse. Krøket meg sammen og trykket under riene, men jeg merket det ikke selv, fordi jeg var så langt vekke. Da fant jordmor ut at de skulle flytte på meg, og det var omtrent da smertehelvetet mitt begynte. Jeg hadde nesten full åpning, og husker vagt at de fikk meg over i fødesenga og jordmor trykket en varm klut mot rompa mi for å hindre at jeg trykket. Plutselig tok de lystgassen fra meg, og jeg fikk beskjed om at nå var det tid for å jobbe. Da var klokka blitt ni på kvelden.
