Slått helt ut av smerterDe tok vannet mitt klokken 19.00. Og der, rett etter vannet var gått, ble jeg helt slått ut av en smerte jeg aldri hadde forestilt meg. Den varte cirka 30 sekunder. Før jeg fikk spurt jordmødrene om det var meningen at jeg skulle ha så vondt i 30 timer, ble jeg slått ut av en ny rie. Og før den var over kom neste, og slik fortsatte det. De stoppet i kanskje et par sekunder før neste kom.
Jeg ble helt slått ut, og klarte ikke å ligge i ro eller noen ting. Både mannen og jordmødrene måtte fysisk bære meg opp igjen i stolen, da jeg bare sank sammen. Så hørte jeg jordmoren si at blodtrykket mitt var blitt altfor høyt, så jeg måtte prøve å slappe av. Ikke vet jeg hva jeg svarte, men tror jeg brølte noen gloser. Jeg fikk så beskjed på at de hadde bestilt epiduralen til meg på grunn av blodtrykket.
Vanskelig å sette epiduralenDa de kom for å sette epiduralen på meg, var det nesten helt umulig siden jeg ikke hadde noen pauser imellom riene. Man må jo sitte helt i ro når denne skal settes. De gjorde seg klar, og min mann og jordmødrene stod klar til å holde meg fast, rett etter den ene rien hadde gitt seg. Mens de satte den, kom neste rie og jeg skrek at "Jeg må på do, jeg klarer ikke å holde meg". Fikk beskjed på at jeg hadde jo fått klyster, så det ville ikke komme noe. Men jeg følte at jeg både måtte bæsje og tisse der og da, og det var umulig å holde igjen.
Så hodetJordmoren sa at hun skulle sjekke åpningen igjen med én gang de var ferdige med å sette epiduralen. Da var den på 10 centimeter, og de kunne se hodet på babyen. Jeg hadde dermed hatt pressrier mens de satte epiduralen på meg. Neste rie som kom var heldigvis endelig levelig. Vond, men barnemat i forhold til stormriene jeg hadde hatt fra begynnelsen. Og endelig fikk jeg pustepause imellom riene. Nå gjorde vi klart for at jeg skulle presse hver gang jeg kjente en rie. Endelig følte jeg at jeg hadde litt kontroll, og at jeg var til stede igjen.
Etter cirka 15 minutter med pressing var hun ute. Klokken var nå 21.07, så to timer etter første rie var hun ute. En nydelig liten prinsesse. Og den følelsen da jeg fikk henne på brystet, var ubeskrivelig. Alt var så uvirkelig. Tenk at jeg hadde blitt mamma til denne nydelige lille jenten.
Stort blodtapJeg fikk beskjed på at jeg hadde hatt et ganske stort blodtap, og vi fikk dermed et familierom slik at pappaen fikk være der med oss. Jeg følte meg i tipp topp form i cirka 3 timer etter fødselen. Så ble jeg plutselig veldig dårlig, svimmel og kastet opp en hel masse. Samtidig som jeg kastet opp, kjente jeg at blodet sprutet ut mellom beina mine. Min mann hadde heldigvis dradd i snoren, og en av sykepleierne på barsel kom inn. Da hun så meg trykket hun på en knapp, og inn kom tre personer til løpende. Hun ene stakk meg hardt med en sprøyte i låret. Så skiftet de på meg og sengen mens jeg lå der.
Formen ble fort bedre etter dette, men jeg var alt for svak til å reise meg. De måtte dermed tømme blæren for meg. De kom inn og sjekket meg cirka én gang i timen.
Tøft å ikke kunne gjøre så mye første døgnetMin mann gikk og bysset på jenten vår, skiftet alle bleiene og la henne inntil brystet mitt for å die. Det var selvsagt ingen melk etter alt blodtapet, men hun hadde godt sugetak, så hun fikk ligge der mye i løpet av døgnet slik at produksjonen kunne komme i gang. Det verste med å være sengeliggende var at jeg ikke kunne bære på henne, ikke fikk skiftet bleie, ikke fikk byttet til de søte klærne jeg hadde tatt med til henne. Jeg fikk ikke til noe, og det var tøft. Men det var så godt å ha pappaen der, så fikk de knyttet et bånd tidlig.
Etter fire dager som sengeliggende, kom legen inn til meg og sa at jeg hadde mistet såpass mye blod at jeg måtte få blodoverføring. De kom inn med to poser blod som gikk igjennom slangen og inn i veneflonene som jeg fortsatt hadde i begge håndoverflatene etter fødselen.
Kjempestolt mammaBare én time etter dette kom energien tilbake. Jeg kunne endelig reise meg uten å bli svimmel. Fargen kom tilbake i ansiktet, og jeg kunne for første gang holde datteren min i stående stilling. Jeg fikk bytte bleien hennes, være med på stellet av henne og endelig føle meg som en mamma. Hun fikk på seg hjemreisesettet, og jeg gikk stolt rundt på barsel og bar henne i armene mine. Endelig kunne vi reise hjem og bli en liten familie. Og den kjærlighet til henne, slår alt. Jeg hadde gått igjennom dette 100 ganger til, for å bare få én til som henne.
